Så var det min tur…

Etter uker i havet, blir man ofte belønnet når du kommer hjem.
Man gleder seg til å ha fri, man gleder seg til å kjøre sykkel, og for mitt vedkommende… SKRU sykkel, da det var kommet en del saker og ting, mens jeg var i havet.

Mest viktig, var den nye bakdemperen til Gamlegutten, som virkelig reiste seg til gamle høyder etter operasjonen. Selvfølgelig fant jeg div. småplukk mens jeg skrudde, så lommeboka fikk kjørt seg i etterkant av denne turen… også.

Men Gamlegutten skal ikke spille noen hovedrolle her, denne gang trengtes større og mer moderne redskap, skulle man kunne henge på guiden jeg hadde leid for helga.

Det var vel onsdagen at jeg fikk melding fra Gol, at pantesjefen på Rema 1000 der oppe, hadde smiska med sjefen, og fått ordna seg fri i hællja.

Jeg tror nok (eller vet) han måtte betale med tungt kroppsarbeid på kveldstid, men noen ganger er det bare SÅ verdt å ta et ekstra tak på jobb.

Nuvel… å ture med pantesjefen på Gol, kan ikke gjøres ofte nok, så jeg tok et ekstra tak selv, på hjemmefronten, og fikk innvilget helgefri, jeg med.

Fredag tidlig ettermiddag var jeg ledig, og satte forhjulet i retning Gol. Det blei rein transport, med musikk på øret, og grusveiene jeg hadde planlagt på vestsia av Hallingdal, ligger fortsatt der og venter på besøk av Onkel Olav og StorTigeren hans.
Asfalt og Rv7 hele veien, nesten opp til gårdsplassen til Trond.

Han gikk fortsatt i shorts og Tskjorte, men når briefingen (eller «førermøtet») var over, mønstra han på rekordtid i Klim-bunaden sin.

Planen om Aursjøvegen blei raskt forkastet, Trond hadde noen egne ideer, som fikk mine ivrige heiarop når han tenkte litt høyt.

Opp på syklene, jeg på StorTigern, og Trond på Touratech-GSAen sin. Nedover Rv7, men ganske kjapt blei det venstre inn ved Herad, og kort etter starta Liagardsvegen med grus hele veien over mot Bagn i Valdres.

Før jeg drog hjemmefra hadde jeg montert på en forhøyer til fotbremsen på StorTigern, men jeg skjønte raskt at denne ikke kom til å bli oppbrukt i helga.
Trond er ikke den som skrubber nevneverdig på tur….

Over fjellet, forbi Ellingssæter gikk det jamt, og i Bagn måtte vi ha påfyll, bensin, øl til leirbålet og annet manne-fòr som ingen veganere ville like å ha i sin munn.

Ruta over til Bagn, fra Gol

https://goo.gl/maps/PtTwJKwKxkr

Videre opp på andre sia av dalen, retning Dokka, men vi bare kryssa Rv33 og fortsatte ned i Etnedal, og videre nordover, før vi svingte inn på en ny grusveg, Lenningsvegen, i retning Hoset/Vestre Gausdal.
Det begynte å bli seint, så vi leita etter en plass å campe, men noe tilfredsstillende sted fant vi ikke.

Så tilslutt enda vi opp på Ringen Camping, og fikk oss ei campinghytte, ikke akkurat noe stort palass, men når klokka er 22 om kvelden så diskuterte vi ikke nevneverdig.

Campingdama kom sigende, og på spørsmål om pris, fikk vi hytta til kr 300, siden vi kom seint, og det stod en bobil like utenfor vinduet.
Etter en øl, litt mat og snacks, tok vi kvelden. Trond står jo opp i 4 tida på arbeidsdager, og jeg er jo generelt kveldstrøtt.

Neste morgen var vi oppe ganske tidlig, og etter en real frokost, var vi på hjul en god stund før kl 8. Vi kjørte en eller annen vei gjennom Gausdal, og opp mot Skeikampen, der vi traff på grus igjen.

