Når VårHerre skulle lage Tysnes, tror jeg at han hadde oss motorsyklister i tankene. Seinere fikk han hjelp av de som laget veiene, de var nok late av natur og brukte «minste motstands vei» prinsippet. Resultatet er fantastisk, mengder med fantastiske veier, så godt som fri for annen trafikk.

Bli med på en fantastisk «Vårløsningstur»  sammen med Den Dynamiske Duo

• – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Siden 1.mai helga ikke blei slik hadde tenkt, jeg hadde sittet i solveggen hele helga og slått gnister i pur forbannelse så [u]tror[/u] jeg at det roet seg litt til tirsdagen, og det endte opp med at Stian og jeg tok 0930 ferga fra Årsnes.
På andre sia stod en laaaaang rekke med store, svarte og blanke fine biler, det var nok Erna Solberg som var på veg til Rosendal for å åpne det nye nasjonalparksenteret der Spørs om ikke hun gikk som ADR last, pga tyngden og faren med lastforskyvning ombord 😯

Vi svingte venstre og la ivei mot Ølve. Jeg ville vise Stian litt av det jeg fant av gromveier på turen 1.april i år. Så i Ølve «sentrum» svingte vi høyre, og kastet et blikk tilbake mot Rosendalsfjella

Videre innover den smale veien, havna vi etterhvert på grusen og det veiskillet jeg tok bilde av tidligere. Nå er det tørrere vei, og vi er to, så jeg stopper og spør «Du Stian, skulle vi…» og lengre kom jeg ikke før det lød et kontant JA, og dermed bar det innover. To hjulspor med grov grus og gress i midten og på sidene. Spennende, med et drøyt kvart tonn med MC på det som kalles asfalt dekk.

Jaja, det gikk bra.

En stund

En bakke blei brattere og brattere, og underlaget blei verre og verre, og til slutt stod vi der med hver vår altfor tunge traktor.

Idet jeg skal hoppe av Tigern, gir grøftekanten etter og der står jeg med altfor mye motorsykkel som velter innover meg i en stilling som ville vært en yoga ekspert verdig. 😯 😯 😯
Stian kommer til, og sammen får vi buksert syklene oppover bakken og inn på en flate.

Så hvor var det denne veistubben ledet oss?
Jo, til en nedlagt kobberkisgruve. Her var det visstnok drift fram til 50tallet, og etter det har forfallet tatt over.

Det stod igjen noen underlige maskiner av ymse slag.. jeg ville iallefall ikke puttet nevene inni her når den var igang

Etter å ha sett oss om, drukket opp leskedrikkene våre, var det å returnere NED bakken igjen.
Sakta sakta, långsamt elskling…
Men vi kom oss ned i ett stykke, ingen deler låg igjen, og ingen stolthet trengte plaster

Vel tilbake på offentlig grusvei gikk det unna, over toppen av grusveien og nedover en sjukt brakk bakke ned mot sjøen.
Som sist valgte vi (jeg) til høyre innover mot Austefjord. 6km med grus, og vi tok en avstikker på liten grusvei som såg fin ut.
Den gikk rundt en bergknaus, over en bro og rett inn i tunet til et småbruk. Der stod «Han far sjøl» med armene i kors, og sendte ut tydelige signaler om at her var besøk ikke velkomment. Som de rebellene vi er, stoppet jeg likevel på broa mens Stian tok KTMen ned en liten bakke og «stjal» noen bilder. Alt mens «Far sjøl» fulgte nøye med.

Det var sikkert den gangen i år at de ser noen andre enn postmannen innover der 🙄

Men vi fortsatte mot Austefjord, og idag var været mer lystig enn sist jeg var her.

Men ingen tid for hvile, vi hørte banjomusikk i det fjerne og la i vei tilbake, og gudbedre så gøy det er å la StorTigern lage fine spor bortover grusveiene.
Vi kommer til Sundfjord igjen, og kjører ut på hovedveien i retning Tysnes. Sola skinner og temperaturen er gullfin.
Fin utsikt, og ingen trafikk utover en sulten STorTiger og en bråkete Østerriker (denne har dog ingen idiotisk liten bart)

Over Lukssund bru, og veiene er FORTSATT like fantastiske bortover mot Lundegrend der jeg (vi) gjenntar forrige tur’s suksess og stikker mot Onarheim. Oppover Vevatnedalen er veien like svingete og smal, men på «den andre siden» er utsikten utover fjorden av et HELT annet kaliber enn sist jeg var her. Kvinnheradsfjella i det fjerne er alltid like fantastiske, uansett hvor jeg ser de fra.

