Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!
Bjørnstjerne Bjørnson
Uke 15, midten av april 2018.
Det var meldt et aldeles himmelsk vær, og jeg planla tur med StorTigern.
Jeg bruker normalt å ha meg en tur nedover til Lyngdal og Lindesnes på vårparten, når den første varmen kommer, og lufta fylles av duften av møkk og våronn. Omtrent sånn var det denne uka, kaldt om natta med crispy, krystallklar luft.
Men værmeldinga var mer positiv nordover, enn den var mot sydspissen av fastlandsNorge.
Det betydde at jeg skulle ta en tur jeg har tenkt på lenge. Måløy og Stadtlandet. Har aldri vært på noen av plassene.
Etter mye om og men og att og fram, pga at jeg trengte nytt bakdekk, var jeg ferdig pakka og klar for tur, fredag morgen.
På vei til fergekaien på Årsnes, kom jeg på den lyse ideen å invitere Roald med.
Egentlig skulle jeg jo dra i uka engang, og da hadde ikke han anledning, men nå.. på en fredag!?
Vel om bord på MF Kvinnherad sendte jeg han en melding, og startet ventinga på at han skulle ringe.
Og mens sola skein og StorTigeren malte sin metalliske sang, nærmet jeg meg Trengereid. Tenkte jeg skulle ha meg en utvidet frokost eller tidlig lunch der hos Baker Hjelle.
Men akkurat idet jeg parkerte, ringte unge lovende Roald. Han hadde lovet seg bort på et slags jubileum, og kunne ikke slå følge nordover.
Well, det bør være et MEGET bra jubileum, svarte jeg tørt.
Men vi blir i alle fall enige om at vi skal møtest på Bakst og Bryggehuset om en liten time.
Brunch’en på Trengereid utgår med ett, og jeg saler opp og kjører gamleveien innover mot Arna. Fra Arna lurer jeg meg over Langedalen, ei ukjent perle, som gir deg skikkelig følelse av å være på «landet», til tross for at du er kun svært få minutter unna Åsane og Vågsbotn.
Mens jeg venter på Roald, drar jeg innom Ride Bergen og sikler litt på nye sykler, ikke minst denne BMWen her. Et deilig gjensyn, jeg kjørte jo en slik den uka jeg var i Portugal i februar.
De hadde også inne en fin Kawa, i alle fall falt jeg veldig for fargen, av noen grunn 😊
Så plinger det fra Roald, «er på Team MC», dvs at han er 100 meter nedi gata. Jeg ruller ned dit, og så slår vi i hjel noe tid der, før vi tar oss en bolle på Bakst & Bryggehuset.
«Vi» er i dette tilfellet Roald, Jens H. og undertegnede. Jens H er vel sålangt et ubeskrevet blad i mine memoarer. Men han er et orakel når det kommer til motorsykler, og det meste annet som drives av en motor, i den hensikt i at vi skal ha det gøy underveis. Han holder på å restaurere en BSA fra 1960, og viser villig fram bilder av progresjonen.
Jens’en og bollen
Men viktigere, vi preiker sjit og koser oss, og spiser opp «alle bollers mor» før vi splitter lag, og jeg setter fart nordover, og jada…som ved et mirakel rekker jeg akkurat det begynnende ettermiddagsrushet. Men så lenge trafikken ikke står, får man være fornøyd.
Jeg ruller over Nordhordalandsbrua, og etter at Knarvik «sentrum» er lagt bak meg, kan tempo og turtall økes til et mer trivielt nivå.
Mobilen ringer, det er en tidligere kollega fra Saipem som bor i Florø.
Han har fått med meg at jeg er på tur nordover (Locatoweb’en har visst fortsatt noen seere) og forhører seg om planen. Den går jo i korthet ut på å ta meg til Måløy og Stadt iløpet av de neste dagene.
Og i plenum blir vi enige om at kveldens overnatting skjer hos Vidar i Florø. Som takk for hans gjestfrihet insisterer jeg på å spandere øl og pizza på «Bua» (Hjørneviksbua) i kveld.
