Munchen,Lørdag 8.juli, klokka 0700

Reveljen lyder nådeløst fra telefonen, jeg får beina i gulvet og tar på uniformen.

Dette har jeg drillet inn hele våren, men dessverre er det ikke helt den samme responsen fra andre sida av senga.

Der durer lyden av dieselaggregat seg gjennom alarmen, så det må litt fysiske aktiviteter til for å få angjeldende kvinnemenneske ut av den horisontale tilstanden, og i gang med å få på seg sine fineste klær

Men etter hvert er samtlige av reisefølget på beina og samlet rundt Nutellaboksen i frokostsalen.

Undertegnede prøver å ha litt disiplin i alle ledd, men Herregud det er ikke lett. Når først maten er fortært skal det drikkes kaffe, røykes, somles og suse rundt.

Så klokka går, og når kommunikasjonssystemet vi har, ikke vil samarbeide, blir jeg rimelig amper….

Et utslag av utålmodighet, kjenner jeg meg rett.  Dagens etappe er på respektable 48 mil, så det er absolutt nødvendig å ikke somle på morran.

Men omsider, ca en time forsinka, kommer vi oss avgårde og ut på motorveien.  Dog kun med kommunikasjons mellom fører og passasjer, og ikke mellom syklene

Heldigvis er vi akkurat tidsnok til morgenrushet (det er alltid en grunn til at jeg vil tidlig avgårde) så køene står, men jeg tråkler meg imellom filene, og vipps, der var Stian og Mette borte vekk. Jaja, de har i alle fall samme rute på GPSen så de finner fram.

Vi er i alle fall på rett vei, og til tross for at det faller noen spredte, digre regndråper er humøret stigende etter den treige starten på dagen. Første viapunkt for dagen er en rundkjøring i byen Gmund ved innsjøen Tegernsee, men før den tid så har Stian ringt Anne, som blir superstressa av at vi har mistet reisefølget, så jeg må stoppe  og ringe tilbake til Stian. Da svarer selvsagt ikke han, og i tillegg øker regnet på. Tilslutt oppnås det kontakt med abonnenten, vi blir enige om å møtes ved viapunktet, og i mellomtiden har det begynt å bøtte ned.

På toppen av dette kjører Scalarider’ne (kommunikasjonsutstyret) sitt eget løp, med tyske radiokanaler i hjelmen til Anne, og tysk ompamusikk i ørene mine. De som produserer Scalarider har nok ikke funnet opp kunstig intelligens, men elektroniske dingser med egen vilje.. det fikk de til, for mange år siden                                                                                                                                       Det er kun millimetre som skiller fra at disse snakkedingsene havner i vannet i Tegernsee, men Anne’s strenge røst får meg nedpå igjen. Scalariderne får bli på hjelmen en stund til

Vi kjører innom en bensinstasjon og fyller opp med bensin på syklene og vann på folket, og når vi kjører derfra, skinner sola.

Videre fra Tegernsee, og mot Østerrike og innsjøen Achensee. Her finner vi endelig fram kameraet, og Anne er utnevnt til fotograf.

Fjelltoppen til venstre i bildet heter forresten Wank, så om jeg skal oversette dette eventyret til engelsk, må jeg finne et annet bilde

 

 

Solen skinner, livet er lett, og på en liten stopp diskuterer vi om det er på tide med lunch.  Jeg mener vi nærmer oss Zillertal, og der skal vi kjøre opp mot Gerlos pass. Der kjørte jeg på dagstur for ettpar år siden når jeg var på Tridays i Neukirchen. Så jeg foreslår at vi kjører til den lille «stuben» oppi fjellsida med flott utsikt, og reisefølget nikker og er enig.

Kjekke folk å ha med.. de gjør som jeg sier (stort sett da)

Så vi cruiser ned til, og videre oppover Zillertal, svinger av mot Zell am Ziller, og deretter opp mot Gerlos pass.

Endelig er eventyret i gang, hårnåler er gøy, teknisk krevende javel, men du vet, for sånne naturtalenter som oss går det greit uansett.

