På apotek i Livigno – og andre forviklingar

Så var vi avgårde, Val Gardena lå bak oss og vi hadde Seiser Alm som dagens første viapunkt på GPSen. Det er ikke få timer jeg har brukt på å lage ruter til denne turen gjennom alpene, og første del av dagen i dag, er helt ukjent for meg.

I korte trekk har jeg leita etter småveier på kartet, som helst skal se ut som de er tegnet av en Parkinsonpasient. Og det har jeg lykkest noenlunde med, uten at det blir så masse omvei utav det.

Så i dag altså, mot Seiser Alm. Høres det stedsnavnet kjent ut kanskje? Ikke så rart, det er jo her langrennslandslaget har forberedt sesongene i åresvis.

Men vi kommer ikke så langt, på enkleste vis. Når vi passerer landsbyen Ortisei, sier GPSen sier «sving til venstre ved neste avkjørsel» …. Men.. der er veien stengt pga veiarbeid.

Jaja, uten å ha studert kartet så veldig, regner jeg med at det kommer flere muligheter. Men vi må LANGT nedover dalen i retning Bolzano før vi tar av i retningen vi skal. Plutselig blei det litt omvei likevel… jaja det gjør ikke så mye, veien er trivelig, og den stiger jevnt oppover, mens dalbunnen blir lengre og lengre unna.

«Er dette et pass» kommer det smånervøst fra baksetet

«Neida det er ikke noe pass dette her», svarer jeg selvsikkert,

«Joda—det er svinger, og det går oppover. Ergo er det et pass, og du LOVTE vi ikkje skulle kjøre pass før vi kom til Stelvio»

«Har eg sagt det?? Det kan eg ALDRI tru» svarer jeg, og får heldigvis støtte av Stian som kommer like bak.

Når blei det ikke så mye av hårnålsvinger oppover der, og naturen er fantastisk. Jeg fikk av noen grunn ikke knipsa noen bilder oppå her, så «derfor har vi juksa litt» og låner ett par bilder fra min venn Google

plutselig går det nedover igjen, gjennom landsbyen Seiser, og deretter er det  stort sett unnabakke nedover, veien slynger seg langs kanten av et stort platå, så tidvis får vi flott utsikt ned i den trange dalen under oss, der motorveien jager avgårde fra Brennerpasset, forbi Bolzano og videre sørover i Italia. Vi har det ikke så travelt, så motorvei skal vi for det meste unngå i dag.

Men ja, nå er det unnabakke, og vi er så heldige at vi tar igjen en lastebil som ikke kan kjøre så fort, så vi får rikelig anledning til å få med oss omgivelsene :-/ Lastebilen kan tydeligvis ikke kjøre til side og slippe køen forbi heller, så minn meg på at jeg ALDRI skal kjøpe Iveco lastebil.

Når vi nærmer oss Bolzano erfarer jeg og Stian noe nytt. Vi har samme GPS, samme softwareoppdatering, samme rute, men allikevel vil han til venstre og jeg til høyre.

VI forsker litt, og finner vi ut at har like innstillinger mtp å unngå motorveier, men lengre inni en meny, for selve ruten vi har lagt inn, finner vi ut at den ene har «kortere tid» mens den andre har «svingete vei»

Så når begge har huket av for «svingete vei» snakker vi samme språk, og vi legger avgårde i samme retning, veinummer SS42, som krysser elva Adige og deretter stiger så smått oppover mot åssida på motsatt side av dalen vi kom fra.

Etter hvert dukker det opp skilt som viser retningen til «Passo della Mendola», og når vi kjører forbi et sånt skilt for andre gang, kommer det det fra baksetet:

«Skal vi opp der?»

«Nei, tror ikkje det, men eg har jo ikkje vært her før»

«Eg er sikker på du gjør det med vilje»

 

Stian som kommer like bak, klarer ikke å holde seg alvorlig, humringen er befriende for meg, men er usikker på åssen «baksetet» tolket den.

Og bak Stian, der sitter Mette og hører på musikk, og aner ingenting.

Joda, vi skulle opp til Passo Mendola.

