Det begynte som det gjerne gjør– i det små.

Vi var på Finnskogen i august 2017, på årets «Grustur i øst», som vår kjære venn Pål tar seg bryderiet med å arrangere.

Der fikk jeg nyss i at kompisen min Trond, hadde planer om å bli med reisearrangøren Adventure Travel til Portugal, for å kjøre offroad i en ukes tid.  Waooow, dette kunne jeg tenkt meg å blitt med på, og i selskap med Trond ville det jo bli helt kanonbra.

Vel hjemme fra Finnskogen, bar det videre ut i havet på jobb. Og med nattskift, og mye venting, blei det tid til å forske på internett om denne turen. Og etter litt kalkulering, bestemte jeg meg for å droppe den årlige skiferien med Konrad & Co. Portugalturen var ikke akkurat billig, men det går jaggu endel penger på disse skiferiene også, så jeg tok meg råd til litt ekstravaganza på feriefronten.

På siste nattskiftet sendte jeg mail til Adventuretravel, og meldte meg på.

Så gikk høsten sin vante gang med vind og regn, vi bestillte flybilletter i oktober, hele turen forfalt til betaling i siste halvdelen av desember. Da kjente jeg at «yess, nå er vi på vei mot noe kjekt».

Plutselig var det nyttår, januar sneglet seg av sted, og den 31. januar kjentes mer ut som den 62.januar.

I februar derimot, skjedde det MYE, og plutselig var det siste innspurt mot avreise. Bagasjen med kjøreutstyr var så stor at man kunne trodd jeg hadde hele StorTigern min inni der, men kjørejakke/bukse og støvler og annet beskyttelsesutstyr, er nå engang ganske volumiøst.

Så blei det fredag 16. februar….. Med begge koffertene på hjul, og den nye blanke karbonhjelmen over skuldra, stod jeg klokka 10 og venta på bussen til Bææærgen.

Det var kommet rikelig med snø det siste døgnet, men jeg såg optimistisk på den nærmeste framtida, det blir nok ikke mye snø den neste uka

Turen mot Bergen gikk slag i slag, og etter en liten lunch på Bystasjonen, blei jeg henta av Roald, og så var vi litt rundt omkring på handel.

Det blei kjøpt noen nye sommerhansker og  knebeskyttere, og deretter blei det en tur til Triumphbutikken for å kikke på den nye StorTigern.

Der blei vi lett revet med, og tiden fløy avgårde, og brått måtte vi (dvs Roald som kjørte) skynde oss mot Flesland. Flyet rakk jeg med god margin, fikk tid til både middag og øl, og vel framme på Gardermoen blei det tidlig kveld.

FFWD til lørdag morgen.

Alarmen går kl 0415, Trond  Erik og jeg dobbeltsjekker hverandre,  at vi er oppe av senga, og klare for avreise.

Lenge før klokka 05 er vi innsjekket og klare med sikkerhetskontrollen. Da er det kun det siste hinderet igjen, nemlig taxfree’en. Vi kjøper drikkevarer til kveldskosen i Portugal, spiser en hysterisk dyr frokost, og plutselig er man ombord, og via en mellomlanding i Køben, er vi på bakken i Faro , Portugal litt før klokka 11 lokal tid.

Vi blir tatt imot av ei smilende NORSK dame med «AdventureTravel» skilt, og hun har selskap med tre herremenn som definitivt ser ut som skandinaver.

Hun får oss på plass i en maxitaxi, og snart etter er vi på vei til  Resort’en som kalles «AlbaSuites».

Vi får en FLOTT leilighet, hvert vårt soverom, og på badet har de ordnet det fint for to kjekke rørleggere som oss

Kort etter har vi raidet minibaren, og nyter en duggfrisk brun en, i solveggen utenfor leiligheten.

Utover dagen ankommer de øvrige deltakerne, noen nordmenn, flest svensker., samt en kar fra Estland? tror jeg det var 😀

En rusletur for å se på syklene våre, og deretter rundt resort’en ender opp ved et bord på restauranten.

 

Lunch, øl og sol er jo som en slags Hellig treenighet, og vi seiler sjarmerende solgangsbrisne gjennom ettermiddagen.

Klokka 19 er det på  beste chartervis «velkomstdrink» og middag i restauranten, og vi blir nærmere kjent med hverandre, både deltakerne og guidene/instruktørene

Blir tidlig kveld på de fleste, og jeg tror både Trond og jeg kjørte motorsag lenge før klokka 23.

Neste morgen er det frokost klokka 07 og vi er ikledd «uniform» klokka 0750, og er klare ved syklene.