Det er ikke så langt oppi bakkene før vi kjører rett fram i en skarp høyresving, og her parkerer vi, og bestiller mat.. mat ja, her på denne sjappa er det lokale pølser som gjelder

Og herreguuuhhhd så gode pølser de har her nedi EU, åssen kan det ha seg at vi her på berget finner oss i å bli servert «grill og wiener» i den forfatningen vi gjør?

 

Hadde du f.eks servert franskmenn sånne pølser som vi har i Norge, hadde de parkert lastebilene og traktorene sine på motorveiene, og deretter stormet Presidentpalasset i protest.

Nok om det, vi spiste og koste oss, og jaggu…etter hvert fant vi ut hvordan kommunikasjonsgreiene skulle fungere.

Så når vi hadde betalt, og var klare, kunne alle fire snakke sammen.

Så vi fortsatte oppover, sving etter sving, inn og ut av juv, gjennom små og store dalfører med mindre landsbyer,

forbi innsjøen Durlassboden Stausee……..

og så gjennom bomstasjonen på toppen, før vi svinger inn på den gamle veien ned igjen mot Pinzgau, Neukirchen og videre til Zell am See.

Måtte ha en stopp og se på fossen som kalles Krimmler Wasserfalle- Vi ser jo fosser hver enste dag her hjemme, men i utlandet, da stopper vi og tar bilder. Snålinger

 

Og så har vi disse to… en severdighet de også. Hun sitter bak, og holder rundt han, i time etter time. Når de så går av sykkelen, da mååååå de bare..ja nettopp, holde rundt hverandre

Det er ikke mye å fortelle om dette strekket nedover dalen, det er mye rett fram, og lite spennende å se. Rein transportetappe med andre ord, men passasjeren fryder seg, ingen svinger, og det hun liker å kalle «nær døden opplevelser»

Men hun skal få tid nok til å venne seg til å swinge. For den observante og lokalkjente leser skjønner nok hvor vi er på vei—

Til et av alpenes store, og mest kjente pass, nemlig Grossglockner Hochalpenstrasse, og det er like spektakulært, som navnet er vanskelig å uttale riktig.

Stian og jeg har vært her før, og vi planlegger en liten pause i bunnen av stigningen, på den siste bensinstasjonen før det bærer oppover. Her blir det is, kaffe (damene holdt på å sovne bakpå under transporten nedover mot Zell am See – – og de tror tydeligvis at de vil få sjansen til det samme på turen over fjellet) og brus til guttungene (som enda ikke har lært seg å like kaffe)

Mens vi står og prater, går det ei voldsom byge oppi dalen, og jeg sender en tanke til min alternative plan om sol og fint vær i Kroatia.

Så vi (i alle fall jeg) stålsetter oss og legger i vei, men da har allerede regnbyga tømt seg, oppe ved bomstasjonen (ja de har det i Østerrike, på de «komersielle» fjellpassene) flyter vannet overalt, men det er kun dekka og nedre del av sykkelen som blir våte.

VI betaler våre 25,50 (ja Euro altså) i bomavgift, og legger i vei oppover. Dessverre er veibanen våt, så det må kjøres med noenlunde grad av forsiktighet, for skulle man skli utfor her, er det ikke mye som stopper deg.

Hårnålsvinger er det mange av oppover disse passene, og her de er i tillegg nummererte, og passasjeren teller høyt og tydelig, «tjuefem,…….. tjueseks, herreguud er vi aldri oppe, tjuesjuu, faen er det ikkje farlig med så tynn luft, tjueåtte, eg trur eg besvimer, tjueni…… men vel oppe, svinger vi av veien over passet, og kjører den brosteinsbelagte veien helt opp til utkikkspunktet på         Edelweiss-spitze på 2571 mtr.

Her er det bratt OG glatt, og for en stakket stund holder suffløren bakpå heeeelt kjeft.

Det har begynt å regne igjen, og atter en gang lengter jeg til Kroatia, for på toppen er det ikke mye å se. Med mindre du er glad i grått da. Grått og vått

Men vi finner en Marmot, eller murmeldyr, som underholder oss litt, og etter en liten stund sprekker det så smått opp, slik av vi får utsikt mot nord, der vi kom fra.