Jeg prøvde å trøste baksetet med at det er «sikkert ikkje så høgt», og det fikk jeg faktisk rett i.

Passo della Mendola er 1363 moh, og det er jo for ingenting å regne i forhold til hva som venter i ettermiddag.

Men om det ikke er så høyt, så er veien opp dit svært så luftig.  Baksetet gir grei beskjed om å holde oss på høyre side av veien, og IKKE finne på å ta noen bilder ute på venstresida….

Vi var ikke aleine på veien, en gruppe tyskere med cruisere holder oss tidvis med selskap.  Vegarbeid er det selvfølgelig nok av oppover her, så når vi må stoppe for rødlys kommer de som regel opp bak oss igjen.

Underlig at cruisere MÅ bråke så mye, når det knapt flytter seg i det hele tatt, men pga disse bråkete, saktegående tyskerne tør vi ikke stoppe for å ta bilder, for da vil vel resten av veien oppover her bli kjørt i gangfart.

Så jeg må igjen låne litt fra Google, sånn at evt lesere har noe å hvile øynene på.

Oppe på «toppen» ligger en liten landsby, som bærer preg av å ha sett bedre dager.

Vi har en liten stopp for å «tømme låret, lense sjarken, strø litt osv»  samt en lynrask sightseeing. Og joda, langs hovedgata ser det greit ut, men noe sier meg at eiendomsprisene nok kan forhandles en del her i området. «Begrepet «et fordelaktig tilbud» ville nok blitt hyppig brukt av en eiendomsmegler

Men ikke lenge etter er vi på tur, nedover mot byen Fondo. Utsikten over endeløse eplehager er fantastisk,

og jeg ser jeg har lykkest bra med å finne de minste veiene, særlig da vi kjører «så godt som» gjennom et sagbruk, der lukten av tømmer rekker å behage den delen av hjernen som nesa er koblet til.

Mye av min tid i «barndommens dal» blei tilbrakt rundt et sagbruk like ved hytta vår. Og selv den dag i dag, gir lukten av tømmer og treverk meg svært gode vibber, og minner om somre med endeløst solskinn og sorgløse dager

Men ikke lenge etter passerer vi nok et lite «minipass», jeg husker ikke navnet, men «baksetet» fikk det med seg, og ordene «du lovte» gav gjennklang en stund.

«Men eg visste jo ikkje…»  svarer jeg, men vi kom aldri lengre, før de første hårnålene på vei opp enda et lite pass tok oppmerksomheten vår.

Heldigvis var det ikke så dramatisk, så baksetet er beroliget, og nedover bakkene mot byen Lana jobber jeg febrilsk med å «snakke henne opp» om hvor flink hun er å sitte på, at dekkene overhodet ikke kan slippe i de hastigheten og nedleggene vi holder på med. Det blir i alle fall stille en stund, men om hun trodde på meg?? Vet ikke…

Nuvel, vi passerer Lana, kjører på litt mer trafikkerte veier opp til Merano, og har en mils vei på autostradaen før den plutselig stopper, og går fra fire til to (smale) felt omtrent akkurat det Øtztal starter.

Vi tar en velfortjent lunsj på ei kneipe i veikanten der, før vi saler opp og forsetter oppover dalen.

Den er ikke spesielt spennende, så jeg underholder «baksetet» med historien om Ismannen Øtzi, som blei funnet i en isbre oppi fjellene på høyre side av veien.  Han døde for ca 5200 år siden, og når de fant ham i 1991 var han ekstremt godt bevart. Dere kan lese mer på Wikipedia, det er en interessant story:

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%96tzi

For her er det høye fjell, og han Oddgeir Bruaset som laget «Der ingen skulle tru» kunne hatt travle dager om å lage TV program fra de SVÆRT luftige fjellgårdene  oppover dalen her. Men mest er området her kjent for epledyrking, Hardanger har ikke mye volum i produksjonen sett i forhold til SydTirol 😀

Men vi ruller non stop, og etter hvert passerer vi byen Spondinga, der vi kjører til venstre mot Stelvio.