Etter 1,5 time med ytterligere presentasjoner av hverandre, gjennomgang av syklene, praktisk info omkring bruken av «cornerman-prinsippet» og diverse annet, saler vi opp på syklene og gjør klar for dagens tur.

Det er lett å bli glad når du slenger høyrefoten over salen på en GS 1200 Rallye, og etter litt trykking på knapper og brytere, er jeg enig med meg selv om hvordan ting fungrerer. Det stort sett helt likt som på GSA’en til Knut som jeg fikk låne i fjor sommer

Det blir i hovedsak asfaltkjøring denne søndagen, og vi begynner med bensinfylling og deretter ca 70 km med transportkjøring på større og mindre hovedveger, ut til «verdens ende», det sørvestlige hjørnet av Portugal, og forsåvidt også det europeiske fastlandet.

Cabo de Sao Vicente heter dette fyret, og de gamle grekerne kalte dette for «Verdens Ende»

 

Her blir det pause, og Ann Cathrin som kjører følgebilen, tryller fram kaffe, vann, brus og snacks/frukt på hvit duk, bakpå pickup’en.  Dette er jo ren luksus 😀

Vi tar bilder, og ser oss litt rundt før det bærer avgårde igjen, nordover, langs smale asfaltveier, og etterhvert noen mindre strekninger med grusvei.  Det virker som om alle har fått med seg åssen «cornerman-prinsippet» virker, og alle henger med.

*Fakta*:                                                                                                                                        Cornerman prinsippet funker knallbra når flere kjører sammen.                   Lederen kjører foran HELE tiden, og i et veikryss peker han at nummer to skal stille seg med framhjulet på sykkelen sin i den retningen vi skal.                            Der blir nummer to stående og vise vei, helt til sistemann (også kalt «Sweaper’en»)  kommer, og gir han tommel opp. Da er alle med, og nummer to er nå blitt nest sist. (Sweaper’en kjører bakerst HELE tiden) På dette viset finner alle fram, selv om rekken kan bli lang innimellom.*

Vi kjører nordover, og etterhvert blir det mer kupert og svingete, og akkurat DET er jo ikke vondt for en vestlending som føler seg litt «fortapt» når det blir for mye rett fram.

Trond Erik er fornøyd.

 

Når svingene etterhvert kommer på rekke og rad, blir det etterhvert tydelig at mange er litt rustne i kjørestilen, og at nivået på førerne er ganske variert. Endel nydelige partier må kjøres i tilnærmet gangfart, fordi de fremste ikke makter å «la det swinge» på vestlandsk vis. Jeg kjenner irritasjon og frustrasjon bygge seg opp inni hjelmen, men det tar heldigvis ikke så lang tid før jeg roer meg ned.

«Det er ferie, du skal ingen plass, det er ingen hast» prøver den gode feen på høyre skulder å overbevise meg om. Jeg lar meg overbevise, og fortsetter turen med lav puls og fred i sinnet. Den «onde» feen på venstre skulder har tydeligvis tatt seg en pause.

Etterhvert blir det lunch, vi benker oss rundt bordet på en restaurant langs veien.

Vi får servert noe kyllinggreier, og på beste Touratech-vis, er det enkelt og greit kjempegodt. Vi spiser oss kjempemette, og deretter er det tid for å fortsette turen.

Det er mer asfaltveier etter lunch, og vi svinger oss videre gjennom små daler og opp på et fjell, drøye 900 moh, utsikten er knallgod i det fine været,

 

og etterpå bærer det sørover tilbake dit vi kom fra. Vi svinger innom et supermarked og kjøper brus og øl og andre livsnødvendigheter. Deretter returnerer vi til Resort’en vår, og er hjemme i 1630 tida..

Søndagens rute:

Totalt blei det ca 23 mil med hovedsaklig kvalitetskjøring, og vissheten om at svært få hjemme i Hardanger har kjørt noe særlig sykkel  idag, løfter jo ettermiddagen ytterligere.

Uansett, det er på tide med en av dagens beste stunder.  Hente en kald øl i kjøleskapet, og få av seg cross-støvlene og kjøreutstyret, og nyte ettermiddagssola uten for leiligheten vår, før det er dusjetid og klargjøring for middag.

Søndagskvelden er det middag på en fiskerestaurant et lite stykke unna.

Taxiene henter oss klokka 19, og etter et fantastisk måltid er det sovetid når vi kommer tilbake til leiligheten. Det er heldigvis ikke noe nachspielmenneske jeg deler husrom med.

