Fredag morgen, været er ikke heeeelt der jeg hadde sett for meg, men jeg har ikke noe valg, jeg må til Bergen og Sandviken og jobbe litt igjen.
Heldigvis har jeg liggende noe verktøy og utstyr i huset der, og det er ikke mye jeg trenger heller for å koble litt bad og kjøkken.
Så noe skiftesnøkler (rørleggerens beste venn) og vannpumpetenger, et bitssett og en liten baufil holder. Resten skal være på plass.

Komfortrørleggern velger Triumph Speed Triple R på sine hasteoppdrag

Kommer meg av gårde med 10.10 ferga, dette er selvsagt en 2’er avgang i ruteheftet, så det er den lille ferga som ikke har noen servering om bord. Kjedelig… men men. På ferga parkerer jeg bak en annen sykkel, en Kawa ER6 med toppboks og fullt «tilhengerfeste». Siden jeg ikke har det så travelt i dag, tenker jeg at jeg skal leke litt med karmaen min, og bestemmer meg for å ligge bak denne Kawaen mot Bergen. Det lyser ikke akkurat grisekjøring av den sykkelen. Er nok en kjekkere trafikant enn meg som betjener den der.

Som sagt så gjort, innover fjorden mot Mundheim går det for seg i svææært sømelege former, ingen kjører forbi, ingen sprell av noe slag. Kjører dessverre ikke forbi noen kontroller i dag heller. Fillern og.
Oppover Mundheimsdalen lar jeg karmaen leke med seg selv, og lar Speedy strekke litt på beina. Noen få regndråper treffer meg hist og her på min ferd,men veien er ikke direkte våt heller. Men det ordnet seg da jeg nærmet meg Gullbotn, kommer over toppen der, og ser rett inn i veggen.
Veggen av vann.. i form av regn, tett og hardt og store dråper. Når jeg holder ut handa kan jeg kjenne regndråpene på begge sider av hånda (ikke tull engang), men heldigvis… like etter bærer det rett inn i en lang serie av tuneller og den sinnsvake regnbyga gir seg fort.

Jobben blir greit unnagjort, og så er det tid for noe som er mye kjekkere…. Tur med Triumph i Vest.

Nedbørsradaren gir ikke noe nevneverdig håp om en tørr og fin tur inn i solnedgangen, så jeg kler på meg regndressen fra start
(det er jo ubetydelig mye lettere enn å stå i et buss-skur og hoppe og danse for å buksere på seg alt sammen)

Fredag ettermiddag, og en laaang kø ut i fra byen gir meg endelig mulighet til å prøve sånn der «lane splitting».
Her hvor jeg bor, defineres det som trafikk-kaos dersom mer enn fire biler står etter hverandre inn mot rundkjøringa utenfor brannstasjonen.
Så sånt må jeg til storbyen for å prøve.
Men ja, det funker bedre med MC en fredags ettermiddag enn med Tesla i alle fall. Oppe i Åsane treffer jeg Roald, og han henger seg på min litt frekkere framferd over sperrefelt og gjennom diverse filskift.
Vi ankommer møteplassen på Shell Breistein fire minutt før avreise og da er det akkurat tid til en bensinfylling. Deretter ruller 7-8 sykler (alfa gruppa—bravo gruppa starter litt seinere) ut på E39 retning Nordhordaland, rett inn i en ny saktegående kø, men heldigvis så sprutregner det igjen, så vi har flere ting å irritere oss over….
Egentlig er det nokså greit å starte turen med sånt regnvær, for da vil det kun bli bedre.
Vi ruller jevnt og trutt utover i Lindås, forbi avkjøringen til Mongstad Oljeraffineri og ned på kaien i Leirvåg. Regnet gir seg litt etter litt, og asfalten en helt tørr de siste metrene ned på kaien.

Her kommer fergen på tida, og vi får kjøre heeeelt fram til lemmen.
Dessverre blir vi liggende til kai i 7-8 minutter mer enn hva ruteheftet tilsier.
Til å begynne med bekymrer det ikke så mye. Kaffetermosene og pappkrus går sin rundgang, noen flotter seg med sjokolade også… men når vi nærmer oss Sløvåg begynner noen å tenke seg om, sjekker med fergeruta på den NESTE ferga fra Rutledal, og dæven, vi har ikke mye å gå på nå.
Faktisk ingenting, vi er i beste fall en 6-7-8 min på minus. Hvor langt er det imellom- vel, drøyt 30 kilometer… på 25 minutt.
Turlederen Magne spør fergebillettøren (han Peder) om han kan ringe til den andre fergen og spør om den kan vente.. for det blir leeeenge å stå på fergekaien i Rutledal om vi bommer nå.

Men han Peder svarer «da er no fææmåtræædve kilometær opp dæær, og da på 25 minutt… da e bæære å gløyme.»