«Peer Gynt» vegen stod det på et skilt, det hørtes ut som et eventyr, og i morgensol og nydelige temperaturer var det slett ikke langt unna sannheten.

I dag var tempoet mer fornuftig, vi var ofte under 100km/t på grusen, og hadde mulighet til å nyte både utsikt og natur.

Vi svingte innom leirskolestedet Fagerhøi, og kikket på utsikten og tok en liten drikkepause. Helt nydelig, og nå på sommeren en stille og rolig plass 

Med fred i sjela og kløe i gasshånda drog vi videre mot Gålå. Vi kjørte så mange fine veier denne dagen at jeg dessverre ikke kan gjengi denne veibiten i detalj, men tilslutt enda vi opp på asfalt ved Gålå.
Her var det flusst av hytter, Jokerbutikk og sikkert et hotell eller to. Men vi hvilte ikke på laubærne, og stoppet ikke før vi var nede ved Vinstra

Vel nede ved E6 ved Vinstra tok vi en 5 minutter, og pratet om hva vi skulle finne på nå… dvs, Trond hadde vel en klar formeining om hva HAN ville, og jeg som stod HELT uten lokalkunskap hadde ingen intensjoner om å diskutere.

Det blei den runden som kalles «Peer Gynt Seterveg»

Vi krysser E6’en og ruller rolig gjennom Vinstra sentrum, og tar venstre oppover i lia. Vi betaler lydig (om enn ikke velvillig) de foreskrevne bompengene, og fortsetter oppover grusveien og det er lett å se hvorfor det kalles «Peer Gynt Seteveg»

Her er det fortsatt drift på seterne, geiter, kyr og sau rusler overalt, foreløpig lykkelig uvitende om klippe og slaktetid som nærmer seg.

Vi ruller forbi Avstjønna, og så stiger veien oppover mot toppen. Og der på toppen har vi oss en pause.

Dette er et vakkert sted, med utsikt vidt utover, til og med kan man skimte fjellet Sølenkletten på 1800mtr i det fjerne. Det kokes suppe, spises sjokolade, jeg utforsker et tråkk som fortsetter opover mot høyre, og etter en halvtime/tre kvarter fortsette vi nedover på andre sia, mot Frydalen og setrene der.

Flere steder er det melkeramper, og det er faktisk også melkespann på disse, noe jeg finner like imponerende som nostalgisk. Melkeramper som faktisk er i bruk, har jeg ikke sett siden ungdomsåra 

 

Vi kjører gjennom Frydalen, der elva Frya har sitt utspring, og etter hvert får vi utsikt mot Rondane. Det er langt unna, men Rondeslottet’s karakteristiske profil er ikke til å ta feil av.
Etter hvert overtar hytter og fritidsboliger, og ved Rondaplassen møter vi på asfalten igjen. Ned til Kvam, og kjører parallelt med nye E6n opp til Sjoa, der vi selvsagt cruiser oppover Heidalen på Fv 257

Ruta over Peer Gynt’s seterveg:

https://goo.gl/maps/PihUKbNxNYA2

I Heidal sentrum blir det mot høyre inn på Fv456, det er stort sett grus hele veien ned til Lalm, og så er det Fv436 Skjårdalsvegen opp til Vågå.

Grusveien mellom Heidal og Lalm:

https://goo.gl/maps/xnntncdDSW82

Vi stopper på YXen ved Smedsmo Camping og fyller opp med bensin, brus og is, før vi gir oss i kast med Blåhøvegen, som starter like bak hotellet i Vågå.

Jeg har ikke tall på alle ganger jeg har kjørt opp denne vegen, for å fly paraglider fra Vole, Salknappene eller selve Blåhø.

Noen turer med gammal XT har det jo også blitt oppover her, men mest var det med Granada, Merce E300 eller min personlige favoritt… Suburban 94’ med 5,7 ltrs bensinmotor. Viktig å holde oljeprisen oppe, også på 90tallet 😀

Men Blåhøveien er en veibit slik jeg liker den best, i alle fall med StorTigern.