Med ett så er det 70% motorsykler på veien og horder av syklister. Bebyggelsen blir mer glissen, veien gradvis smalere og plutselig stiger det så smått oppover. Og den følelsen når du kjører inn dalen mot Stelvio,… det er litt sånn «Mordor-feeling» (for de som har sett Ringenes Herre)

Fjellene er sykt høye, OG bratte, her snakker du kink i nakken for å se blå himmel.

Dog oppfører de stedlige «Orkene»  (ja altså syklistene) seg mye bedre her nede, enn de gjør hjemme i Norge.  De sykler aldri to og tre i bredden, og trekker gjerne ut og til sides der de kan, og det føles naturlig. Og til gjengjeld får de masse respekt fra oss ånklie folk som har vett til å ferdes med motor, enten den sitter i en bil eller man har den mellom beina. Så her har begge parter en del og lære.

Stelvios østside er både elsket og hatet blant motorsyklister, og jeg har fått mange gode og velmente råd om å heller kjøre opp nordsiden fra Bormio, men det passer absolutt ikke inn i den planen jeg har.

Så det er østsida som gjelder, med sine luftige og teknisk krevende hårnåler.

Så lenge vi holder oss nedi skogen, er utsikten begrensa og høydeskrekken til frøkna på baksetet er under kontroll. Men når vi kommer ut av skogen og passerer hotellet nedpå «flaten» der, stiger pulsen.

Ikke bare hos passasjeren, men også hos piloten i front. Jeg synes hårnåler er gøy, men da gjerne i det jeg kaller S-svinger, som kan kjøres med flyt og feeling, mens her, oppover østsida, er det mer Z- svinger som krever mer av  balanse og finkoordinasjon.  Og oppover her er det jo MENGDER med svinger, og jo høyere du kommer, jo brattere og mer krevende blir det.

Nå er det viktig ha kontroll på om det kommer trafikk på nedadgående, når man skal rundt svingene, for det er jysla greit å få bruke litt av motgående felt. Og om det da «plutselig» er en bil/buss rett foran framhjulet ditt er det lett å reagere på instinkt og hugge i med forbremsen. Da går du rett i bakken— og det har jeg ikke så lyst til, med passasjer bakpå og syklister alle veier.

Men det skal sies, det er, til tross for passasjer og tung sykkel, en drøm å kjøre oppover her når man har plenty med bunndrag. Sist så hadde jeg en mer turtallshissig sykkel, og opplevde det som mer jobbigt, med å bruke 1-2-3 gir, for så å jage den ned i 1. igjen i neste sving. Nå ligger vi bare å lurer på 2 gir… deilig.

Men oppover går det, og til slutt er vi på toppen. Ei turistfelle av dimensjoner, men det er greit nok…

Man må liksom stoppe her, og ta seg tid til en kaffe, bratwurst mit sauerkrat og kaffe/cola eller noe annet munngodt.

Nå spiste jo vi for ca 1 time siden, og posjonene var rikelig store, så den bratwursten jeg hadde tenkt på i to år, utgikk med generøse kneløft.

Det fikk bli litt leskedrikke i stedet, cola på meg og Stian og kaffe på damene. Samt noe bakverk som Stian kom dragendes med. Og som du ser av undertegnede, det var RIKTIG så godt

Vi sitter selvsagt utendørs, det skulle bare mangle. Ikke FOR varmt, men vi har kjørejakka på. Det kommer faktisk 3,5 dråper regn mens vi sitter her, men like etter skinner sola.

Vi kjøper ett par klistremerker, Anne tar et dusin snap’er og selfier og sånn (skulle nesten tro hun  hadde jogga eller sykla opp bakkene) og så tar vi fatt på nordsida.

Denne er mer kjørbar i form av S-svinger og neste gang jeg er i området, skal jeg kjøre denne sida opp. Jeg har allerede en slags ide om hva jeg skal ha med meg av pass, og opplevelser 😀 Men det er neste gang, i dag er det nå.