Very well, jeg nærmer meg Oppedal, og fergekaien der. Ett par kilometer før, møter jeg bilkøen som kommer i motsatt retning, og som ved et under, kan jeg rulle rett inn på ferga, noen sekunder før de legger ned bommen og går fra kai. Jeg har meg en hot dog i kafeen og snart etter klapper vi til kai i Lavik.
Bakerst i køen… ikke en plass der jeg trivest nevneverdig godt, men jeg anser det som relativt uproblematisk i dag, siden jeg har planer. Så selv om jeg er sist av ferga er jeg lys til sinns.
Like ovenfor fergekaien blinker jeg venstre, og leiter meg fram til Fv63 som går opp i lia og deretter gjennom Laviksdalen.
Så tidlig på året, ligger snøen enda på bakkene ved siden av veien, og det får sine konsekvenser. Det er ikke spesielt varmt, men for all del. Det er godt å være ute, og kjenne at man lever.
Og med lave temperaturer er det heller ingen insekter som klasker i visiret..
Jeg møter Fv 57 i sørenden av Espelandsvatnet, og svinger høyre, nordover. I enden av Espelandsvatnet begynner ettpar mil med noe av den mest underholdende asfalt jeg vet om her til lands. Veien stiger over noen åser, og brått får man litt utsikt også.
Jeg har kun kjørt her ettpar ganger før, men denne veibiten har sin egen rytme, og er utrolig morsom. Et av de bedre stedene å brenne fossilt drivstoff her til lands. I allefall ifølge min subjektive mening
Det svinger seg avgårde forbi Flekke, Dale i Sunnfjord, og så østover, inn langsmed Dalsfjorden.
I den innerste enden kan man velge litt ymse ruter videre mot Førde. Jeg satser som vanlig på den tynneste og mest kronglete streken, og det vil i dette tilfelle si Fv 422, forbi Hjelmeland. Og Hjelmeland…. har vi jo i Dimmelsvik også, så jeg må jo åssen der ser ut.
Og Hjelmeland her oppe i S&F er like øde som den hjemme Ikke en bil møter jeg, og iblandt, når jeg stopper StorTigern, er stillheten nesten overdøvende.
Rein terapi, jeg knipser noen bilder her og der, men dagen drar seg sakte mot kveld, og jeg vil ikke være så altfor sein framme i Florø. Man skal jo rekke noen små øl også.
I fra jeg passerer flyplassen oppforbi Førde (eller, i alle fall avkjøringen i den retningen), går det non stop mot Florø. Strekningen Førde Florø er å anse som et stort gjeeeeeeesp, og forbigåes i stillhet.
Det er klart, kommer man kjørende her på ettermiddagen/kvelden utpå sommeren, kan man nok få med seg noen flotte solnedganger, men reint kjøreteknisk, så egner vegen seg bedre for amerikanske cruisersykler enn for svingglade adventurister. Cruisecontrollen gjør imidlertid jobben, så det er bare å slappe av
Men etter hvert kommer man fram, leiter meg opp i tunet til Vidar, og blir tatt godt imot av både husbond sjøl og ikke minst katten.
Det blir både handshakes, go’prat, og en laaaang kikk i garasjen hans, som har vært utbygd og påbygd et ukjent antall ganger. Vidar er svært aktiv i vannscootermiljøet, og går under tilnavnet «Dr. Doo» (ref vannscootermerket «SeaDoo) og det har vært en del av dem innom i denne garasjen.
Men nå.. har han sett lyset. En fin samling motorsykler fyller lokalet, både Harley, og to gamle tresylindrede, totakts Kawasakti…
Harleyene står ytterst, den ene er vel en kompis av Vidar sin, og så står Kawaene innerst. Og der inne står også den lille rare Harlyen som egentlig er fra Italia. en artig raritet…
Det er noe eget, når menn får være menn, i en garasje fyllt av motoriserte leketøy, da går tida fort. Legger man til en kald øl eller to i ligningen, blir det fort travelt….
Vi skal jo ut på «bua» og ha oss både øl og pizza, så etter en rask dusj på garasje/gjestebadet er jeg klar. Jeg synes Vidar har lagt litt VEL lite innsats i stylingen av badet, men det er i alle fall ingen tvil om at her bor det en mann aleine.