Mandag morgen er det faktisk bortimot helt overskyet, men ifølge instruktørene våre, gjør det ingenting, i og med at mandagen er viet til MCgymnastikk på øvningsområdet utenfor byen Silves, og vi kommer til å bli gjennomsvette uansett .

En kjapp, men veeeeeeldig god frokost, og så er det avgårde.   For å spare tid, hopper vi over bensinfyllingen idag, og kjører rett på øvingsfeltet.

Her begynner instruktøren David med å snakke om stående kjøring og vi får justert styret på syklene våre, til å passe bedre for stående kjøring, som det uansett blir mest av denne uka.

Trond Erik justerer sånn at det passer bedre for stående kjørestilling, mens instruktør Anders Strifeldt gir råd:

Deretter er det tid for å øve på krypekjøring, men i motsetning til på den vanlige mc-opplæringen hjemme i Norge, skjer alt her stående. Og vi skal dessuten krypekjøre på mer kupert underlag.

Øvelser på nødbrems på grus, og så slalomkjøring mellom kjegler. Dette er noe jeg aldri har vært veldig god på, og jeg sliter litt idag også… Deretter er det en «fika» som de sier på svensk, og vi får en innføring i hvordan man får opp en veltet sykkel.

Gressplenen der vi har pause ser ut som en avfallshaug der «alle» har kastet fra seg syklene sine

Framover mot lunch blir det mer repetisjon på øvelsene vi har gått igjennom, og plutselig løsner denne slalomkjøringen. WOW, det går på skinner, jeg kan ta kjeglene i stadig økende hastighet, dette var DRITgøy.

Ann Cathrin har kjørt bilen bort til noen ruiner der hun steller til lunch, og skyene fra i morges er forsvunnet. En sterk solkrem er like nødvendig som mat og drikke, jammen godt jeg er en verdensvant herremann.

Siden dette er en Helsereise for oss gamle slitne rørleggere, er det ikke annet å forvente at det er salat til lunch. Heldigvis kan denne sprites opp med bacon og egg, samt andre godsaker som pasta og reker (fordi som liker sånt) så det er absolutt godkjent dette her.

Ordentlig cola (eller ok, Pepsi da) uten kunstige søtningsstoffer sikrer en god lunch med litt fra alle de viktigste basisgruppene, sammen med rikelig vann selvsagt

Bilde: Martin Pantzar

Og alt som kommer inn, må dessuten ut igjen… like greit å få det gjort.

Etter lunchen blir det mer action med instruktørene på øvingsfeltet. Gjennomgang av stopp i bratt motbakke, det å ta seg opp og ned bratte bakker på løsere underlag blir grundig gjennomgodt, og mens jeg venter på min tur, kjører jeg kjegler.. igjen og igjen, og det begynner å sitte etterhvert. Blikk og balanse gjør underverker når man skal balansere seg gjennom kjeglene.

Her viser instruktør David hvordan man kan snu en GS for å gjøre det lettere å få den opp på hjula igjen

Så blir det å kjøre ned den bratte bakken på øvingsfeltet, både med to og senere en hånd på styret

Og til eventuelle lesere: Bildene klarer ikke å formidle hvor bratt det EGENTLIG er!

 

Etter vi har kjørt nedoverbakke en stund, så er det tid for oppoverbakke.

Instruktøren gir oss en demonstrasjon før det er vår tur

Her er det Trond Erik som gjør en maktdemonstrasjon opp bakken, riktig bruk av gass, sporvalg, balanse og blikk sørger for suksess

 

Langt fra alle var like flinke, og flere var nedpå oppi bakken der. Ingen motorsykler blei forøvrig skadet i forsøkene

Til slutt blei det litt kos i bakkene på egenhånd, mange var slitne etter en lang dag og tok det med ro, men jeg og Trond Erik får ikke nok av å kjøre sykkel, så vi herjer videre.  Rett og slett dritgøy etter en lang vinterdvale

På slutten av dagen tar vi en sjekk på hvor mye bensin vi har igjen, de fleste har nok til 40-50 km kjøring, mens jeg som har kjørt litt ekstra mye kjegler, har bare nok til 18. Så jeg får en slant fra en bensinkanne, og så returnerer vi.

Vel hjemme er det samme prosedyre som dagen før.:  Få av kjørestøvler og øvrig kjøreutstyr, innhalerer en liten øl fra kjøleskapet, før det er dusjing og en øl til. Og enda en,

før vi trekker ned i restauranten på Resorten, for en saftig hamburger.

Med øl til, selvsagt.

Vi spiser og koser oss, og juger som mc-folk kan best, det er tydeligvis det samme på begge sider av kjølen. Og det må sies… svensker er slett ikke så verst å tilbringe tida med. Etter en mektig og ernæringsriktig dessert, tar vi kvelden.