Litt grov grus, vaskebrett, noen hårnålaktige svinger der man kan sladde litt, og periodevis kan man gladgasse oppover også-

Vi betaler de foreskrevne 50kr i bompenger, og tar opp kampen med motbakkene.

Det er strengt tatt ikke så vanskelig, når man har slik redskap som vi har, så ikke lenge etter er vi oppe på platået, blant stein og lyng, noen sauer, og hver vår personlige støvsky.
Avkjøringen til Vole passeres i 3 siffret, og vi fortsetter oppover mot Salknappen, der hang og paraglidere har gjort seg klar for dagens tur.

«Det er sørøst vind i dag altså» tenker jeg inni hjelmen, for når vinden er mer rett sør, er det Volestarten lengre nede som er den mest egnede. Men jeg tenker meget sjelden over metereologi lengre, er det fint, kjører jeg sykkel, er det usikkert kjører jeg sykkel, og er det drita dårlig vær, skrur jeg på motorsykkel. (Eller skriver denne historien)

Vindretning, vindstyrke, inversjon og skydekke har mindre betydning på StorTigern enn under paraglideren, så StorTiger er mindre frustrerende.
Nuvel, disse friflygerne med lydløse vinger er ikke riktig klare enda, (eller så venter de på vind og termikk) så Trond og undertegnede fortsetter innover, og opp siste bakken til masta på Blåhø.

 

 

Her er i alle fall vinden perfekt for hang-flyging, dvs man bruker vinden som blåser oppover langs fjellsida til å holde seg svevende, så lenge man vil eller forholdene holder seg.

Vi derimot tar bare noen bilder, nyter den svale luften her oppe i høyden, og snakker litt om veien videre.

Men vi var nok enige allerede før vi begynte «diskusjonen», det blir selvsagt Slådalsvegen over fjellet mot Lesja. Så vi fortsetter turen, denne gang NED alle bakkene, og tar en kikk på hanggliderne som nå starter i tur og orden:

Det går fort en halvtimes tid før vi passerer bomstasjonen nede i lia over Vågå sentrum. Vi har en kjapp stopp på Statoilen før vegen tar oss innover Finndalen, og opp på fjellet mot Lesja.

Her er det også mulig å betale en slant i bompenger, men nå har vi allerede betalt såpass mye bompenger i dag, at vi (dvs JEG) synes det er mest rettferdig at vi betaler det samme som bilene gjør. I dette tilfellet kr 80 for FIRE hjul, og ikke dobbel pris, kr 80 for TO hjul.

Dette fungerer aldeles utmerket, og vi legger ivei. Grusvegen her har jeg kjørt med bil noen ganger for drøye 20 år siden, men nå er den mye finere enn den gang.

Oppå fjellet er grusen så hardpakken og fin, og uten løsere grus på midten, det er som å kjøre på asfalt. Man kan sitte å kjøre, ha nedlegg og bare kose seg.

Trond ligger forran og sørger for at vi ikke kaster bort tida med å nyte utsikt og natur, kun avbrudt av en nedbremsing i ny og ned, for sauer og kyr og sånn.

Plutselig passerer vi skytebanen på Lesja, grus blir til asfalt, og vi svinger oss nedover mot dalføret under, haugevis av svinger blir tilslutt avløst av en fin bygdaveg nedover mot Dovre.

Etter en gjesteopptreden på E6 har vi en pitstop på Coop’en på Dovre, og begge er vi enige med hverandre om vegen videre… Grimsdalen selvsagt.

 

Den har jeg aldri kjørt med sykkel, men har vært innover og henta hang og paragliderpiloter i hine hårde dager. Når man flyr distansetur fra Vågåområdet, er det ikke uvanlig å strande langsmed Grimsdalen, eller i Folldal.

Men vi skal ikke strande, så vi handler nødvendig proviant for kvelden der på Dovre (altså øl og spekemat)

Vi blir litt distrahert av dette oppslaget, og det blir ivrig diskutert for eller imot, men vi fant ut at angelusringing får vente til neste tur…. Da planlegger vi inn en dag eller to på Fokstugu

Så setter vi fart oppover lia fra Dovre, forbi St.Olavs kilden, og så høyre, opp bakken dit det er skiltet «Grimsdalen»
Og det har vært skrevet før.
Men Grimsdalen er utrolig flott, dessverre er det litt mer mørke skyer på himmelen nå, men lyset blir i alle fall ganske dramatisk.

