Helsereisen 2.0
Gruspulverguttene i Portugal

Det måtte jo komme.
Etter en kollbøtte med den leide GS’en under fjorårets Helsereise, måtte jeg kaste inn håndkleet, og la Trond Erik kjøre aleine i «Ekstremgruppa», og selv ta til takke med to dager i «Snegleklubben»
Jeg tok ikke sjansen på å få en ny skade, jeg skulle jo hjem på jobb etter Helsereisen 1.0
Så jeg «mistet» den heftigste kjøringen på torsdagen og fredagen

Så, under en kveldsstund med ost og kjeks (og en ørliten øl med cognac), ved Sølensjølen i Hedmark juli 2018, blei Trond Erik og jeg enige om at det måtte bli en Helsereise 2.0

Det er merkelig hvordan roen senker seg, når man har bestemt seg for noe….

«Du och jag, Trond Erik»

«Ja Olav, du och jag»

Etter hvert meldte Willy B seg som rookie, og tur blei bestillt.

Ukene og månedene gikk fortere enn sist, og etter 14 dager offshore var det brått avreise.

Først mot Bergen, og pub/filmkveld med Triumph i Vest på Er-An veikro….. deretter overnatting hos Roald, så avgårde lørdag morgen klokken 10.00 fra Flesland til Gardermoen.

Her blir det tid til en øl eller tre, samt leke litt forfatter…  og etter hvert kommer Willy og Trond Erik også.

På snap og messenger prøver jeg å formidle gleden jeg føler ved å dra på tur, men det er ikke bare misunnelse å spore.
Det finnes utrolig nok dem som kaller dette for «overpriset stormannsgalskap»… hva byr du meg?
Jeg legger mobilen til sides, og konsentrerer meg om Dagens Næringsliv i stedet.

En ekte «bromance» her, som dere ser….
Etter hvert dukker Willy og Trond Erik opp, og praten går lystig. både om hva som venter oss i Portugal, om siste ukes utvikling på børsen og ikke minst… uroen i eiendomsbransjen.

 

Flyet går ganske nøyaktig på tida si, og ettpar tre fire øl seinere (desverre serverer de kun Heineken ombord, men i nøden spiser fanden flu… eh nei, han drikker..nettopp Heineken

Så er vi framme og blir kjørt til Resort’en, og da blir det på ånkli chartervis, velkomstdrink og fellesmiddag. Ikke helt Selskapsreisen-stil, men nesten.

(Guidene har ikke ukulele og bongotrommer)

Det var jo veldig greit, vi blei litt kjent med noen av de andre deltakerne, men ikke så svært seint på kvelden, blei det å roe seg ned, gjøre klart litt utstyr for morradagen, samt inspisere GSA nummer 541 som jeg skal bruke denne uka.
Se så rein og fin… det må vi få orden på…

Felles middag og mingling, vi havna på bord med bl.a fire finner. To av disse skal kjøre jorda rundt til neste år: «Gamlefar» til venstre (han blir pensjonist neste år) og nummer to til høyre. Fine friskuser.

Bildet er lånt av Marie Backendal-lundin

Søndag morgen. Og her i Portugal, har virkelig morgenstund, gull i munn

Bildet er lånt av Trond Erik

Og serveringen er det heller ingenting å utsette på. Tilogmed Nutella har de her, om min venn Stian skulle finne på å bli med et år.

Men voksne folk som oss Gruspulverguttene, vi spiser ikke sånt klisj. Ikke så andre ser det iallefall

Etter en rask frokost er det samling ved syklene kl 08, med en rask presentasjon av både guider og deltakere.
Info og demo av funksjoner på GSene vi skal bruke, blir det også, og like etter er det tid for avreise.

Første del av dagen går ca 10 mil vestover mot Gabo de Sao Vicente, et fyr, på det absolutte sørvestlige punktet av Europa.

Her blir det pause, kaffe, snacks og fotografering, før det blir noen små veibiter med grus, og deretter mer underholdende asfalt innover i landet.

En liten stopp på et nydelig utkikkspunkt
Lunchen blir på en landsens taverna, der de serverer den beste kyllingen jeg har fått… noen gang.

De fleste rundt bordet er enig i den vurderingen, og alle er vel i tvil om hvordan videre sykkeltur vil bli, når vi er så overspiste som nå.
Men det gikk greit.

Turen videre går langs ei lang fjellside, på fantastisk svingete asfalt, stadig stigende oppover mot et fjell med flott utsikt mot havet.
Her blir det litt dekksparking, og mange skuelystne søndagsturister lurer på om vi har kjørt helt fra Sverige.