Bortover mot Onarheim kjører vi slik det sømmer seg en tidlig maidag med tosifrede temperaturer og lauvsprett med en ubeskrivelig grønnfarge.
På Årbakka har de gjennåpnet Jokerbutikken, og selv om språkforsker Arne Torp er fraværende, blir det en bra pitstopp når den ganske så Milfy Jokerdamen bøyer seg taktfast når hun fyller melkeskapet på gamlemåten (fra framsiden altså :thumleft
Vi letter bruskjøleren for litt av innholdet sitt, og triller ned til den gamle handelsstaden nede ved fjorden. Her er galleri og kafe, men de har kun åpent j helgene. Men fin plass…det er det

Men vi er ikke ferdig… vi er knapt nok begynt 😆
Opp på «hovedveien» igjen og videre mot en av dagens høydepunkter (det vet jeg, men ikke Stian 😆 )
Ved Onarheim kirke tar vi opp den indre vegen, og jubelbrølene vil ingen ende ta, vi har jo en tendens til å «trekke hverandre opp» når vi er ute på tur. Dette er iallefall en veistubb som føles trygg for onkel Blå’s nærvær. Etter noen kilometer kommer vi til et slags veikryss, «Solheim 3km» står det.
Og en tre kilometers avstikker er ikke å forakte.. og forakt er IKKE ordet vi skal fram til. FOR en liten lykkepille denne veien var.
Selvfølgelig kjemisk fri for annen trafikk slynger den seg på typisk Tysnes-vis mellom hauger, myrer og berkknauser, før den stiger oppover igjen.
Her ser vi litt av landskapet innover her.

Og her har vel vinteren gjort jobben sin i årevis uten innblanding fra folk eller gjenboere

Vel oppe på toppen låg et enslig gårdsbruk, og utsikten utover var det ikke noe å si på

Men vi blei nok enda MYE mer begeistret for utsikten den andre veien;

Ei lysløype innover i skauen, langt fra folk…. DET er for fristende.
Vi hadde en lekende time innover her, og behovet for mer knotter på StorTigern vokser for hver dag som går :thumleft

Vi tok noen filmsnutter også, som vi delte med bla vær kjære venn Thomas, og kommentarene vi fikk tilbake luktet ikke akkurat nysteikte vafler.
På vei tilbake til fylkesveien sneik vi med oss noen små grusveier, men det var bare lokkemat og ikke noe man blir mett av.

Ikke lenge etter kommer vi til Uggdal, og ved Jokerbutikken der fyller Stian på sykkelen mens jeg handler lunch.
Her var utvalget av JokerMilf’s langt dårligere (faktisk fraværende) så vi kaster IKKE bort tiden her. Onkel har en plan….
vi svinger ut mot Reksteren, og igjen stiger jubelbrølene til et nivå som sannsynligvis kun blir overgått av begeistringen maidagene i ’45.

Hele Tysnes er en komprimert orgie av fantastiske MC veier, men denne Fv83 utover Reksteren er nok indrefileten, bløtkaken med jordbær, sjokolade med krem… ja den kan vel kort og godt ANBEFALES. rett nok en blindvei på 27 kilometer…. men den er like gøy begge veier.
Mulighetene for utallige avstikkere ser jeg kun konturene av, for her er det mye å ta av enda.
Heldigvis kjører jeg feil, og vi ender nede ved Amland (tror jeg det heter) og vi har storslagen utsikt over til vindmølleparken på Fitjar

Men idag… gjør det ingenting om vi kjører feil… Vi jubler oss ut til Flygansvær, det tyske kystfortet jeg besøkte sist. Men været er bedre og når vi benker oss for lunch er faktisk Tskjorte i varmeste laget.

E39 på sjøen

Etter lunch swinger vi utom veg-enden ved Gjøvåg,

og på returen ser vi et skilt som sladrer om Landhandel.
På en solskinnsdag som dette betyr det is og brus. Her har vi ikke vært før, så vi legger ut på en liten adventure-resise. Ca 600 meter skal det vise seg.

Her ved Bruntveit finner vi en fergekai, men denne ferga kommer ikke… den har gått..siste gang for ca 20 år siden. 😀

Men Bruntveit Landhandel var en liten perle.. på en nydelig plass

Her har det nok aldri vært noen markedsekspert, som plasserer varene på slike måter at du skal handle mer. For til tross for den beskjedene størrelsen på butikken, hadde de et enormt utvalg og en like imponerende mangel på system.
Is og brus var imidlertid lett å finne, og utenfor stod det benker og kaffekanne. Og lokal og hyttebefolkningen hadde god tid når de var innom her. Det minnet mye om landhandelen i Fjæra, dengang jeg var liten pjokk og var med pappa på jobb i vegvesenet. Nuvel, vi blei kjent med en trivelig kar fra Stavanger, som var på hytta midt i uka. En av pensjonistens privilegier, ifølge herren fra oljebyen

Men is og cola varer ikke evig, så vi saler opp og rykker hjemover. Jubler vår vei tilbake til Rv49, og på de siste 8 km nedover mot Hodnanes skal det være mulig å grisekjøre..har jeg hørt *plystre*
Så er det forbi Onarheim igjen, og utsikten er FORTSATT like fin… mot Kvinnherad selvsagt

Dagens siste bilde knipser jeg på vei forbi Ølve, og det oppsummerer liksom den følelsen av kjøreglede i vakker natur, som jeg har kjent på i hele dag…

Vel framme på fergekaien må det lettes i antrekket mens vi venter en liten halvtime. Og der kommer jammen Erna med følge kjørende AV ferga..
Da er det trygt å returnere til Rosendal med omland 🙄

Rundt 300 svært så varierte kilometer på Den Dynamiske Duo idag