Tirsdag:

Ny dag, ny soloppgang til frokosten kl 07

Frokosten er unnagjort litt over 0730, og her sør sliter vi ikke med havregraut og grovbrød med brunost. Her er det egg og bacon, pølser, ost og annet snacks, og heldigvis… crossianter 🙂

Idag skal det være en kort kjøredag, det er ventet at vi er tilbake til Resorten litt etter 15. Så etter den obligatoriske gjennomgangen av kjøreruta bærer det avgårde til bensinfylling. Og de er ikke så nøye på de samme tingene her nede som hjemme.

Jeg skulle likt å se den kassadama på bensinstasjonen hjemme, som hadde stått utenfor døra, omtrent oppi gassflaskene og røyka mens 22 motorsykler fyller bensin 3 meter unna 😀

Etter bensinfyllingen bærer det i vei, og kort etter svinger vi av fra asfalten og fortsetter ut på noen fine grusveger, og vi ender tilslutt opp på en åsrygg, ved restene av en gammel vindmølle. Her er allerede pick up’en på plass og dagens første kaffepause (med tilbehør) er klar til å nytes 🙂

Og instruktørene, de bare slenger ifra seg GSAene sine der de stopper

 

Etter kaffe, brus, sjokolae og kjeks, blir vi splittet i to grupper, en «normal» gruppe, og en «advanced». Jeg synes ikke dette er så betegnende, og kaller heller gruppene «Snegleklubben» og «Ekstremgjengen».

Så bærer det avgårde, vi har mange fine mil på grusveier, bare avbrutt av noen få korte strekninger på asfalt, men tempoet er herlig, og innimellom passerer vi noen mer tekniske partier, der guiden/instruktøren tar en stopp, og en passende gjennomgang.

«Kom ihåg at flytta vikten BAKåt!!» var vel noe av det vi hørte mest iløpet av disse dagene. Og det høres så selvsagt ut, men når bakkene blei stadig brattere og lengre, og sporene mer og mer tekniske, var det lett å stivne og stå altfor oppreist, når bakhjulet krevde tyngde for å finne optimalt grep.  Resultatet (eller straffen) kom umiddelbart, med redusert framdrift, hopp og sprett på bakdelen av sykkelen. Men man lærer kjapt, når feilene viser seg umiddelbart, og belønningen når man gjør ting rett, kommer like spontant.

På dagens rute passerer vi et enslig appelsintre, og her får vi lov å plukke appelsiner, det er IKKE noe man skal prøve på langsmed veien, når vi passerer appelsinplantasjer.

 

Treet står litt kinkig plassert i et bekke-juv, og det er vel noe av grunnen til at frukten er ganske urørt

Men vi har med våre personlige østeuropeere (noen ganger kalt «svensker»), som vi nordmenn setter i sving med å plukke appelsiner. Og de var flinke.. riktig flinke.

Appelsinene var nok økologiske, for de var ganske små, og ikke var de spesielt søte heller.  Men vi måtte jo spise opp, før vi salet opp og fortsatte turen.

Det er mange fordeler med å kjøre flere sammen på denne måten, og i de fleste tilfeller, også en forutsetning for sikkerheten… men en av tingene JEG savnet, var flere muligheter til å stoppe og ta bilder underveis. Men sånn er det.. om alle deltakerne skulle stoppe og ta bilder alle veier, ville det blitt umulig å gjennomføre dagsetappene.

Vi kjører mye opp i høyden, langs høye flotte åsrygger, der utsikten er formidabel, iallefall de korte øyeblikkene vi har tid til å kikke på annet enn veien forran oss.

litt over  klokka 12  er det tid for lunch, vi parkerer i skyggen og rusler ut på det som viser seg å være en startplass for hang og paraglidere.  En nydelig plass, vindpølsa viser at vinden står rett inn (helt perfekt) og vindstyrken kunne ikke vært bedre. Ingen tvil om at en hang eller paraglider ville kunne cruise langs åsryggen idag.

 

Det er lenge siden jeg har stått på en startplass på denne måten, og med over 1000 turer i paraglider, er det ikke fritt for at det rykker litt i «flyfoten»

Men nå skal det skje noe viktigere… det er tid for mat. Ann Cathrin har parkert pick-upen på startplassen. og det er bare å finne fram alt man har av matlyst. Det vil si, den matlysten finner såvisst vegen på egen hånd når man har stått og kjørt på disse grusveiene i timevis. Svette og fæle kaster vi jakka, og slanger oss på romersk vis på en duk som dekker deler av startplassen.

