Alpeferie… siden forrige tur i 2015 har jeg lengta tilbake til alpene, rett nok med motorsykkel, for jeg bruker å reise hvert år på skiferie.

Men det er liksom grenser for HVOR mye egotrips man skal dra på, og til hvilken kostnad.

Så da jeg var drøye to uker på tur i 2015 skippet jeg skiferien i februar. Dette har jeg ikke kommet helt over, men jeg er jo en type som heller ser muligheter enn begrensninger.

Så når Speed Triplen blei bytta ut med Tiger’n, såg jeg definitivt muligheter. Dette, kombinert med at kompis, kartleser, partner in crime og tidligere kollega Stian ville ha med dama si på tur, skapte det løsninger jeg tidligere ikke hadde reflektert over.

 

Så planen som etterhvert krystalliserte, seg var som følger:
Stian og undertegnede kjører aleine til Oslo, tar Kielbåten, og kjører til Munchen.
Der venter vi på damene som kommer med fly, for så å kjøre til Val Gardena i Dolomittene, og videre vestover mot Annecy, for så å dreie sørover mot Provence, til naboens hus i Montfort sur Argens (en liten landsby ca 1 times kjøring vestover fra Nice)

Deretter flyr damene hjem fra Nice med Norwegian, mens den Dynamiske Duo tar jobben med å få syklene nordover igjen.

Den løse planleggingen blir mer håndfast rundt påske, når ferien for damene er spikret… vi bestiller fergebilletter, flybilletter og hotell i Annecy og Val Gardena.
Resten kan bestilles seinere, og det er dessuten kjekt å ikke ha en FOR spikret rute og opplegg. Litt freestylin’ er jo gøy det også

På siste turen offshore før ferien, blei det utført UTALLIGE oppdateringer på all verdens værmeldinger, og været var (og hadde vært) i beste fall ustabilt langs den planlagte traseen.

Statistisk sett burde det jo da bli bedre etter hvert, men uroen i kroppen var absolutt målbar.
Så jeg la diverse alternative planer, om Kroatia og videre sørover langs Adriaterhavet, der været er definitivt mye mer stabilt enn i alpene..

De som er vokst opp med kassettspiller på gutterommet, kan visualisere en FFWD knapp, og vipps….vi skriver tirsdag 4.juli.
Det blei selvsagt sykt hektisk i oppløpet til ferien, men utpå ettermiddagen er alt klart… StorTigern kan pakkes, siste middagen kan grilles og go’følelsen sprer seg helt ut i neglerøttene.

Utpå kvelden er vi ferdig pakket, de nye innerveskene til Giviboksene er klargjort og selvsagt sprengfulle av bagasje.
Men greit nok, dama har ikke vært på MCferie før, og pakker som om hun skulle på bilferie. Men hun skal nok fort få lære litt om hva som trengs og ikke trengs.

Man kommer seg i seng når sola går ned (det skjer ikke så tidlig her, midt på sommeren) og jeg kan kjenne reisefeberen herje med hele legemet

Avreise klokka 0558 fra Heimdal, møter Stian ved butikken på Seim kl 0600, og etter at vi har sendt en snap til Lordshaft, drar vi avgårde.

 

Stian er klar…

Første del av dagen går fra Rosendal, via Odda, Røldal, Haukeli og til Rauland som er første delmål for dagen.
Innover fjorden kjører vi i ensom majestet, i Odda treffer vi en del biler som er på vei til jobb, men videre oppover dalen er det vi som regjerer… dette er nok EN av grunnene til at vi elsker å kjøre sykkel tidlig på morran.

Ved Hordatun i Røldal må vi ta noen bilder før vi fortsetter mot Haukeli. Skal tro om ikke «stakkars» Thomas fikk en snap herfra også?

Etter at vi har kjørt gamlevegen opp Austmannalia kommer vi forbi den gamle grusvegen opp Tarjeibudalen.
Her blir det bråbestemt at vi tar en omvei, og aleine som vi er på E134, går U-svingen som en lek, og Stian rydder vekk en slags port som skal holde sauene unna Europavegen, og vipps så har vi en trivelig avveksling fra asfalttransporten.