En kamerat av husverten kjører oss til Bua, og der fikk vi som forventet både vått og tørt i passende mengder.
I korte trekk, en kjekk kveld 😊 Traff på flere kjente fra både Snorre A og B, og ingen hals var tørr i disse timene.
FFWD:
Lørdag morgen.
Våkner tidlig, med en hint av siste kveld/natt i bakhodet. Definitivt ikke kjørbar… Faen, jeg som hadde satsa på en tidlig avreise.
Jaja, man har KUN seg selv å takke, ingen hensikt i å risikere førarkort på en tidlig avreise, så man returnerer til Høie og Wonderland, og sover ettpar timer til.
Våkner igjen ca 0930, pakker bagen og går til garasjen, for å klargjøre StorTigern.
Der er allerede Tom, kameraten som har den andre Harleyen på plass, og gjør seg klar til en tur.
Han kunne godt tenke seg å bli med til Stadt, for det er en super dagstur fra Florø.
Dog er det LITT tidlig på året for disse gutta som helst kjører i tynne skinnjakker, halvhjelm og flortynne skinnhansker… UTEN varme i håndtakene. Så turen går nok aleine i dag. Også…
Etter hvert våkner Vidar og hans frk. Fryd til livs, og vi tar en nærmere kikk på Kawa’en som er komplett (den blå får en komplett maskinoverhaling) Herlig å høre en stor totakter, både lyd og lukt er til å bli forelsket i.
Den lille italienske Harlyen får også en runde på tunet, før jeg fyrer opp StorTigern, og legger Florø bak meg. Dvs, på vei ut fyller jeg opp tanken og kjøper med meg litt frokost, og så går det samme vei tilbake som jeg kom i går. Jeg finner meg en rasteplass med deilig morgensol, og har en stille stund, kun avbrudt av en og annen bil som suser til eller fra Florø.
Like etter rasteplassen kommer jeg til veikrysset, der jeg tar av på Fv614 nordover mot Bremanger, og vipps, er jeg på ukjent grunn.
Det synes jeg er like spennende hver gang, det er første gang, bare en gang. Veien svinger seg oppover i terrenget, og det blir kaldere, uten at det plager meg så veldig. Fv 614 har aldri stått på noen liste for større utbedringer, så asfalten slynger seg rundt det som måtte stå i veien. Herlig.
Øverst i en dal har de laget en lang tunnell. Og for en gang skyld, kan man kjøre en lengre tunnell uten å havne opp i trafikkdirigering og ledebil og andre faktorer som ødelegger for den fine flyten man har i kjøringa en slik herlig vårdag.
På nordsia av tunnellen bærer det nedover og snart etter er jeg i Svelgen.
[URL=http://s42.photobucket.com/user/Simba14271/media/Mobile%20Uploads/20180415_202538_zpsnwu98ak5.jpg.html][IMG]http://i42.photobucket.com/albums/e335/Simba14271/Mobile%20Uploads/20180415_202538_zpsnwu98ak5.jpg[/IMG][/URL]
Det er mange vakre plasser man kjører forbi på en slik tur, men Svelgen er IKKE en av dem….
Jeg kjører litt feil, men greit nok så får man sett seg litt rundt. Men etter en ørliten kursjustering , er man igjen på FV614, på rett vei mot det lovede land
Og veien slynger seg oppover forbi Svelgsvatnet som er regulert, oppover oppover i fantastiske svinger som man skulle tro var bygget med motorsykkelkjøring i tankene.
Jeg kunne neppe laget den bedre selv, så moro har jeg det.
Oppe ved Sørdalsvatnet svinger jeg av Fv 614, og fortsetter gjennom den lange Bortnetunnelen, nordover. Islagte vann forteller at nattefrosten fortsatt gjør seg gjeldende
Snart etter må jeg ha et lite stopp, gå av sykkelen og studere Hornelen, som er europas høyeste sjøklippe, 860moh.
Preikestolen: Eat your heart out
Men.. man kommer ingen steder ved å stå i ro.