Oppe på utkikkstårnet bedrer utsikten seg raskt i alle retninger, men noen av reisefølget er mer opptatt av hverandre enn utsikt og flott natur

«Du er den schønnast æ veit»

«Nei det e du»

«Næææ de e duuu»

 

Herreguuud de er så søte … så søte at Cola faktisk smaker salt, når du er i nærheten

Anne og jeg går og tar ei insulinsprøyte så lenge (for du kan få diabetes av mindre), så kan de «nuffenuffe» så mye de vil.

Men uansett… tilslutt er utsikten så flott som den kan bli, og til og med de «unge elskende» kan rive seg løs fra hverandre….og det er en tydelig bedring av været i vente.

Utsikten mot nord kommer først, før det sprekker helt opp, det blir en trollsk stemning når lave skyer henger igjen i nutene rundt oss… en fantastisk opplevelse

Ingen stopp uten av vår bekjente Thomas får en liten snap 🙂

 

Vi blir enige om å først kjøre ned til veikrysset der avstikkeren til ukikkspunktet ved Kaiser Franz Josef’s hohe starter, og ser an været. Men været har jo blitt knallfint på rekordtid

Slik blir det. Solen skinner igjen og livet er atter lett, regnvær og Kroatia er glemt, damene fikk visst rett likevel. De fikk rett i det jeg innerst inne vet, at været skifter lynraskt i alpene.

Veien opp til utkikkspunktet er egentlig et sammenhengene utkikkspunkt, for her ligger panoramaene på rekke og rad.  Utkikkspunktet er bygget for å se på isbreen, som har trukket seg sterkt tilbake de siste årene.

I år hadde de «verdens høyest beliggende» bilutstilling her, men vi tok oss ikke tid til den.

Anne måtte ta et bilde av de «siamesiske tvillingene» våre. For de arkitekturinteresserte, så er altså bygget til venstre et parkeringshus. Snakk om turistmagnet. Låtefoss og Vøringsfoss kan ta seg en bolle, for her nede vet de å tilrettelegge for turisme 😀

Etter en times tid her oppe, kjører vi videre gjennom utallige hårnåler nedover til «postkortlandsbyen» Heiligenblut,  bare synd vi er her så seint på dagen, at lyset blir litt feil med tanke på å fange den karakteristiske kirka på bildebrikka.

Skulle gjerne hatt litt mere tid her, men det får bli neste gang. Det lir utover ettermiddagen når vi kommer til byen Lienz, der vi fyller bensin og magesekker, det er enda en halv Oslotur igjen før vi er framme i Val Gardena.

Selvsagt går det litt mer tid enn nødvendig, for vi må ha bensin og en liten matbit også, men vi kommer oss avgårde, og konsentrerer på å holde brukbar fart. Vi har for lenge siden lært damene, at man aldri skal kaste bort en god forbikjøring, så tempoet frambringer overraskende få kommentarer fra suffløren.

En og annen slengbemerkning kommer det jo,  men jeg er godt vant med det-

Etter hvert passerer vi grensa til Italia, og veien blir gradvis noe mer svingete, i alle fall såpass at man holder seg godt våken. En periode mister vi Stian og Mette av syne, men som tidligere nevnt, de har samme ruta på GPSen, og plutselig dukker de opp igjen i bakspeilen.

Etter passering av byen Bruneck (eller Brunico på italiensk… her i det italienske Syd-Tirol snakkes og skrives begge språk) stiger terrenget, og etter hvert ser man skilter som leder tankene hen til skisteder vi var på i fjor J

Det begynner så smått å skumre når vi kommer til Corvara im Badia, og vi tar fatt på dagens/kveldens siste pass, nemlig enn godbit som kalles Passo Gardena. Men nå er vi nesten framme, «kun» 21 kilometer med masse hårnålsvinger, både på tur opp og på tur ned.

Himmelen mørkner i nord, og det er ikke bare fordi klokka har passert 21.

Etter Grossglockner har vi klart å holde oss unna regn, men nå er det fare på ferde.

Når så VårHerre slår på den store «blitzen» der i nord, er jeg VELDIG glad for at vi er nærme hotellet. Ned den siste bakken mot sentrum i Selva de Val Gardena begynner det så smått å dryppe fra oven.