Vi tar oss tid til noen bilder, før vi kruiser nedover, iblandt tar vi igjen en bil, ibland møter vi andre på to hjul.
Vi har en stopp i området ved Grimsdalshytta, tar flere bilder før vi tar fatt på rettstrekkene nedover, og plutselig dundrer vi inn en vegg av regn.

På et øyeblikk er kjøredressen ren igjen, og regnet er over like fort som det kom.
I sidesynet registrerer jeg en motorsykkel som ligger oppned i grøfta, med knuste sidekofferter. Ingen sjåfør er å se, og Trond som ligger forran har tydeligvis ikke registrert noe som helst. Så vi fortsetter…

Lengre framme står en politibil, og betjentene inni ser litt rådville ut, det hadde sikkert noe med den havarerte MCen å gjøre.
Men Trond aner fortsatt ingenting om denne, så han bare slår en anelse av på gassen, når vi passerer tante Blå og vennen hennes.

Nedover nedover… litt tørre støvete veier, kombinert med en og annen regnbyge setter etterhvert definitivt sitt preg på meg som ligger bak. Tilslutt er vi nede på asfalten og i Folldal har vi en litt pitstop.

Trond holder på å le seg forderva når han ser min «appearance» etter siste grusetappe. Jeg havner selvsagt umiddelbart på Snap… hurra

Fra Folldal fortsetter vi på asfalt mot Alvdal. Trond er sugen på å kjøre opp Tronfjellet, men når vi stopper utenfor Taverna Alvdal, og kikker opp mot Tronfjellstoppen, der det henger beksvarte skyer i høyde med masta, blir vi enige om å spare den til en annen anledning.

I stedet blir det fremmet forslag om en matbit på tavernaen der.

Ingen stemte imot, så vi entrer lokalet som to selvsikre cowboys, som har fortøyd hestene utenfor.

Lokalet er drøyt halvfullt, og de ledige bordene står fulle av brukt dekketøy og bestikk.
Men vi annekterer et bord ved hjelp hjelmer og kjørejakker.

Deretter finner vi veien til serveringslinja…… Vi går for utvalget av «dagens», kalvesteik for meg, og elgkarbonader for Trond.
Prislista på veggen lover oss mat for kr 210, noe som «greit nok» for et godt måltid mat.

Merk deg det… et godt måltid.

Jeg drar også med meg en halvliter brus til kassen, og den framandkulturelle ekspeditøren sliter seg motvillig løs fra smarttelefonen sin, og taster i stedet inn 210 kr i kassapparatet.

«jaja, da er det ikke så ravgæærnt med 210kr likevel da, når drikke er inkludert» tenker jeg.
Men i samme øyeblikket forteller den framandkulturelle at han har glemt å slå inn brusen.

«Null problem» sier jeg «bare ta til du skjemst»

«Ja brosen er fortiseks krona»

«Ikke mer» spør jeg… «det var billig»

Den framandkulturelle sender meg et spørrende blikk, men vår dialog er tydeligvis over.

Vi returnerer til bordet, som fortsatt ikke er ryddet. Så vi rydder selv… selvgjort er velgjort vettu
Men greit, etter vi har spist, er vi enige, Trond og jeg… om at det var veldig bra at maten var litt dyr.

Da hadde vi i alle fall en viss følelse av eksklusivitet, fram til vi satte tenna i henholdsvis kalvesteik og elgkarbiser..
Vasne poteter, utkokte grønnsaker rett fra posen, og kjøttet hadde knapt vært tørrere om det låg på steikepanna en dag til…

Men litt av måltidet fant veien ned i halsen, og når Trond foreslår dessert, blir dette blankt avvist.

Ut igjen og opp på hestene. Nedover Rv3, og neste post på programmet heter Jutulhogget.