Videre mot fergekaien på Oldeeide. Over ei lita bru til Rugsundøya, og så stuper vi under fjorden og over til Bremangerlandet. Her på nordsia er det kjøligere, men det tar ikke så lang tid før jeg passerer Berleporten (en relativt lang tunnell som går gjennom fjellet til en håndfull husstander på sørsida av fjellet… (slikt går kun an her i Sogn og Fjordane) og er framme på fergekaien akkurat i tide til å rekke neste avgang.
Det må vel sies at fartsgrensa blei tolket litt fritt, det siste stykket, men her… i ingenmannsland, i det ville vesten, får sånt sjelden alvorlige konsekvenser. ( uten at jeg på NOE vis kan anbefale andre å gjøre det samme) Den lokale sheriffen var i alle fall ingen steder å se… heldigvis.
Nuvel, fergeturen forløper udramatisk, snakker litt med to unggutter på RR sykler som er med ferga, de er på helgetur fra Haugesund med ryggsekk og lite annen bagasje. Moro å se ungdom som tar ting på sparket, på den måten 😊
Måløy i sikte
Ved anløp Måløy er man brått i siviliserte strøk igjen, og jeg leiter meg fram mot Kannesteinen som er delmål 1 for dagen. Det er godt skilta, men GPSdama kunne uansett veien utenatt. Forbi Vågsvåg (for et oppfinnsomt stedsnavn) og ut til Oppedal.
Og DER openbarer den seg,… Kannesteinen, for en fantastisk formasjon. En kunstner kunne neppe prestert noe flottere.
Kameraet går varmt, jeg må klatre ned til den, noe som var en utfordring med stive kjøresko, og slarkete knær, samt en kjøredress som ikke bidrar nevneverdig til kattemyke bevegelser over såpeglatt grønske og andre ulumskheter.
Etter en liten stund, en kopp te, litt sjokolade, og en rolig stund på en benk i sola, får jeg en ide.
Ute på neset, tvers over fjorden kan jeg se et fyr.
Dit burde jeg ta meg en tur. Så jeg kjører tilbake i den retning jeg kom fra, og tar høyre mot Nednes Fyr, som det tydeligvis heter.
En god kilometers vei, og så er man på snu/parkeringsplassen. Jeg skifter til joggesko og vandrer med freidig mot utover mot fyret. Her har veien fått mye juling og lite stell de siste årene, det er beint fram facinerende å se hva naturkreftene får til.
Det viser seg at fyret blei automatisert i 1963, og deretter så godt som forlatt. Det er i alle fall ikke utført noe særlig omfattende vedlikehold her siden den gang, 55 år siden.
Utsikt tilbake mot Kannesteinen
Noen bilder seinere jogger jeg tilbake til StorTigern, og kjører videre på turen
Over Måløybrua, og etter hvert tar jeg av fra den breie Nordfjordvegen, og inn på den smale sti.. i dette tilfelle Fv 618, mot Flatraket. Her har jeg meg en liten stans igjen, spiser en is ved nærbutikken og nyter dagen og utsikten mot Stadt, før jeg saler på igjen og fortsetter mot.. ja nettopp Stadt.
Inn og ut av viker og bukter, og plutselig er man på Selje.
Vurderer å leite fram et overnattingssted her, men det blir enstemmig nedstemt. Jeg svinger meg oppover fjellsida og tar meg over til nordsia av Stadtlandet.
Hårnåler på vei opp og ned gjør ettermiddagen litt lysere, selv om et tynt skylag har dratt sitt slør over himmelen. Langsmed Leikanger brenner de bråte, så det svir i nesa og renner fra øya.
Men det varer ikke lenge, jeg har fått ferten av dagens delmål nummer 2…. nemlig
Vestkapp.
Vegen deler seg. og så svinger man venstre, følger skiltinga og GPSdama sin strenge røst i riktig retning… det er ikke akkurat så vanskelig å finne fram, det er bare to tre veier å velge mellom 😀
Nedover en lang dal, får jeg følelsen av å være riktig «på landet», det er goldt og øde, og de tre små innsjøene nede til venstre er fortsatt islagte.