Der er det er vill og heftig natur på sørøstsida av Stelvio, er nedfarten mot Bormio litt annerledes. Fortsatt imponerende størrelse på fjell og daler, men det er litt mykere konturer liksom, litt grønnere og roligere. Akkurat som om «han der opp» hadde noe som nærmet seg hvilepuls når han skulle lage denne sida av fjellet.

 

Men fortsatt er det langt langt ned, og uendelig mye svinger, før vi når veikrysset der vi kan ta til venstre mot Bormio og Gaviapasset (som er på «to do» lista mi) og rett fram/høyre mot Livigno dit vi skal. Sånn blir det, vi forsetter mot apoteket i Livigno, for gjett hva vi skal ha??

Oppover her er det ikke mye trafikk denne ettermiddagen så vi kan holde en sunn og fin framdrift på mopedene vår. De kaller det et «pass» dette også (Passo del Foscagno) men det er mer som en fjellovergang,

Ikke spesielt dramatisk. Men luftig og fint er det, og det å kjøre over tregrensa blir man jo aldri lei.

Dette er ikke så lange veibiten, men må jo si at utsikten fra toppen og nedover mot Livignodalen er nydelig. Ikke rart de vil hit til denne perlen av et skisted for å trene.

 

VI finner en parkering, og går på leit etter angjeldende apotek. Dvs vi gikk rett på det, så å leite er vel ikke rett uttrykk.

Men de fine italienske Donna’ene bak skranken syntes ikke det var noe morsomt med nordmenn som spurte om Trofodermin, relativt brysk får vi beskjed om at DEN er reseptbelagt, og hvis vi IKKE har resept, eller noe annet ærend der, så har de faktisk andre ting og ta seg til, og andre kunder å betjene.

Den (ikke fullt så) Dynamiske Duo lusker slukøret ut, mens damene våre piler inn, og får kjøpt leppekrem på apoteket i Livigno. Rett nok ikke Trofodermin, men noe annet kliss som heter Blistex ellerno… «samma det» får vi beskjed om. «Leppekrem er leppekrem».

Mann er mann… jaddaaaa

 

Så mens damene er travelt opptatt med sitt, rusler DDD på jakt etter elektronikkbutikker, Livigno er jo en skattefri sone, taxfree så det holder, så muligheten for å gjøre et kupp på en Samsung S8 til undertegnede og en Aifone 7 til Stian må sjekkes ut.

Men det blei nedtur, med dagens hysteriske Eurokurs koster det NESTEN det samme som her hjemme i «furet værbitt», med moms . Og jeg gidder ikke handle utomlands for å spare en hundrings eller to.

Da er det bare å finne damene, Anne er litt slukøra over at hun ikke fant en veskebutikk, mens Mette er jo like blid uansett.

Så vi tar en kafepause igjen, mens jeg bruker den nye «Roam like home» for alt det er verd, på Booking.com appen.

Altså, for den eldre garde som kanskje er innom her: Prisen på bruk av mobil datatrafikk i EU er nå den samme, som hjemme i Norge, veldig kjekt for oss som bruker sånn «moderandes teknikk»

Nuvel, hvor var vi, jo, Booking.com

Jeg hadde litt lyst å bo i Davos, samme sted som sist, den gang jeg drog et reisefølge med en stykk DIGER cruisersykkel,  en stykk «rumpa i været» racingsykkel, og en lettere nervøs copilot på en Speed Triple (samme som jeg kjørte den gang) opp en svært så bratt, svingete og støvete grus/jord/traktorveg til angjeldende etablissement som kalte deg, Clavadeler NaturFreundehaus.  Og det må sies, jeg får fortsatt tyn for den hendelsen der…..Jo forresten, vi hadde med Arne også, på sin Tiger 1200, men han såg ikke noe problem med den veibiten.

Så etter en liten diskusjon med reisefølget, tar jeg den demokratiske avgjørelsen at der skal vi bo i natt. Jeg husker enda hvor kult det var sist vi bodde der, med en hjertevarm familie som dreiv stedet, med små unger, katter og hunder som tumlet rundt., for ikke å glemme middagen vi fikk…åzzå utsikten da.  En av høydarna sist vi var nedover

Det er noe krøll med å få booket denne natta, men til slutt går den igjennom, og bekreftelsen tikker inn i mailboksen min.