Denne dagen var det kylling og noe salatgreier, det er mye grøntfòr på tur med Touratech, men noenganger er det helt okay. Jeg blir iallefall stappmett, og snart etter saler vi opp igjen, jeg gjør klar GoPro kameraet for den videre ferden bortover åsryggene, og ned i dalene under oss. Innimellom er det noen reale nedoverbakker, og igjen er instruktørens mantra:

FLYTTA VIKTEN BAKÅT!!  og etterhvert går det bedre og bedre. Det er utrolig hvordan man lærer seg å stole på frambremsen, hvor godt den ABSen funker på løst underlag.

 

Dagen blir avsluttet med en av de flotteste, mest svingete, og underholdene asfaltveiene jeg NOENSINNE har kjørt. Grepet i TKC 80 dekkene er overaskende bra, jeg opplever overhodet ikke noe slipp på bakhjulet, eller noe discolys i TC-lampa i dasjbordet, til tross for at jeg provoserer med hissige pådrag ut av svingene på 2. og 3. gear. Fantastisk kjekt, jeg har en årntlig høytidsstund der jeg jager instruktøren som ligger forran, og når han svinger til side, må vi vente en stund til alle er samlet igjen.

Siste rest av returen tilbake til Resort’en går i meget sømmelige former langs større, og mer traffikerte veger.

Tirsdagens rute, i stor grad på grusveger

Vi er tilbake ganske tidlig på ettermiddagen, klokka var ikke mye over 15 når vi parkerer, og det betyr at vi får mer tid til andre ting. Etter den obligatoriske øl’en på terrassen, dusj, og mer øl, tar vi oss en rusletur ned til klippene, og en liten strand, som ligger like ved.

Det er skikkelige dønninger som slår mot land, og vi får tatt noen bilder som vi er rimelig fornøyd med.

Trond har tatt seg en løpetur

Og her var det skikkelig vått i sprekken

Og her har undertegnede tatt seg en løpetur i sanden… stranda var dog ikke særlig lang

Dønningene trekker seg ut, kun skummet ligger igjen

Middagen på tirsdagen er på en italiensk restaurant i nabobyen, og den var knallbra, maten var helt fantastisk, iallefall for min gane 😀

igjen er vi latterlig tidlig i seng, det er velsignet bra å ha en «samboer» som er like kveldstrøtt som meg 🙂

 

Neste morgen kommer fryktelig fort, og vipps så er man på beina, og like etter sitter vi rundt frokostbordet. Soloppgangen er like vakker hver morgen vi sitter der i restauranten, rett og slett en ren terapi for en godværshungrid  nordboer.

Dagen fortsetter med litt briefing ved motorsyklene før vi ruller avgårde, David først, med resten av gåseflokken i en lang rekke bak.

Først en liten asfaltstrekke opp til byen Silves der vi fyller bensin, og ikke lenge etter bærer det ut på gruspartiene. Og idag begynner det å bli RIKTIG flott, det er høyere åser, brattere bakker, dypere gjørme, større tempo, ja i det hele tatt.. det er lett å ha det moro idag.

Bilde: David Johansson

Veiene slynger seg ofte langs toppen av åsryggene, og man skulle så gjerne hatt bedre tid til å nyte utsikten, for selv når den kun kan nytes i sidesynet mens man dundrer avgårde i 100 km/t  (eller omtrent ca 100… nesten, akkurat)

når klokka runder 13 kjennes det ut som om det snart er spisetid, og ganske riktig.  Ikke lenge etterpå blir vi guidet inn på en idyllisk gress-slette, omgitt av korkeiketrær, og der har (som vanlig) Ann Cathrin disket opp med lunch i det grønne. Jeg begynner å få sans for den dama etterhvert altså!

Syklene blir linet opp, vi kaster jakka, kaster skjorta (allefall crossvesten) og løsner spennene på kjørestøvlene.

Så er det mat… noe sånn tex-mex liknende med fajitas, kjøttsaus og salsa. Midt i blinken for mine smaksløker, jeg har et litt barnslig forhold til sånn mat

Bilde: Ann Catrin Erga

Dette er nok den beste lunchen sålangt på turen, men det henger nok også sammen med at kjøringen har vært mest krevende også. Og det er MER krevende partier i vente.