Ved nederste enden av Dalsbøvatnet blir det den selvsagte veien mot høyre, mot Honningsvåg og Vestkapp. Noen herlige svinger seinere tar jeg av fra den smale veien mot Honningsvåg og siste bakkene opp mot selve Vestkapp kjøres i ensom majestet. Egentlig slik det meste av dagen har blitt kjørt…. Mye trafikk har det ikke vært noen steder.
Så var man altså på Vestkapp. Litt facinerende, og sikkert ikke ofte man kan være her i slikt vær. Vindstille, litt sol, og god sikt.
Utsikt nordøstover, Honningsvåg midt i bilde
Jeg rusler litt rundt og ser meg om, men etter en stund kjeder jeg meg, sikkert fordi jeg er litt småsulten. Så… tilbake. Stopper på nærbutikken ved Dalsbøvatnet, fyller tanken på sykkelen min og ser på surfegutter med rastahår som bunkrer øl for kvelden. Skitne og illeluktende, men tydeligvis fornøyd med tilværelsen 😀
Jeg fortsetter i retning Hoddevika, som er delmål 3 for dagen. Hoddevika i seg selv driter jeg egentlig litt i, for jeg surfer ikke, annet enn på internett.
Men veien dit ser jo morsom ut, med en serie smale hårnåler på vei ned. Og opp igjen.
Noen selfie’s seinere er jeg på tur nedover, det er mer overskyet nå, og ikke såå fotovennlig lys. Men mat må jeg ha… og jeg har sånn halvveis en plan om å campe på Hoddevika Camping.
Men når jeg ruller forbi, ser det mer ut som en real hippiecamp med en relativt liberal holdning til gress og andre grønnsaker.
Jeg er ikke så glad i for mye grønt, så jeg kjører ned på moloen, finner en liten «sweet spot» til å ha en liten rast.
Pasta bolognaise fra Real Turmat sitter normalt som et skudd, slik det også gjør i dag.
Jeg kikker på klokka og ser at det er LITT tidlig å slå seg til ro for kvelden.. i alle fall når ikke den camp’en ser spesielt innbydende ut i dag.
Så jeg rydder sammen og kjører tilbake, opp de herlige svingene, og forbi Leikanger, tilbake over fjellet til Selje. Setter meg ned utenfor butikken, like ved den fine stranda, og leiter fram noen telefonnummer
Prøver å oppnå kontakt med noen på Selje Camping, men det tydeligvis ikke sesong for øyeblikket.
Klokka tikker mot mørkets frambrudd, og jeg begynner å innse at det blir villcamping i kveld.. greit nok det, om jeg finner en brukandes plass. Så videre går turen opp igjen i fjellet, og voila.. like over et lite tjern, finner jeg noe tørr skogbunn mellom noen grantrær.
Oversiktsbilde fra Google maps
Her setter jeg opp teltet, og blir ferdig omtrent idet det blir mørkt. Flinke og heldige meg 😀
Vel installert med hodelykt, sovepose og en god bok, samt en kopp varm te (så man er sikker på å våkne iløpet av natta) går kvelden greit unna, og jeg sovner nok lenge før klokka 23.
Før klokka 06 er jeg på beina i et nydelig vær, og går i gang med å bryte leir,
men,… når jeg skal lure meg over røtter og glatt mose setter jeg meg grundig fast. Rart egentlig, så liten og nett som StorTigeren er, spesielt med opp-pakning. Så jeg må laste av igjen og før klokka er 07 er jeg gjennomvåt av svette, men endelig tilbake på fast grunn.
Og idet sola renner over åsen i øst, angriper den ensomme… eeehhh neida, da kjører jeg nedover fra toppen mot Kjødspollen og videre mot Åheim. Her er jeg litt i villrede på veivalget, men etter en kort, men meningsfyllt debatt, blir jeg enig med meg selv om å ta Rv 61 sørover mot Nordfjord, og følge denne mot Nordfjordeid.