 

Vi sendte nok i overkant mange snaps til Golf-playeren vår (altså Thomas), for vi fikk svar som var rimelig tydelig

Videre over Haukeli går det litt i rykk og napp, jeg vil ta bilder, og nyte stunden, for dette er ren, magisk terapi. Nydelig vær og morgensol, HELE ferien ligger foran oss, og vi er fortsatt så godt som aleine langs vegen. Så litt bildedryss må til 😀
Vi ser østover mot brøytestasjonen på Midtlæger

Utsikt vestover langs innsjøen/kraftmagasinet Votna

Ved gamlevegen utenfor Haukelitunnellen

Haukeli. Hvor fort har du kjørt her?

StorTiger på gamlevegen over Vågslidtunnellen

Fotografen ligger i buskene, uten at det blei noe bedre bilder av den grunn 😀

Utsikt østover mot Haukeli skisenter

Når vi passerer Vågslid øker tempoet, og i Haukeligrend svinger vi venstre, og tar standardvegen mot Rauland.
For i Rauland er det frokosttid. Stian spiser ikke før avreise når vi skal ut og kjøre så tidlig, og selv ser jeg fram mot en velfortjent og juicy Tigerburger. Nå hadde de egentlig ikke åpnet burgergrillen, men to kjekke karer som oss blir aldri nektet det vi ber om, så burgerpressa løpes i gang, mens vi setter oss utenfor og tar en sunn og næringsrik forrett mens vi venter på chesebugers, selfølgelig UTEN sylteagurk
(sylteagurk er jo som alle vet omtalt som Djevelens verk allerede i det game testamentet)

 

 

Fra Rauland prioriterer vi å holde tempoet oppe, og fantasifulle veivalg uteblir. Rauland til Nutheim, videre på E134 forbi Svartdal og Hjartdal og videre forbi Sauland, før vi litt lengre øst svinger venstre og fortsetter på Rv37 via Gransherad til Kongsberg. Deretter er det raka vegen langs E-veier til Fillipsstadkaia (aka Kielkaien) i Oslo.

Når vi svinger inn på plassen før billettluka, blei det fart i en kæll som satt på plenen der. «Jøss, har de tiggere HER også nå» tenkte jeg i all min enfoldighet… men det varte ikke lenge før vi var nær nok til å dra kjensel… og dette var ingen tigger nei. Det var kriminalomsorgen i Oslo som var møtt opp, heldigvis i form av vår kjære Arne, bedre kjent som Ojda på MC-forumet.no

Han byr på pepperkaker, og ønsker oss «bon voyage» fram til vi sees i Annecy om 10-12 dager. Snilt gjort, og grådig kjekt å se Bamsefar igjen.

Vi sjekker inn på båten, og til tross for vi er «for sent» ute går det greit, vi får ikke engang kjeft av den strenge dama som kontrollerer billettene og deler ut boardingkort

[

Så kjører vi om bord, parkerer og stropper fast, og finner fram til den romantiske lugaren innerst i en trang gang.
Deretter finner vi veien til soldekket, hvor vi drikker oss passe solgangsbrisen på vei ut fjorden.

Det er ikke verdens største utvalg i den baren på soldekket, men Stian er storfornøyd, jeg skal uansett bare bli småfull og få tida til å gå

Her passerer vi Oscarsborg, og Blucher ligger vel ca rett under oss

Færder fyr i sol og vindstille, solgangsbrisen holder seg i hodet mitt

Utover kvelden satt vi og pratet med noen tidligere reality»stjerner» som hadde deltatt i TV2 serien «Nummer 19», før vi trakk ned i baren lengst akterut, og prøvde andre øl, og ikke minst noen drinker av ymse slag.

Da blei vi kjempelure, og gikk til casinoet, for å vinne litt ekstra bensinpenger.