Noe vi selvfølgelig ikke har, syklene er transportert ned av Touratech-teamet selv.

Turen går videre, veien slynger seg nedover fjellet, og i år synes jeg det er mer flyt på kjøringa enn det var i fjor.
Noen timer seinere er vi ferdig med oppvarminga, det er tid for det en svenske kaller for «det essensielle»
For vår del…. Øl og cognac. Øl til Willy og meg, cognac til Trond.

 

Så blei det etterhvert middag på en fiskerestaurant, der ukens mantra blei presentert for de sprudlende, men dog litt gruskjørenervøse to damene.
«Tyngden på dalskidan…elskling» (jadda, den legendariske kommentaren fra Selskapsreisen 2)

Jeg forklarte min teori og tanke bak dette, og om de ikke akkurat tok det for god fisk, så blei det ikke blankt avvist heller.
Men stemningen var meget god, og nådde vel sitt crescendo i maxitaxien på vei tilbake til Resorten. Sjåføren har nok fått en varig hørselsskade etter den turen
Skulle tro klokka var laaangt på natt, men den var i realiteten lenge før kl 23

Kvelden kommer tidlig når man er på Helsereise, så før midnatt var det nok stille på rom 604.

Neste morgen, kjøretrening på tapetet.

Mandagen er vel den mest fysisk krevende dagen, så da er det viktig å fylle opp med en frokost som er slik en frokost bør være…                                                                        loff, egg, bacon, stekte krydderpølser, croissanter og syltetøy…ferskpressa appelsinjuice og «black english breakfast tea»

Hvorfra vi i Norge har den sinnsyke ideen om melk, grovbrød, brunost, havregrøt og kølsvart kaffe fra…må Gudene vite, men etter min mening skulle de hatt pryl.

Men men.. det skal prøve å være en reisefortelling og ikke en gastronomiblogg

Avgårde klokka 0830 til treningsfeltet like utenfor byen Silves.

Her blei det en komprimert utgave av Touretech sine kjørekurs, det gikk i slalomkjøring, nødbrems til full stopp… ja mange øvelser blir gjennomgått, gjelder bare å huske hva de prøver å lære oss

David demonstrerer diverse teknikker

Bildet er lånt av Touratech

Her er det Willy som bremser alt GSen er god for.

Bildet lånt fra Touratech

stopp i bratt bakke, med snuoperasjon og nedkjøring,

Kjøring i bratte oppoverbakker, og kjøring i like bratte nedoverbakker.

Willy har forankret seg skikkelig med knærne, kun et lett grep i styret med høyrehånda, og tar en high five med David

Og med så mye motorsykkelgymnastikk, må man ta seg tid til litt forfriskninger

Her har vi kjørt oss fast oppi det som kalles for «Strifeldtbakken», en GANSKE så bratt og steinete bakke, og øver på å snu, og kjøre ned igjen.

Det er noen tjuvtriks som er greit å ha i kroppen når dette blir nødvendig

Samt vannpasseringer…

Alt sammen er ting man får veldig god nytte av resten av uka.. forhåpentligvis med unntak av nødbremsing da.

På slutten av dagen fikk noen av oss sette øvelsene ut i praksis i noen av de utrolige bakkene som er rundt øvingsområdet.
Når bakkene får egne navn, da vet du at noen har slitt her, før deg.

«Strifeldt-bakken», som bildet viser, er bare ett av eksemplene, foreløpig finnes visstnok ikke «Kant hill», men så har man heller ikke vært i Portugal for siste gang.

Tilbake på Resorten blir det samling med nordmenn og finner, samt noen gjestende svensker på «Den Norske Terrassen» utenfor leilighet 604.

God juging kjenner ingen språk, så vi har det helt fortreffelig

Middagen på mandagen var av det enklere slaget, kun en rask tre-retters i restauranten på Resorten, før enda noen øl utenfor leiligheten vår. Ja altså, min og Trond Erik sin.

Vi er som et gammelt ektepar, som sover på hvert sitt rom, og kun snakker sammen under måltidene.
Willy derimot, er som ungkaren som disponerer en egen toppsuite og nyter livet slik det passer seg.

Men tidlig kveld blei det denne dagen også, på Helsereiser er det viktig med skjønnhetssøvn, og for å lettere oppnå sin indre fred… ellernosånt. Vi var i alle fall stuptrøtte før klokka var 23.