Hm, jeg står står med ryggen til og dytter inn øreproppene mine, mens jeg hører de andre diskuterer—
«vi skulle sendt ut en speider, som kanskje rekker den ferga, og kan holde den litt igjen» er det noen som sier…
Forslaget genererer kun en øredøvende stillhet i førergruppa, og når jeg snur meg for å se hva som skjer har jeg syv par øyne hvilende på meg. MEG!? Åssen det lissom?? Hvorfor MEG??
Åssen kom de fram til at det var en ide …..en god sådann. Men flertallet bestemmer og når jeg launcher ut fra ferga (det føles sånn) er jeg førstemann.

Jens henger seg heldigvis på, så da er vi to. Tiger 800en hans med full Touratech utrustning går ikke så verst den heller, og Jens driver jo med Classic Racing, så det er vel egentlig vanskelig å kjøre fra han. Så da er det duket for «Gulen Grand Prix»
TT på Isle of Man kan ta seg en bolle.
Her i Gulen har jeg aldri kjørt før, komplett ukjente veier.. heldigvis er de våte, smale og svingete, og som en ekstra liten garnityr (ein liiten persilledusk, som Ingrid Espelid ville sagt) har noen kjørt forran oss med en diesellekkasje, så oljeflekkene ligger jevnt fordelt på høyre side.
Så vi bruker venstre side oppover, og det er ingen mulighet til å bli søvnig. Dann og vann strekker veien seg litt ut, og da er det mulig å se at det henger noen andre med bakover i feltet.
Da er det i alle fall ikke bare jeg som er dumdristig i ettermiddag. Ifølge GPSen knepper vi inn minutt for minutt, og når vi har ca 10 kilometer igjen, er vi på rett spor.
«Ankomst Rutledal fergeterminal kl 17.10.»
Jeg slapper ikke helt av enda, men når ETA’en sier 17.08 slepper jeg litt opp på det krampeaktige grepet på gassrulla, og roer noe ned.
Over siste bakketopp, og der ser vi ferga kommer tøffende inn mens baugporten hever seg. Den var nok ett minutt eller to for sein den også.
Jens og jeg parkerer samtidig, stopper syklene, men vent….jeg har en sykkel til rett bak meg.
Lyden av en Triumphtwin er ikke til å ta feil av, og når jeg snur meg, står Ole Morten og flirer…med sin America.
En cruiser med digre fotplater og relativt begrensede markfrigang. WOW… det finnes faktisk folk som er sprøere enn meg. Det kommer ett par til som har vært med på Grand Prix, og det er så man kan fornemme lukten av ren adrenalin.
En «high five» med Roald, og jeg tenker…
Gud så deilig det er å være på tur.
Og når jeg tenker meg om.. traff vi i det hele tatt noen motgående trafikk?  Såg vi noen mennesker ute langs veien?  Jeg tror ikke det..
Jeg tror Gulen var et fint område, jeg fikk i alle fall en følelse av det. Sikkert fin natur og sånn.
Tror jeg må kjøre her en annen gang, men da ta en noe tidligere ferge fra Leirvåg, så man kan tuslekjøre imellom de to kaiene.

Vel, vi kommer oss om bord på ferga, og finner veien inn i en koselig salong, der en østeuropeisk (fallen) Diva står og serverer sveler og annet snadder. Ikke verst med servering på en såpass liten ferge med så lavt trafikkgrunnlag.
Og svelene var egentlig grunn god nok for en fergetur i seg selv
Etter vi kommer i land kan andre få lov å kjøre først, men jeg lurer meg innom en dagligvareforretning og får kjøpt meg noe leskedrikke til kvelden.

Borg Pilsner… ikke akkurat noe jeg har lyst på, men som en god NAVer kan man ikke lengre flotte seg med øl fra Ægir, eller tysk/belgisk weissbier osv. Man må sette tæring etter næring.
Ikke lenge etter ankommer vi hytta vi skal bo på, Eide Ferie og Fritidssenter heter det tydeligvis her.
Fjorden ligger sølvblank fem meter fra hytteveggen, og etter en nøye opplining av syklene (sortert etter stil/klasse) rigger vi oss til på hytta.

Jeg annekterer et dobbeltrom til meg og Hovland, han har jeg vært på tur med før, og da blir det ikke noe tull. Deretter hiver jeg meg i gang på kjøkkenet, som assistent for Kjøkkensjefen, Ole Morten.

Vi skal ha betasuppe i kveld, og når 12 mann skal bespises, blir det noen poteter, gulerøtter, kålrot og annet å skrelle.
Og mens jeg holder på med dette, tilbyr unge Hovland seg å legge sengetøy på min seng også… veldig bra.
Men et tips til neste gang, Hovland… det gjør seg med en liten sjokolade på hodeputen.
Og det er stas om håndkleet er brettet som en svane eller lignende. Som sagt, bare et velment tips.

Suppen blir legendarisk god, og idet vi setter oss til bords, ankommer gruppe 2, som startet litt seinere fra Bergen, enn vi i alfagruppen gjorde. Stemningen er flott, mørket faller på mens regnet høljer ned. Helt i tråd med værmeldingen…
Selv går jeg tidlig til sengs (var grytidlig oppe om morran) og jeg tror ikke mange andre var så seine den kvelden.