Når vi stopper utenfor hotellet, kommer «blitzen» stadig nærmer, sammen med den rullende lyden av torden du kun kan få blandt sånne fjell.

Vi lurer litt på hvordan tilgangen til parkeringshuset er, da kommer resepsjonsdamen på Hotel Stella (der vi skal bo i tre netter) løpende med paraply over hodet, og forklarer at det bare er til å kjøre ned, porten går opp av seg selv.

Når vi så triller ned den bratte bakken slår «han der oppe» krana på fullt, og regnet høljer ned, rett og slett et klassisk sprutregn.

Men vi er framme, 48 mil er unnagjort på knappe 12 timer,pauser inkludert, med passasjerer som er relativt utrente.., nå blir det å ha base her i Val Gardena i tre netter, før vi setter nesa vestover.

Dagens rute, minus den kjedelig første biten fra Munchen

Vi parkerer i det flotte garasjeanlegget, tar med oss bagasjen og går tørrskodd til resepsjonen.

Vanlig prosedyre følger, innsjekk, opp på rommet, koble til wifi’en, oppdatere face, instagram, snap og snipp og Gudvethva…, så en kjapp dusj og deretter ut for å få noe mat.  Det regner fortsatt trollkjerringer, men fra inngangsdøra til hotellet er det bare 6-8 meter bort til en restaurant, og der har de jammen meg både øl, vin, middag, og viktigst av alt… dessert.

Vi er enige, og tar litt av alt, vin, øl, pizza, pasta og selvsagt is til dessert

Etter en sånn dag på veien, blir det ikke akkurat hæla i taket, og vi trekker oss tilbake når desserten er fortært.

Meldingene for Val Gardena og Dolomittene for de nærmeste dagene er sprikende, alt fra lite, til middels og MYE regn.

Det siste jeg ser på Facebook før jeg sovner, er en oppdatering fra noen som er på MCtur i Kroatia. Der regna det IKKE. I alle fall undertegnede sovner til lyden av regn som slår i bakken utenfor, og jeg ber en indre bønn om at det ikke skal vare i dagevis. Tror nok jeg drømte om Pula den natta 😀

 

Men neste morgen er man frisk og rask, litt øm i rumpa kjenner jeg, så jeg spretter opp, og drar fra gardinene for å kikke på været og utsikten. Utsikten ja… den var jo kjempefin

Men ned til frokosten.. og her på hotellet er det stell på ting, frokostverten går i Lederhosen, og damen i resepsjonen går i Dirndl.. KLASSE, med andre ord. Utenfor skinner solen blant lave skyer som driver sakte mellom fjellene. Det blir fort bestemt at jeg vil ut og kjøre i solen, mens Stian og Mette vil ut og ha seg en gondoltur for å se seg om.

Jeg får overtalt Anne til å bli med på det som kalles «Sella Ronda», en runde rundt det massive og karakteristiske Sellamassivet. Dette er en kjent runde på ca 5 mil på ski om vinteren, og litt mer på sykkel nå på sommern. Man kan til og med kjøre «grønn runde (med klokka) eller orange runde (mot klokka). VI satser på «grønn runde»

SÅ, når frokosten er fortært og andre gjøremål er unnagjort, saler vi opp StorTigern og legger i vei, motsatt vei av der vi kom i går kveld. Her har jeg jo vært på ski, og det var absolutt fint.

 

Men sånn motorsykkelmessig må jo disse veiene være GANSKE nær et slags paradis, herreguuud for noen veier, svinger og utsikt.

Det går ikke lang tid mellom hver fotostopp, for her i området er det nok av motiver å feste på minnekortet.

Først går turen tilbake over Passo Gardena, eller «Grødner Joch» som det kalles på tysk. Men hvorfor snakkes det tysk her i Italia??

Området som kalles Syd-Tirol har en mildt sagt turbulent historie, og blei etter første verdenskrig overført fra Østerike/Ungarn til Italia. Den gang snakket 93 prosent av befolkningen tysk/østerisk, og bare 3 prosent snakka italiens. De resterende 4 prosent snakket språket Ladnisk, som du nok aldri har hørt om før.