Straks etter passerer jeg Kvilehytta, en kafe/restaurant/veikro ellernosånt, med utleiehytter spredd utover fjellsia. Pokker, dette skulle jeg visst… for lite Google der altså, hadde jeg ikke kjørt omveien via Selje kvelden før ville jeg vært her rundt kl 19. Jaja.. NESTE gang da…
Oppå fjellet, langsmed Vaulvatnet og Bekslevatnet rekker morrakulden å snike seg helt inn på huden, og selv ikke setevarmen og flott utsikt kan hindre dette. Det hadde nok hjulpet å bytte ulltrøye.
Så vel nede med fjorden tar jeg en tvangsstopp og fyller tanken på en ubetjent stasjon like ved fjorden…, minst like mye for å få litt varme tilbake i kroppen, og få på noe tørt, som jeg har behov for bensin.
Innover Nordfjord skinner morgensola, temperaturen er til å leve med, og trivselsfaktoren er på grønt nivå.
På Sørkel Kay stasjonen i Nordfjordeid blir det påfyll av noe varmt i koppen, før jeg suser mot fergekaien på Lote. Og fin utsikt er det hele tida.. bortsett fra tunnellene da
Men…jeg har ikke planer om noen fergetur i dag, så på kaien svinger jeg venstre og fortsetter på en veibit jeg har tenkt på lenge:
Panoramavegen…
Aleine på en solfyllt svingete vei, med prima utsikt i brukandes temperatur… kan man som motorsyklist egentlig ha det bedre…??
Jeg kommer ikke på noe bedre i alle fall, og nyter den tidlige formiddagen til fulle. Oppe på det jeg tror er det høyeste punktet på veien, finner jeg en rasteplass, det en utvidet frokost finner sted.
Normalt er ikke Polarbrød min største favoritt, men på tur.. er det knallbra.
Litt gourmetskinke, hjemmelaget majones og sjøldyrka tomater løfter det hele, og OM jeg hadde vært i besittelse av de to sistnevnte, ville jeg aldri kommet meg herfra i live.. men vanlig Mills og cherrytomater gjør en brukandes jobb de også. Så får jeg heller spise meg i hjel på hjemmebane
Og utsikten… ja denne veien svarer til navnet sitt.
Nytelsen fortsetter videre mot Faleide der jeg møter Rv15 mot Stryn, der jeg tar en pause for å gruble på veivalget.
En del av meg lurer på å vippe meg over Strynefjellet og til Vågå. Jeg vet Valdresflya er åpnet for i år, men om den er kjørbar for StorTigern og meg..det finner jeg ikke helt utav. Og skal jeg kjøre den veien, blir det kaldt (ja jeg har kjørt fra gubbejakka hjemme)
Om jeg IKKE kommer meg over der, blir det en ekstra dag på tur.
4 seriøse fjelloverganger i midten av april, det er ikke sikkert det går, helt uten snøfokk og skitt.
Det er i tidligste laget sånn sesongmessig til å velge de kjekkeste veiene i fjellet, så..det koker ned til at jeg velger minste motstands vei og kjører mot Loen.
Vurderer en tur med skyliften der, men får med meg at en gjeng basehoppere med wingsuit kommer susende inn for landing på den tomme parkeringsplassen.
Videre utover fjorden, og over Utvikfjellet mot Byrkjelo.
Og det spisse fjellet i midten av bildet slutter aldri å facinere meg, blir like imponert hver gang jeg får det i sikte. Eggjenibba tror jeg det kalles
Sola skinner som den har betalt for det, og jeg begynner så smått å merke at det stygge «hjemover-syndromet» begynner å kjempe om plassen.
Jeg kjemper imot, og koser meg på en grusvei gjennom noen gårdsområder. Fortsatt nydelig utsikt til Eggjenibba
Trivselen er stor, helt til jeg kommer til Jølster. Da kommer veien langs Jølstravatnet… herreguud for en prøvelse, milevis med vegarbeid, 50 soner, tett trafikk (hvor KOM alle bilene fra) og det tar ikke lang tid før jeg begynner å koke innvendig.
Har dog fått et tips om å kjøre småveier på sørsida av Jølstravatnet, så det blir lekse til neste gang. Legge ruta der i stedet.