«Nuff said»
_______________________________________________________________________________________
Neste morgen var vi tidlig oppe og hadde frokost, kledde oss opp og kom oss til syklene i god tid.
Blei MYE venting, og klokka passerte 11 før vi trilla gjennom tollen, og videre i retning Hamburg.
Aaahh Tyskland— Autobahn.
Milevis med stram wire, herlig høyfartstouring der man plukker mil i et rasende tempo. Det er sånn vi gjerne tenker på autobahn gjennom vinteren, men faktum denne gang var litt annerledes. Mengder med vegarbeid, både før og etter Hamburg , gjør oss mildt sagt frustrerte. Litt før Hannover har vi fylle/tisse/drikkestopp, og da er dagen foreløpige snittfart på knappe 60km/t. Ikke akkurat høyfart.

Her ved Hannover svinger vi østover og kjører retning Berlin på A2, før det går sørover igjen på A14 og deretter A9 mot Munchen
Om «livet i venstre fil» er det lite å fortelle, det er ikke så svært spennende, det går jamt i 140-150, litt saktere når vi passerer vegabeid, som det heldigvis er mindre av her, og litt fortere når det nærmer seg kveld.
Bensinstopp hver tredje time, ca, og da må alltid Stian ned på kne.

Den ene gangen vi skal fylle, bommer vi på avkjøringen til bensinstasjonen pga vegarbeid, og det er 5 mil til neste. Selv om jeg har med 5 liter ekstra bensin bakpå sideboksene blir det litt spennende, men Stian trykker febrilsk på GPSen og leder oss bort fra den brede vei og inn på en mye smalere. Der har de bensinstasjon, OG de har en bistro. Man må jo slike staute karer ha, og mat fikk vi.

Schnitzel… nemlig.

Og det er ikke sånt tørt skvip du finner i frysedisken her til lands. Reisefølget var storfornøyd BÅDE med smaken og størrelsen på porsjonen.

Deretter er det ut på veien igjen og jevnt og trutt nærmer vi oss hotellet vi har booket, like ved flyplassen i Munchen. Jentene kommer med fly i morgen kveld (fredag) så her skal vi ha base fram til lørdag morgen.
Parkering, innsjekk, vi får et bra stort rom, og så blir det en (eller to-tre) YTTERST velfortjent øl på terrassen. Det blir ikke så seint, for når vi har drukket oss sjarmerende salongberuset, finner vi fort ut at det ikke er noen å sjarmere der… schaise, ville en innfødt sagt.
Så jeg sørger for å sovne først sånn at Stian kan nyte lyden av snorking, og neste morgen er jeg brukbare utvilt.
Vi kommer oss til frokost ganske tidlig, (og hvilken frokost—guttungen blant oss hadde en høytidsstund her ved morgenmaten)
Nutella!!

Jadda… bare kos deg du Stian…. Litt på brødskiva og litt på fingern, og rett i munn…nom nom nom

Og mens vi spiser/koser oss, diskuterer vi hva vi skal gjøre mens vi venter på Lady’sene våre.
Begge vil til Touratech, Stian vil innom Trunkenpolz-butikken og jeg vil sjekke ut Triumphsjappa, som ligger like ved Trunkenpolz (Trunkenpolz er hva T’en i KTM står for—Kraftwagen Trunkenpolz Mattighofen

Grei skuring,
jeg er jo en liten KTM fan etter demodagen på Stord i våres da jeg fikk prøve 1290 SuperAdventure R, og Stian er jo en skapTriumphist, og alle elsker Touratech.Så det ingen grunn til å forvente en væpna konflikt med det første

Først til KTM, den var lett å finne, både trafikalt og visuelt. Når vi runda hjørnet var halve gata fylt med de oransje greiene.

Av en eller annen grunn fikk jeg Halfdan Sivertsens «Sommerfuggel i vinterland» spillende i bakgrunnen når jeg såg dette bildet. StorTigern følte seg nok litt lost i dette selskapet

Men det skal sies… dette var en imponerende butikk. De hadde MENGDER av sykler i butikken, OG en egen butikkhund som låg strekk ut på gulvet og ventet på oppmerksomhet.