Etter vi har spist, får vi en innføring i å snu syklene på støtta, dette funket utrolig enkelt, og det tar ikke lange tida før Trond Erik slenger GSAen sin rundt på sekunder

Det må legges til, at det funket ikke like lett med StorTigern min hjemme på låven 😀

Så bærer det avgårde, først en liten elvekryssing, den kunne vært en våt opplevelse, men siden det knapt har falt en millimeter regn i området de siste månedene (de kan få litt av våre 270 nedbørsdøgn) er elven kun en anelse fuktighet  mellom steinene vi kjører over. Easy peasy med andre ord.

Uka etter vi var der, fikk neste gruppe en SKIKKELIG utfordring på samme plass, for da hadde det regnet i dagesvis.

 

Dagen rute går videre på en vanvittig svingete vei, langs med en innsjø, eller rettere sagt RESTENE av en innsjø, pga den langvarige tørken er det mer som en brei rolig elv.

Skjermbilde av LocatoWeb’en, som viser hvor vi kjører på tur 

Vi har en pause helt i den østlige enden av innsjøen, der vi får drikke litt, noen tips og triks fra instruktørene, noen bilder må vi jo også ta…

Foto: Martin Pantzar

Så bærer det videre, litt grus, litt asfalt på noen bakveger, og så skal vi få prøve oss på noen «riktiga branta backar» ifølge instruktørene.

Vi har stoppet langs en øde vei, og en grusvei går rett ned i grøfta, over en bekk og så opp en brrrraaaatttttt lang bakke. Traction Controll eller «antispinn» blir deaktivert, for her vil det garantert bli spinning oppover, og man kan ikke risikere at sykkelen bare stopper pga at antispinn struper motoren til døde

Bilde: Ann Cathrin Erga

Jeg er veldig spent, og albuer meg og Rallyen fram i køen, og legger i vei som nummer tre. Ned i grøfta, over bekken, og oppp bakken… dæææven den er bratt…og lang. Men det går greit, og vel oppe på en liten flate før neste bratte bakke tenker jeg «HAH, det gikk jo leikande lett», mens en sverm bier surrer rundt hjelmen min

Inngangen til den neste bakken er snillere, jeg kan ha større fart, men ser at jeg må skifte spor et stykk oppi bakken.

Og nettopp der jeg skal skifte spor, gjør jeg en feil,  det var visst ikke «så leikande lett» likevel. Sykkelen går opp på bakhjulet i den stupbratte bakken, jeg ramler selvsagt av, og der kommer jammen meg sykkelen etter meg (tyngdekraften gjelder tydeligvis for BMW også)

Før jeg rekker å komme meg unna, får jeg bakdelen av sykkelen over meg, men jeg rekker ikke å kjenne etter om det er vondt, for jeg kravler meg fram for å stoppe motoren, så ikke den skal gå tom for olje på den sylinderen som ligger øverst.

Så blir det stille. Sykkelen ligger der med hjulene i været, jeg burde tatt et bilde, men det sørget selvsagt instruktøren for å gjøre, når han kom ned til meg.

Vi snur sykkelen rundt, og deretter får jeg buksert meg ned til flaten nedenfor, der bikubene står.

Etter meg kommer det flere som vil opp, noen klatrer til topps, noen «parkerer» slik jeg gjorde.

Her på bildet ligger det tre GS’er strødd nedover. Det ser dramatisk ut, men største matrielle skade var vel et par knekte clutch/bremsehendler

 Bilde: Martin Pantzar

Det ender opp med at instruktøren avbryter, og etter litt logistikk kjører vi ned igjen, og tar en pause på en vakker liten åsrygg sammen med «Snegleklubben».

Utsikt utover innsjøen vi kjører rundt

Mens vi pauser, blir det utført hjulskift på en sykkel som har punktert, ( de har selvsagt med reservehjul på følgebilen)

Bilde: Martin Pantzar

og imens, slikker jeg sårene. Et lite sår på albuen, men det største var nok på selvtilliten

Etter pausen, dekkskifte, litt førstehjelp osv, fortsetter ferden langs den vanvittig svingete veien, som slynger seg rundt den tidligere nevnte innsjøen. Jeg har aldri sett eller kjørt så mye svinger før. Jeg var bortimot forsynt, og var glad da vi endelig stoppet i et veikryss, og det var tydelig at vi skulle fortsette på asfalt.

Instruktøren Anders som ligger fremst, formaner at den asfaltveien vi skulle kjøre nå, var både svingete  og morsom. Og på klingende Dalarna-dialekt sier han at dette er en fin anledning til å prøve Dynamic-mode på syklene»

Javel, tenker jeg, jeg har nå hatt Rallyen i Dynamic hele tiden, når vi beveger oss langsmed asfaltveier.

MEN_ om jeg trodde den avsluttende asfaltetappen igår var bra, så overgikk de første kilometrene av hjemturen alle mine tidligere erfaringer og forventninger.