Den italienske staten kjørte knallhardt på å «omvende» alt til italiensk, folk måtte skifte navn, alle stedsnavn fikk italienske «søsternavn» og de gav statsstøtte til «ordentlige» italienere som ville flytte til regionen.

Hmmm, det var dagens historieleksjon, men vi har jo ferie, så det skal ikke bli for mye av slikt

Vi cruiser over Passo Gardena, ned til Corvara im Badia,

og deretter opp svingene til Passo de Campolongo, for så å «stupe» ned mot Arabba. Jeg husker det var en bratt nedkjøring på ski til Arabba, og det er det jammen meg langs veien her også.

 

 

Nedi Arabba er det skarpt høyre, opp igjennom sentrum og videre på veien mot Passo Pordoi. Denne veien er en gammel handelsveg, men jeg tror at den/de som laget veien må ha elsket motorsykkel lenge lenge før motorsykkel var påtenkt

Her er også alle hårnsvingene nummererte, og de kalles «Tornati/tornante» på italiensk, men ulikt svingene opp Grossglockner har alle disse «Tornante’ene» perfekt kurvatur som gjør at de kan kjøres med flyt og conduite. For en følelse, til og med passasjeren syntes dette var gøy. Noe av grunnen til det er nok at terrenget er mindre dramatisk, ikke noen bunnløse stup her, i motsetning til på Grossglockner.

(noen dager seinere lærte hun at Grossglockner er som et stuegulv i ei gammel skeiv tømmerstue, sett i forhold til veien opp østsida av Stelvio passet 😀 )

Oppe i selve passet er det flere restauranter og souvenirbutikker. Vi er enige om å ta en leskedrikke i sola, og slår oss ned blant syklister, traktorførere (noen kaller jo StorTigern min for «traktor» men disse andre var av den autentiske typen 😀

Intet pass uten ei lita kirke eller kapell

Skiheisene i bakgrunnen er en del av den grønne Sella Ronda turen om vintern. ANBEFALES

 

Men vi må videre. Nedover mot Canazei går turen, det er fortsatt grønt og fint, i alle fall øverst oppe, men nedi dalen, der vi tar til høyre mot Passo Sella blir det brattere, mer forrevet og villere natur.

Det starter med herlig nylagt asfalt, og jeg blir i overkant engasjert (les: ivrig med gassen) oppover svingene, men suffløren på baksetet kommer lynraskt på banen og korrigerer min trafikale adferd til et nivå hun kan trives med.

«Det skal være kjekt for alle»

sier hun, og jeg repliserer syrlig:

«men denne lusekjøringen her, er ikke kjekk for meg»

Da blir det stille…leeeenge. Sikkert fordi naturen er så storslagen. Vel oppe på toppen må vi bare ha en stopp, og ta bilder mot massivet Sassolungo. Veldig karakteristisk, og et utrolig populært turmål. Oppi den ene «revna» ligger ei turisthytte, eller «Rifugio» som det kalles her.

 

Etter noen bilder, ruller vi ned på en restaurant. Dvs den ene, som ligger på nedsia der.

Var innom her flere ganger når jeg var på skiferie, og det var minst like populært nå. Om maten er like god nå, som da, er det ikke rart det er fullt hus.

VI får et bord i skyggen, bestiller drikke og mat, men det skal sies… det var bedre i fjor vinter. Ikke at det er dårlig… det var bare bedre.

Mens vi sitter der, filosoferer vi litt over kulturforskjeller, særlig på dette med friluftsliv.

I gode gamle furet værbitt (Norge) er vi stolt over friluftskulturen vår.

Her er brunost, vann, blodslit og nøysomhet viktige faktorer for et «vellykket» friluftsliv. Jo lengre unna folk og jo enklere kår, jo bedre. (litt enkelt forklart)

 

Mens i alpene er de minst like ivrige på å ture i fjellet, men på en litt annen måte. Her er det ikke så lett å gå i dagevis uten å se folk, så de går gjerne til en hytte oppi fjellet. En hytte som har vin,  god mat og gode stoler å sitte i, gjerne ikke alt for langt hjemmefra. Og når de kommer ned igjen, så er det som regel lunch/middag med hele familien på restaurant, med ånkli vin og tre retter.