Men vi er fortsatt i Livigno, og må komme oss herfra og i retning Sveits og Davos, før det blir så altfor seint. Og da skal vi ha med oss det herlig kjørbare Fluelapass på veien.

Så ja, vi kjører avgårde mot grensa, og betaler noen Euro i bompenger over demningen i andre anden av innsjøen,

 

Vi kjører så den tre kilometer lange tunnelen inn i Sveits. Så følger noen kilometer med svingete veier, høyt oppi fjellsida over en trang dal. Mye veiabeid bortover her, så det går litt treigt, men tilslutt nærmer vi oss landsbyen Susch (ja vi vil ha Susch ) og starten på Fluelapasset.

Om dette passet kan man sikkert si masse rart, men det er IKKE spesielt høyt, luftig og spektakulært.  Jeg kan ikke engang huske nøyaktig åssen det var, men DET jeg husker, både fra denne turen og forrige, var hvor utrolig gøy det var å kjøre dette passet. Bevares, her er hårnåler, men det som sitter i ryggmargen er de lange sveipende svingene, de litt skarpere som må tas på rett måte, og den frydende følelsen som veien gir oss tohjulinger. Tror det er vanskelig for en som kun kjører bil å kunne forstå akkurat det der… som vi tohjulinger blir helt mør i kroppen av.

(bildet under er lånt på Google)

Været var nok mer sånn når vi kjørte over der, grått og overskyet, men veiene var vel tørre (Har lånt dette bilder på Google)

Jo forresten, Jeremy Clarkson i Top Gear var vel ikke direkte uengasjert når han kjørte over her med en Lamborghini, i den episoden der de jakter på «verdens beste kjørevei»

Men for de stakkars folkene som kjører en Toyota Avensis, eller lignende… DE vil aldri forstå.

Til og med passasjeren er frydefullt med på kjøringa, og syns det er gøy, og siden jeg kjører bittelitt friskt, og det ikke kommer noen ulyd fra baksetet, begynner jeg å undres på, om det virkelig bare var ett glass vin hun fikk på den kafeen i Livigno 😀

Men vi nærmer oss Davos, og plutselig er vi i sentrum. Akkurat før vi skal krysse jernbanelinja går bommene ned, og det som helt sikkert var det lengste toget i Sveits noensinne, kommer rumlende forbi.

Da kommer selvsagt det regnet som de hadde meldt. Det som var litt dumt, var at ALT kom ned på en gang, mens vi står der og venter. Nå plaget ikke det Herr og Fru Rukka nevneverdig, men de to andre turdeltakerne på Trunkenpolz’en kan raskt melde om vanninntrengning og at man er våt til skinnet. Vi står vel der i 5-6 minutter mens toget lunker forbi, og etterpå går det rolig videre gjennom sentrum, og så svinger vi venstre mot Clavadelerstrasse. Omtrent her, slutta regnet igjen, og det damper snart fra asfalten.

Opp og forbi det samme gamlehjemmet som sist, rett inn på den SMALE grusvegen, som fortsetter som en jord/traktorveg oppover lia. Da sluttet «baksetet» å være stille.

«Faen, e du sikker på det e opp her vi skal»

JA, svarer jeg

«ja har du vært her før??» (veldig tvilende i stemma)

JA… igjen.

Deretter fulgte en evig lang tirade med bannord, og om hvor dumt dette var,….

Faen,hvor langt ER det egentlig?, faen er vi framme snart?, faen sklei vi der?, er du faen ikkje «riktig klok» osv osv osv…

Men vi kom opp. I ett stykke, uten å ha lagt noen av syklene i bakken, uten å ha påført passasjerene skade, eller ha påvirket miljøet for øvrig, noe nevneverdig.

Jo forresten, vi måtte kjefte vekk ei ku som stod og sperra veien. De er jo så nyskjerrige vettu 😀

Så var vi framme.