Ja, vi fikk kjørt utrolig mange flotte grusveier på denne uka, men disse kilometrene nedover mot hovedveien vi kjørte før idag (N124) har brent seg helt fast i hjernebarken. Utrolig fantastisk kjøring, med instruktør Anders i front, og jeg halsende like bak. Vel framme på de større veiene blir det mer rolig tempo, og ikke så svært lenge etter ruller vi inn på Resort’en.

Onsdagens rute, masse grusveger

Jeg begynner å kjenne det i hofta, der sykkelen traff meg under crash-testen for noen timer siden. Etter litt debrief er det tid for ettermiddagsritualet, og etter ettpar øl kjennes det litt bedre.

Onsdagskvelden er viet til vinsmaking i vinkjelleren på Resorten. 5 sorter vin, to hvite, to røde og en portvin

Mangt og mye kan skrives om denne vinsmakingen, men jeg begrenser meg til å si at det var mye godt å spise, og vin nok til alle.

Tror vi gav oss etter et glass av den siste vinen, og portvinen satte sitt preg på neste morgen…også

 

Neste morgen ja… den kom fort.

Jeg våkna og var så stiv som f…n i hofta. «Kan da umulig klare å kjøre en meter med motorsykkel i dag» tenker jeg i mitt stille sinn.

Men etter en stund er frokosten fortært (med velbehag, som vanlig) og når man får bevegd seg litt mykner hofta litt, og tanken på en kjøretur er ikke lengre like utopisk.

På med mine «fineste klær», som begynner å vise tydelige tegn på at vi kjører sykkel i tidvis møkkete og støvete omgivelser. Så legger vi ut på tur igjen, og jeg synger på en sang av Toby Keith inni hjelmen.                                Jeg synes «I aint as good as I once was» passer bra i dag.            «Snegleklubben» er det rette for denne karen i dag,  men sangstrofen «my body says- you cant do this boy- but my pride says, OH YES you can» prøver å overbevise meg om det motsatte.

Heldigvis, for en gang skyld er fornuften større enn kjøresuget, og jeg forblir i «Snegleklubben» utover dagen. Og det skal sies, det var ikke så verst det heller. Et noe lavere tempo gjør at man nyter turen på en litt annen måte, og et og annet bilde fikk jeg også tid til å ta.

Vi kjører også denne dagen både høyt og lavt, og selv om jeg nekter HELT å innrømme det, setter gårsdagens lille krasj seg litt i kroppen, og det er flere grunner til at jeg ikke akkurat opptrer «kattemykt» på sykkel denne dagen.

En liten feilnavigering gjør at vi kommer noe tidligere til lunchstedet enn planlagt, og mens Ann Cathrin lager til maten, forteller Anders (guiden for «Snegleklubben») om noen av sine opplevelser verden rundt.

Sjekk lista med land de har besøkt:

Vi får spørre om alt mulig fra visumregler og problemer rundt det, til dekkvalg og sykkel og øvrig utrustning.

Men dette med valg av dekk var grådig interessant å høre på, foreløpig har han og kona brukt over 40 par HVER på sine turer rundt Russland, India, Kina, fjerne Østen, Amerika (ja fra lengst nord til sydspissen i Søramerika.

Så de hadde etterhvert prøvd mye dekk, og var rimelig klar på hvilket dekk som gav den beste kombinasjonen av varighet, allround grep på grus og asfalt, samt pris. Og det var ikke det jeg trodde det ville være, for å si det sånn.

Men etterhvert dukker «Ekstremgjengen» opp, og det blir atter en gang lunch i det grønne…. eg en liten cowboystrekk for sårede helter.

Etter lunch var det flere kilometer med herlig kjøring, litt nord, men etterhvert i østlig retning og videre sørover mot kysten.  Jeg kjenner fortsatt  jeg er sugen på å henge med på mer avansert kjøring og høyere tempo, men da er det bare å bevege litt på hofta, så blir jeg raskt fornøyd med å bli hvor jeg er.

På slutten av dagen har vi en kort liten reunion med «Ekstremgruppa», og ser på når de tar seg opp en stupbratt bakke med masse løs stein, jord og grus. Stødig som fjell forsvinner Trond Erik opp bakken, i hælene på guiden,

og sett fra sidelinja er det ekstremt tydelig hvor viktig det er å få vekten på føreren så langt bak som mulig.

De som feiler på dette har en langt større grad av hopp og sprett oppover

Siste del av dagens gruskjøring går igjennom en idyllisk skog og over noen sletter med sauebeiter, der vi har en liten pause før vi avslutter dagens grusmorro

Deretter er det bare asfalt-cruising igjen før vi er tilbake.