Neste morgen våkner man i 7 tida til lyden av…. Regn. Mye regn.
SÅ man sovner på igjen, men i halv nitida høres det ut til at de fleste er på beina, og lyden og lukten av frokost
sprer seg hele veien inn til meg der jeg ligger og spriker med tærne.

Etter frokost lysner det litt etter litt, vi kan bevege oss ute og studere syklene, sparke dekk, ta bilder og nyte livet.
Og glede oss over at værmeldingen ser ut til å holde stikk, det ser lysere ut for hvert minutt.
Etter en liten evighet er vi enige i at det er på tide å kle seg, og dra seg bort til butikken og fuele opp tankene, kjøpe mere øl, og deretter gi seg ut på tur.

Tror ikke mange av oss hadde kjørt noen av disse veiene før, gjennom Guddal og forbi Gallefoss.
Solen tar mer og mer kontroll, det damper av asfalten og humøret stiger i hele gruppa.
Jeg var for en gangs skyld helt uten skyld i rutevalg, jeg var bare med på turen, nummer tre i rekken av sykler.
Veien snirkler og snor seg igjennom daler og små bygder og grender, to mann og hest er vel nøkkelordet for å beskrive bosetningene innover her.
Jeg får ikke stoppet å tatt noen bilder, for turlederen er like streng som meg, og for å rekke rundt hele runden må man stå litt på.
Men en liten fem minutter for røyk, dekkspark, bilder og en liten tur i buskene for å drenere tanken får vi tid til

Det går fint for meg, jeg liker å kjøre, og tempoet er perfekt, passe fort nok til å nyte kjøringen og sakte nok til å få med seg landskapet.
Jeg har ikke noe «mål» på GPSen og dermed heller ikke noe målflagg å jakte på… roen er stor en slik lørdag,
og på disse øde veiene finnes ikke annen trafikk, vi møtte vel bare 3-4 biler fram til vi kom til Vadheim, og to av disse var postbiler.

Nedstigningen til Vadheim er bratt, svingete og en liten attraksjon i seg selv.
Fra Vadheim mot Balestrand er veien stort sett slik vi helst vil ha den når vi kjører bil, mindre svinger og gul midtstripe.
Men å kjøre langs Sognefjorden forbi Kyrkjebø og Høyanger i strålende sol hører ikke til blant det værste man kan gjøre en lørdag formiddag.
Etterhvert kommer vi til Balestrand, her er planlagt lunch..

og for en gangs skyld FÅR vi kjøpt oss mat, i dette tilfellet på akvariet.
Det vil si, menyen var ikke god nok for alle, så det blir til at fredagens alfagruppe spiser på akvariet og bravo-gjengen går for thaimat.
Men alle blir mette… i nydelige omgivelser.

Nå er det blitt tid for meg å ta adjø med gjengen, jeg har ting å gjøre i morgen søndag, så jeg svinger av på Dragsvik og tar ferga over til Vangsnes.
Må vente litt på kaien her, men får selskap av noen skinnkledde herrer på Harley, fra en sånn prosentklubb på østlandet.
De har sansen for Speedy, og lurer på om den er hissig..
«Neida», svarer jeg, «den er SÅ snill at, men litt utålmodig kan den være iblant».
Blide og hyggelige karer, som inviterer meg innom i klubbhuset ved høve. Hyggelig nok, men tror jeg styrer klar, tenker jeg i mitt indre sinn.

Fra Vangsnes og innover mot Vik ligger de like bak meg, og hver gang jeg slenger blikket bort på speilet begynner jeg å nynne på «Julius sangen»
Men når svingene begynner oppover havner de bak, og jeg ser ikke mer til dem.
Veien opp her er dritgøy å kjøre, svingene er så kjørbare som fy, og plutselig er jeg oppe på Vikafjellet.
Nå har «hjemover-moduset» slått inn for fullt, så jeg fortsetter i fint driv mot Voss,
videre mot Granvin og deretter til Kvanndal, for å ta ferga til Utne.
Det kunne vært like greit å kjøre Hardangerbrua, men det er raskere over Utne når jeg kan kjøre rett om bord i ferga.
Og her er det god plass i kveld:

Raka vegen inn til Odda, gjennom Folgefonntunnellen og ut igjen i kveldssola i Kvinnherad.
Siste stykket går i fint driv, og jeg kan ikke se at det bygger seg opp noen kø bak meg..dette er jeg veldig nøye på.
Hjemme på tunet lukter det mat, og så snart jeg får av kjøredressen og har kledd meg om til middag, får jeg servert lørdagsmaten.

Vedlegg:
Triumph Long Run.jpg [ 229.44 KiB | Vist 356 ganger ]
For en dag, nesten 38 mil, og en del av det på helt nye, fantastiske veier… aaahhh, søndagen vil bli fin selv uten kjøretur.
Man har fred i sjela