Trond ville gjerne kjøre en runde rundt Einundsdalen, men igjen, vi er enige om å ta den neste gang 

Nedover Rv3 til vi ser det er skiltet til Jutulhogget. Da er det skarpt venstre, og ikke før er vi kommet ut på grusen, så parkerer Trond. Oisann, det var HER…allerede. Jeg såg for meg en lang kjøretur, men dette var jo rett oppi hogget.

Vi rusler de få metrene bort og tar inn synet av Jutulhogget, og FOR en plass…. Imponerende natur finnes også østpå, ikke bare i nabolaget mitt

Når vi hadde sett oss mette på utsikt og natur, fortsatte vi over åsen i retning nordøst mot Fv 30, den gamle Kongeveien oppover Tylldalen.
Mens vi kjører ned fra åsen, kommer det ei heftig tordenbyge, og det regner virkelig oppover fra asfalten.

Men igjen, det varer ikke lenge, noen kilometer nedover mot Rendal «sentrum» (altså to butikker og ei bensinpumpe) så er det atter tørre veger.

Vi har for lengst blitt enige om hvor vi skal slå leir for natta, så vi fortsetter nedover gjennom «sentrum» og svinger venstre og så høyre, og for de som er lokalkjent (Pamla og BMWilly -og di) veit hvor vi skal.

Fiskevollen selvsagt.

Helt siden jeg var der i 2016 har jeg drømt meg tilbake. Nå er vi på vei…
Her betaler vi dagens siste bompenger (kr 80) og drar på oppover åsen.

Ja jeg har vel glemt å skryte av dekkene… Metzler kan å lage gode grusdekk, det er jeg i alle fall enig med meg selv om. Jo mer jeg kjører på dem, jo mer fornøyd blir jeg…

Kveldssola skinner på den vestvendte åsen, men vel oppe over tregrensa blir vi oppmerksom på MEEEEEGET svarte og sikkert våte skyer i øst.

Veien mot Sølensjøen går nokså parallelt med denne veggen av skyer, og vi blir smått bekymret for om vi må campe i øs pøs vær.
Men det ordner seg som regel for kjekke gutter, sånn også denne gang. Vi tar en stopp innpå Rendaldvidda, ca halvveis til Sølensjøen.

Da ser vi at det lysner sakte, og vi blir straks mer optimistiske.
Utsikt øst/nordøstover

Og utsikt sør/sørøstover i den retningen vi skal:

Vi fortsetter tørrskodde nedover mot Fiskevollen, og tilslutt er vi framme. Kveldsola bader furuskogen i en messingaktig glans, og det å slå leir blir nesten en religiøs opplevelse.

Jeg finner meg en paddeflat sandflekk til det lille teltet mitt, henger fra meg litt klamt kjøreutstyr i et nærliggende tre, og ser på Trond som setter opp sitt lille palass.

Etter en liten apeteriff utenfor, inviterer Trond til kaffe og cognac i biblioteket, men vi blir værende utendørs, og vi nyter kveldssola til den siger ned bak horisonten.

Da tar vi oss en rusletur til selve Fiskevollen, knipser litt bilder og nyter stillheten

Nydelige gamle bygninger, som nok fortsatt har sin funksjon

Dagen avslutten med kveldskos med ost og kjeks, før vi kryper i komaposen.

Teltene ligger såpass langt ifra hverandre at felles snorking ikke behøver å forstyrre den andre, og jeg sover MEGET godt på Exped madrassen jeg kjøpte av Ojda.

Neste morgen vekker sola oss, og vi må opp og ut av teltene før varmen blir for intens.

Frokost og pakking glir over i hverandre, men vi tar oss tid til et morgenbad. En liten rusletur gjennom et lite hytteområde og ned til noen naust.

Her er det tydeligvis ting på gang, det skal bli plass til mange båter, de har bygget moloer og kaianlegg. Vi dypper våre bleke legemer i vannet, og det var skikkelig friskt og deilig

og så returnerer vi til syklene, for å starte på hjemturen.

Hjemturen ja…
i nydelig solskinn drar vi tilbake over Rendalsvidda, og i Rendalen må jeg ha bensin før vi fortsetter over åsen mot Hanestad.