Torsdagens rute:

Kveldens middag blei fortært på et steak house, og Trond og jeg kjører på med en chateaubriand, og ordet «mør» er knapt dekkende for dette kjøttstykket vi blei servert. Noen øl blei det også, og lett bedugget sovnet iallefall JEG i maxitaxien tilbake til resorten. Litt småpinlig, men den som sover synder ikke.

Ingen større fylleskandaler denne kvelden heller, med andre ord.

Fredag, og siste kjøredag:

Opp kl 07 som vanlig, og etter frokost og gjennomgang av dagen rute/opplegg bærer det avgårde i den sedvanlige gåseflokkformasjonen ut fra Alba Resort.

Først kommer instruktør og guide, David J, og like bak har vi Trond Erik

Bilde: Eidar Sørensen

Noe lengre bak kommer nr 414,

Bilde: Eidar Sørensen

Vi drar forbi Silves, og etter litt klabb og babb i et vegkryss, der noen av  deltakerne kjører på gammel vane, kommer vi til en demning der vi tar en kjapp pause, og splitter opp i de to vanlige gruppene.

Det blir «Snegleklubben» igjen på meg, og akkurat i dag skal det vise seg at det er et lykketreff. Delvis kjører vi samme rute som de andre, men siden turguiden vår navigerer feil, får vi kjøre dagens «indrefilet» to ganger. Aldri har en feilnavigering passet bedre, for dagens kjøring var herlig, høyt og luftig, lavt og krevende på smale grusveier i bratt terreng.

Bilde: Martin Pantzar

Bilde: Martin Pantzar

Bilde: Martin Pantzar

Bilde: Martin Pantzar

Mye av kjøringen skjer på veier som du ser på bildet under, det er veier som skal hindre eventuelle skogbranner å spre seg fra den ene til andre siden av åsen.

Men på toppene er det bare lekkert, man kan cruise i fin fart på kanonbra grusveier (fint for oss som kjører adventuresykkel med knastehjul)

På grunn av feilkjøringen vår, får vi ikke delta på pausen klokka 11, men når vi treffer igjen pickup’en litt seinere, får vi fyllt opp med vann og brus, så vi klarer oss til lunch.

Og ja, lunchen idag overgikk alle tidligere luncher, til og med øl og vin får vi servert, sammen med spekemat og annet snadder.

Og vi spiser ved en gammel vindmølle like ved øvingsfeltet vi brukte på mandagen. Stemningen er nesten elektrisk hos deltakerne pga all den flotte kjøringen vi har hatt, siste uka.

 

Bilde: Martin Pantzar

Etter denne solide lunchen  er kjøredagen i all hovedsak over, for oss i «Snegleklubben». En liten runde rundt veiene i nærheten av øvingsfeltet tar ut siste rest av ukens opplevelser,  og på vei tilbake til Resorten kjører vi litt langs kysten, innom noen småbyer og et utkikkspunkt,

før syklene blir parkert for godt, etter denne runden her.

Møkkete og fæle, og jeg savner Rallyen «min» allerede før jeg har snudd ryggen til den, for siste gang. Men jeg har jo en ganske bra sykkel på stallen der hjemme også da 🙂

Kjøringen var ferdig for denne turen, og det tror jeg jammen at disse dekkene var også

Bilde: David Johanson

Nå er det hjem til gode gamle «Furet værbitt», og hverdagen igjen . Men årets sesongstart er uansett rett rundt hjørnet, og StorTigern min står klar og venter.

Fredagen blir avsluttet med felles middag, Trond Erik fikk skryt for «mycket bra kørning» når de delte ut diplomer, mens jeg… fikk ikke noe skryt.

Hjemreisen på lørdagen var ganske så begivenhetsløs, (flypassventing, flyging, mer flyplassventing… ) så den skal jeg spare eventuelle lesere for.

Men alle kom vel hjem uten nevneverdige forsinkelser tror jeg.

 

Turen, og uken, kort oppsummert:

BMW GS er en jevlig bra motorsykkel. (Sa han som kjører Triumph)

Knastedekkene Continental TKC 80 har overraskende bra grep på asfalt.

Turen med Adventuretravel er kostbar, men her er ingenting overlatt til tilfeldighetene, og gir etter min mening GOD valuta for pengene.

Vi var kjempeheldige med været-  uken etter var det betydelig mer vann ute i løypene.

Uken gikk altfor fort

Har jeg lyst/skal jeg ned igjen??

JA, definitivt!!

 

We’ll be back