Og regntøy er bortkasta… paraply funker like godt på tursekken

Tror det bor en liten mellomeuropeer i meg 😀

Men etter at maten er fortært, setter vi oss på sykkelen igjen, og tar siste strekket ned til hotellet vårt. Sella-massivet i bakgrunnen

Reisefølget har vært på fjelltur, og deretter tatt seg en kjøretur på egen hånd.  Så vi rusler en tur i «byen» (Val Gardena er ikke SÅ spennende om sommern) og tar en gjennomgang på bagasjen, og får sendt hjem ting som definitivt er «til overs»

Og det å besøke et italiensk postkontor var jo også en opplevelse, å sende hjem en pakke med overskuddsmateriell kosta småpene 40Euro, og tok minst en time. Og da fikk vi GOD hjelp av den engelsktalende damen bak skranken, som var hjelpsomheten selv 😀

Resten av dagen gikk med til å spise, drikke, spise mer, drikke mer (sende snap til sånne som alpene er oppskrytt)

Samt søke tilflukt for tordenværet som plutselig kom, fortelle om, og høre om, dagen til hverandre, spise en flott middag og ENDA mye bedre dessert på Hotel Freja — og tilslutt, legge seg og høre på uværet, det lyner og tordner og regnet slår i bakken, akkurat som natta før.

Neste morgen er jeg TIDLIG oppe, og jammen meg er Stian det også… vi har tydeligvis et felles ønske, og lenge før klokka 8 er vi på tur oppover, Stian og jeg. Jentene får seg litt tiltrengt sjønnhetssøvn, mens store gutter får seg litt tiltrengt gladgassing på veiene før hordene av syklister og bilister begynner å sette begrensninger på kjøringen og tempoet.

Turen starter selvsagt med den obligatoriske snap’en til Thomas

Tordenværet og sprutregnet i natt setter sitt preg på morran, lave skyer eller tåke ligger langs fjellsida, men vi vet at det kommer til å dampe vekk om ikke lenge.

Vi gjør samme runde som Anne og meg gjorde dagen før, kanskje ikke så oppfinnsomt, men herlighet så deilig det er å kjøre på morran før folk flest er ute av senga. Det blir en HELT annen opplevelse for meg som kjører… Dessuten måtte jo Stian få kjøre samme fantastiske runde som jeg gjorde dagen før

Passo Pordoi på nordsia

Passo Pordoi på sørsia.

«Den Dynmiske Duo» har dog hverken kulinariske eller kunstneriske pauser av det slaget vi hadde dagen før (ikke så rart… ingen serveringssteder er åpne jo så tidlig) og heller ingen sufflør på baksetet, så vi er tilbake på hotellet før frokosten stenger kl 10.

Deretter stikker Mette og Stian på klatretur/via Ferrata, mens Anne og jeg konsentrerer oss om å gjøre ingenting. (bildet er tatt av Stian)

Skulle vi fått Anne med på en Via Ferrata, måtte vi først hatt tilgang på tung anestesi.

Men å «gjøre ingenting» er jo en kunst det også, og siden det er en spa/relax avdeling i kjelleren på hotellet, går vi dit for å gjøre ingenting. Boblebad, tyrkisk bad, badstue, lounge med «stjernehimmel» i taket, et underlig rom med tre vannsenger på rekke (hva som var meningen med de har vi ikke helt våget å reflektere så tungt over, men vi var IKKE inn dit 😀  )

Dvs, vi gjør ingenting en stund, men så får Anne «makk i rumpa» igjen og «må finne på noe», så da blir det å sirkulere i byen, spise en pizza og gjøre andre turist-ting.

Middagen blir en lang og GOD affære på en restaurant i sentrum, deretter går vi på bar og nyter noen kalde leskedrikker av ymse slag, før vi er tilbake på rommet og pakker og gjør klar for avgang neste morgen. Ute regner det igjen… fy fader vi har vært heldige, på tross av værvarslene

Frokost kl 0730, og ca en time seinere er vi underveis igjen. I dag skal vi bla kjøre kronjuvelen blant alpepass, nemlig Passo Stelvio, eller StilfserJoch på tysk.

 

Åssen DET gikk, kan du lese mer om i neste episode… «På apotek i Livigno – og andre forviklingar»