Trond er grei og fyller bensin han også, om ikke annet, kun som en solidaritetshandling.

Så vrenger vi opp Fv664, Hanestadvegen, og denne er nylig blitt asfaltert. (sist var det grus over her)

Men på vei nedover mot Østerdalen og Rv3 er det brått slutt på asfalten og i drøye 100km/t er jeg plutselig på grus, løs grus.

Heldigvis er veien snorbein et langt stykke framover, så det gikk helt fint. Deretter er det Rv3 nedover, og så Friisvegen over til Ringebu.

Pølse og is på Ringebu, før det blir litt E6 opp til Vinstra (igjen) men nå gasser vi opp mot Skåbu og Jotunheimsvegen.

Vi gleda oss stort til Jotunheimsvegen, men hadde kanskje dagens største positive opplevelse på den nylagte asfalteien forbi Kvikne. Kjempesvingete, høyt oppe i fjellsida, med utsikt nedover Gudbrandsdalen.

Men Jotunheimsvegen skuffer ikke i dag heller, den veien er SÅ flott, det utsynet, faunaen, ja for meg så er det helt unikt flott.
Vi har ikke så mange stopp denne dagen, men her måtte vi ha ettpar.

Utsikt i retning Bygdin

Utsikt fra Båtskaret ovenfor Beitostølen

På Beito svinger vi ned til høyre der i sentrum, og drar over Slettefjellsvegen i retning Vangsmjøsa i Valdres.

Dette er også et utrolig flott veistykke, og vi sender en vennlig tanke til Harley, Cruiser, R og Striitfaitergutta som holder seg til asfalten og ler av oss traktorpiloter som liker oss best på grusveien.

Fortsett med det, og gi oss plass og rom oppå fjellet.

Vi er veldig takknemlige.

Vi har en liten pause (eller «fika» som det heter, nå etter at vi var på Turatekk-tur i februar oppå toppen, diskuterer hvilke topper vi kan se borti Jotunheimen.

For en gangs skyld blir vi ikke helt enig, så vi fortsetter nedover, får utsyn utover Vangsmjøsa

Dagen og turen går mot slutten, vel nede på fast underlag er det raka vegen ned på E16 mot Røn, der vi sikter oss inn på Panoramavegen over Golsfjellet.

Trond har definitivt satt GPSen på «Hjem» og tempoet er i øvre skikt av min komfortsone. Jeg vet ikke helt hvor veien gikk, jeg tror ikke vi kjørte den egentlige Panoramavegen, men tidvis kjente jeg meg igjen, og når vi passerte demningen på Tisleifjorden, skjønte jeg at snart var det slutt på «offroad mode» for i dag.

Nede på Gol hilser jeg på Busakakekona etter gammelt, og så, etter den siste bensinfyllingen for i dag, legger jeg ivei oppover Hallingdal og Rv7.

Tett trafikk så tempoet var ikke all verden og når Hardangervidda i utgangspunktet ikke er verdens mest spennende veistykke, blei jeg trøtt…skikkelig trøtt.
Vel nede i Eidfjord
, fant jeg ut at jeg måtte ha en pause.
Så ved Hardangerbrua stoppa jeg, og skulle slappe av. Jeg sovna tvert, og herreguuud som jeg sovna.

Tror jeg var borte en times tid, og når jeg våkna stod det en buss full av japanere like ved StorTigern, og de mildt sagt nyskjerrige japsene knipset i villelse med kameraene sine.

Klart, de ser jo ikke en slik åpenbaring hver dag..eller hver uke.

Regner med at en av de japanske produsentene snart lanserer en kopi av StorTigern.

Jeg tørka søvnen utav øya, og fikk på meg hjelmen. De siste 12 mila hjem gikk uproblematisk, og når jeg parkerte på Mancave’n hadde jeg 10 km med bensin igjen.

Sykkelen var gørrskitten og når jeg sovna om kvelden, hadde jeg en stor forventning til neste dag.
Da skulle jeg vaske sykkel, og jeg GLEDA meg til det