Skulle selvsagt kjørt Valdresflya i stedet.. men men.. jeg tar en pause i ettermiddagssola, ved en nybygd rasteplass.
Litt sol og varme er helt ok, og når jeg skal kjøre videre kommer det en liten bil inn på rasteplassen.. og stopper rett bak meg
En riktig flott ung dame stiger ut, og kommer med raske skritt rett mot meg.. helt ubevisst trekkes magen inn, ryggen rettes og munnen fuktes for å prestere en uklanderlig diksjon, dersom man skal måtte samtale med denne…. Milfen.
For.. hun har en liten gutt i bilen, som elsker motorsykler over alt på jord. Om han kan få sitte på sykkelen min litt?, for han holder på å sovne, og de er på vei til mormor i Byrkjelo.
Det kan da umulig gjøre noe å være behjelpelig med noe sånt, så kort tid etter sitter en smørblid pjokk i salen på StorTigern. Ikke mye søvnig nå lengre nei.
Jeg får telefonnummeret av mora, men det var en grunn til det.. jeg knipser noen bilder av pjokken og sender henne, før de forsvinner videre mot Byrkjelo.
Jeg derimot, fortsetter til Førde og kopierer turen på vei oppover på fredag, bare at nå er ruta reversert. Mye bedre enn E16 nedover, iallefall
Rv 57 sørover forbi Dale i Sunnfjord. Her får jeg selskap med en MCgjeng, i alle fall fram til Dalsfjordbrua, der de kjører nordover igjen. Greit nok, de holdt ikke akkurat noe grensesprengende tempo…
Jeg derimot, gasser ørlite opp, og nyter hver sving tilbake til Lavik, Rv57 er like herlig begge veier.
Denne gang rekker jeg akkurat ikke ferga, så må vente litt på neste avgang.
Idet jeg kjører i land på Oppedal kommer den skumle gule bensinlampen på.. pokker så urutinert. Her ligger jeg først i køen, og ikke vet jeg helt hvor langt det er til nærmeste bensinstasjon.. jaja, heldigvis dukker det opp en bensinstasjon, og når først alle bilene skal forbi meg, har jeg tid til både is og brus, og litt skjiitpreik med en annen motorsyklist som også er på tur i dag.
Men så… slår «hjemover syndromet» inn for fullt, når jeg er vel plassert i salen og farten er etablert på et akseptabelt nivå (både for meg og onkel Blå) setter jeg på cruisecontroll både på sykkelen og i hodet, og turen går på vakkert vis over fjell og ned i daler.
Omtrent der veien tar av til Modalen tar jeg igjen en VW Golf, som sneglekjører og vingler att og fram i kjørefeltet. Innimellom kommer det en arm ut igjennom vinduet på førersia og vinker litt, og jeg lurer egentlig på.. er denne sjåføren edru??
Jeg tør ikke kjøre forbi før det er VELDIG brei vei, og ingen trafikk imot. DA drar jeg på forbi, og iløpet av et millisekund går det opp for meg hvem det er…. Selveste Thomas, aka Lordsk…. Tshansen på MC-forumet. Han har nok vært på hytta og er på vei hjem til hytta. Jeg burde jo ha stoppet og prata litt, men orker ikke å stå og dra orda utav han…
Jeg skal hjem.
Ryktet går om årets første grilling om jeg ikke er for seint hjemme, så da holdes wire’en stram forbi Knarvik, over NordHordalandsbrua, videre til Vågsbotn, der det kommer telefon om at noen Triumphister er på tur til ErAn veikro, mellom Bergen og Os.
Det blir vurdert, i noen sekunder, men en nygrillet entrecote på Heimdal triumpher det meste.
Så da er det raka vegen mot Gjermundshavn… uspennende, egentlig. Lite å fortelle, og på Gjermundshavn må jeg igjen vente på ferga, en liten time.
Men.. man kommer da hjem, tilslutt…
Og når grillen er varm, og ølet er kaldt, så er livet er skjønnt
Man kan ikke klage over ei sånn helg.
Drøye 1300 km og ikke en dråpe nedbør.
Thank you Tiger