Da kommer en kar som presenterer seg som «huseier og vert», men med langt hår og en GANSKE så casual klesstil, ser det mer ut som kommer rett fra en surfebar på ei strand et sted i California…., og han kan fortelle at han ikke venter gjester før i morgen. Jeg blir både kald og varm på en gang, og forklarer at vi nettopp har gjort en booking på Booking.com.

«Helt umulig, jeg har stengt i dag, åpner ikke før i morgen.

«Jammen i heeeeeelll…. » Begynner jeg, før jeg får en albue (tror jeg det var) i siden.

Jeg viser han bookingen min på mobilen, og han blir litt rar i fjeset, «det der skal egentlig ikke gå an» kommer det stille på tysk, før hjernen kobler «dette er uansett folk med penger til overs»

Så han fortsetter på engelsk med tydelig tysk aksent (se for deg «Herr Flick» i serien ‘Allo allo’) mens han toer sine hender:

«But now you are here, lets make the best out of it, if you want to stay. But I dont have much food, but I think I can fix something.»

«Bøtt du ju hævv beer in da hause» kommer det unisont fra DDD

Surfefyren sprekker opp i ett stort smil, og svarer:

«Yess, everything here is about alcohol»

Da vet vi at vi får det vi trenger, og triller syklene ned forran huset.

 

Når syklene er parkert, og damene får sett utsikten, så blir de litt mer milde i røsten.

Det er allerede i ferd med å tørke opp etter regnet, og jeg vet at morgendalen blir nydelig, akkurat slik jeg hadde tenkt den skulle bli.

De vanlige og etter hvert innøvde rutinene følger,

vi kommer oss på rommet, får kobla oss på Wifi, skryte til venneflokkene, dusje, og så innta ølglasset.

Og denne fyren hadde skjønt det, ikke bare serverte han øl i store glass til de trengende, her var det også lokal schnaps å få. Varmen brer seg raskt i kroppen etter et glass av  denne drikken med heller tvilsomt opphav, og når damene er på plass, er maten også klar.

Og DETTE folkens, vet jeg var turens desiderte kulinariske høydepunkt.

For Stian altså.

Stian har som mange vet, en ekstremt raffinert gane. Ingenting som kan minne om «sunt» finner vegen ned i det tarmsystemet. Dette er mannen som konsekvent bestiller «burger uten alt» og skal han ha kebab, er det kebabtallerken som gjelder, for da er det lettere å sile ut det som kan minne om grønnsaker.

Å ha på besøk til Stian på tacomiddag er kjempelett, kjøttdeig og ost, og salsa på toppen, ferdig arbeid.

Men tilbake til her og nå….

Husverten har rotet fram noe fra frysern, nemlig chicken nuggets, påmmfritt og ketsjup.

Og selv om jeg sitter en halvmeter unna, kan jeg kjenne de frydefulle vibrasjonene fra Stian når han gumler sin vei gjennom maten, uten å måtte sortere ut kaninføde.

Damene er LITT mer tilbakeholdne, tror de hadde sett for seg en litt høyere standard, og ikke minst, bedre mat., med «litt deilig salat»

Jeg kan ikke annet enn å beklage det inntrufne, for jeg trodde jo at de gamle vertene fortsatt dreiv dette stedet… men jeg loverdyrt og hellig at det skal bli høyere standard neste natt. (Noe jeg traff GANSKE bra på)

Kvelden går, mens vi underholder oss selv med en runde quiz eller fire, bøtter øl av store glass, og rett som det er, stiger stemningen mange hakk.

Dog har det vært en lang dag på sykkel, særlig for damene, så vi trekker etter hvert tilbake til rommene våre. Anne og meg fordi vi er trøtte, mens Mette og Stian er klare for å  k…..kvisse litt mer på tomannshånd.

Lyset av, og omtrent i samme sekund er det game over for undertegnede.

Takk for i dag……  i neste episode skal vi bla kjøre Albula og Splugenpass og gå på gatekonsert ved Lago Maggiore.

Forresten, jeg var oppe i femtida på morran, og detta var synet som møtte meg i soveromsvinduet: Godt mulig det blei en fin dag ja 🙂