Jeg som er barnslig glad i dyr fikk klappe den aldri så lenge, og dagen var allerede å anse som perfekt

SuperAdventure R- joda, den er ikke så verst. Bare det å sette seg oppå, fikk meg til å rekapitulere prøvekjøringen på Stord, den dagen i april. Og det er ikke med negative fortegn, for å si det slik

Vi slo av en prat med en selger som hadde ledig tid, han skjønte han ikke fikk solgt noen sykkel til oss, men reklamerte heftig for utleie av KTM.

For 600 Euro kan man leie en valgfri 1290 i en uke, og kose seg i alpene som ligger et drøyt steinkast unna. Dette hørtes jo tiltalene ut, og tanken har definitivt slått rot i undertegnede.

Så videre til Triumphbutikken, det var ikke langt unna, men litt mer kronglete å finne fram. Det var enormt med sykler der også, både inni butikken og utenfor, men den samme graden av service som hos KTM fikk vi ikke. Rikelig med selgere i butikken men de var opptatt med sitt. Når jeg fant et par tynne skinnhansker i en tilbudskurv, var det bare så vidt de hadde tid til å ta imot betaling.
Jeg skjønner ikke disse selgerne som hiver potensielle salg rett ut av døra. Jaja, de hadde en del kule sykler i butikken, det skal de ha.

En svart Speed Triple R— kan du tenke deg noe kulere? «Britische schlampe», eller «Britiske Tøs» på norsk. Det var vel omtrent det jeg kalte Speed’n

Skal det bli tøffere enn en Speed 3, må i så fall være en Rocket III, og om den ikke er kulere, er den definitivt mye større

Modifisert Thruxton R

Bra med sykler i butikken, det som var litt spesielt var at så mange av de nye syklene allerede var lettere customisert

Videre fra Triumphbutikken gikk turen til Touratech. Vi rakk akkurat innom døra før de stenger for lunch, men vi får en anbefaling om et godt «italiensk» sted i nærheten, og blir ønsket velkommen tilbake etter lunch.

Så da blir det en liten kjøretur til en liten landsby i nærleiken, og lunchen var absolutt godkjent.
Det var kansje et av de bedre pastamåltidene på turen, og det var rett så fint å sitte der i skyggen under parasollen.

Men etter hvert kom vi oss tilbake til Touratech, men for min egen del var det litt nedtur.
Ikke mye som passet til StorTigern, men de hadde mengder av komfortsaler, pakkevesker og tankvesker, og selvsagt utstyr til GSer.
Hjelmer og kjøreutstyr hadde vi ikke bruk for, ei heller GPSer eller eksosanlegg

Så det blei en billig opplevelse for min del, og Stian blei ikke akkurat ruinert han heller.
Deretter hadde vi litt forskjellige ønsker, jeg drog tilbake til hotellet og slappet av, mens Stian drog på jakt etter diverse på Polo (omtrent som Louis-butikken) og var en tur innom en Audiforhandler av en sort som ikke finnes her til lands. Angrer på jeg ikke blei med der 🙁

Etter at vi hadde blitt gjenforent på hotellet, fikk vi det nye rommet, og Stian flytta sakene sine dit (ikveld blir jo to til fire, og SÅ gode venner er vi ikke) og deretter blei det litt øl og mat i baren mens vi venta på turens feminine innslag.

Flyet deres var selvsagt forsinka, og ei stund var vi også redd for at bagasjen var forsvunnet.
Men til slutt dukka taxien opp med både bagasje og to blide damer, og etter å ha gitt de en runde på rommet, var det litt mer kvalitetstid i baren før vi tok kveld.
Som mange har fått med seg, det å være på tur med Onkel O er en heldagsjobb, så beskjeden er klar:
Frokost klokka sju, iført kjøreutstyr og ferdig pakket. Avgang kl 08.

Well, det gikk nesten slik… pluss en drøy time. Selvsagt funka ikke Scalasettene, og diverse andre faktorer gjorde sitt til at det drog ut i tid…. Men vi kom oss avgårde… turen var ånkli i gang, og DET leser du i neste episode…48 mil til Val Gardena…  Episoden kommer plutselig til en blogg nær deg