Tirsdagen.. endelig litt real offroad

Vanlig timeplan på morran, avreise kl 0830, og vi kjører i samla flokk den første lille timen.
Lette fine grusveier som ender opp ved en gammel ruin av en vindmøllekvern.

Bildet er lånt av Willy B
Her blir det «fika-paus» som svenskene sier, eller kaffepause som vi staute nordmenn vil kalle det. Og hva ord våre nye finske venner brukte seg imellom, aner jeg ikke, men det var nok mange bokstaver involvert… i en for oss, tilsynelatende tilfeldig rekkefølge.

Men det er uansett et vakkert sted på en solrik morgen, og etterpå splitter vi i to grupper, en «Ekstremgjeng» og den andre… «Snegleklubben»

Bildet lånt av Willy B

Ekstremgjengen drar ut med David i front, og det begynner snillt, men tar seg opp etter hvert, både tempo og utfordinger.
Utover dagen kjøres det noen bakker, som så tidlig i uken kjennes ganske heftige ut, og tempoet er helt der det bør være….Utfordrene, men med flyt når du bare finner rytmen

Løypa går mye oppe i høyden, med luftig og fin utsikt, men det er også en del kilometer med kjøring nedi frodige daler, der det er mer gjørme og vannpassasjer. Nedi en av dalene er det en stopp og vi skal på appelsinslang.
Guiden tar på seg jobben som apekatt. Noe han tydeligvis har gjort før.

Appelsinene var veldig økologiske og syrlige som fy.

Disse to, tok jeg med meg hjem og gav dem til min ekssvigermor… jeg tipper PHverdien ligger på samme nivå

Og uansett hvor bra vi har det, jeg som har vært her en gang før, vet at dette bare er oppvarming mot hva som kommer de neste dagene.

Vissheten om dette sender herlige ilinger opp og ned i ryggsøyla, og jeg får gåsehud bare av tanken. Gåsehud av den gode sorten altså… ikke den typen gåsehud vi får, når kjerringa kommer inn i rommet og sier de fire små ord:
«Vi må snakke sammen»

*Grøss*

Lunchen denne dagen blei servert fra pick-up’en, på en åsrygg de tydeligvis har brukt til å fly paraglider ifra. Flott plass med herlig utsikt.

Her hiver jeg av meg på overkroppen, for å tørke litt svette i den milde fine vinden, men da blir jeg utsatt for sjikane av verste sort.

En av de to svenske damene jubler… og kommer bort til meg….klapper meg på magen og sier til venninna—
«Det här Karina… det här er vad som kallas Buddahbuilding»

1000 krenkepoeng til meg.

Liksom.. ingen fokus på den breie brystkassa eller de flotte skuldrene.
Kun på magen som muligens er ørlite over minstemålet. Makan

Resten av dagen var det som det pleier å være, bortsett fra at framhjulet mitt punkterte.

Selvfølgelig kan ingen forstå hvordan det skjedde.

Det blei prøvd å plugge det, men ingen suksess, da det viste seg å ha en lang sprekk i tillegg til selve hullet.

Så da blei nummer 541 satt igjen der på grusvegen og jeg blei passasjer bakpå guidens sykkel.

Heldigvis.. det var 4 km til asfalten, og deretter skulle vi hjem.

Vi traff de andre ved et kjøpesenter ikke langt fra Resorten, og da haika jeg med pickupen resten av vegen. Hater å sitte bakpå.. tenk at noen gjør det frivillig

 

Når vi vel har kommet oss tilbake til Resorten, blir det som vanlig å gjenvinne væskebalansen, noe vi ordner i samarbeid, og med stort velbehag.

Marko Y-P presiserer under de-briefen at dehydrering skal taes alvorlig

Siden dagen i går var ganske hard på øvingsområdet, blir det en noe kortere dag i dag.
Så allerede klokken 17 er vi passe solgangsbrisne, og ingenting er som en sval solgangsbris på en solskinnsdag, er det vel?

Det er fotografen sjølv, som drikk. Bildet er lånt av Marko Y-P

Bildet er lånt av Mikael Carla Carlstrøm

Og mens mørket faller på, sitter vi der og ser på at to av guidene våre legger inn en slange i framdekket mitt, da leveransen av dekk var litt forsinket.

Tirsdagen var det fellesmiddag på en italiensk restaurant. Vi var her i fjor også, og for meg som er barnslig glad i pasta var dette helt topp.
Villa Medici, i nabobyen Carvoeiro kan varmt anbefales.. både etter egne erfaringer og Tripadvisor sine tilbakemeldinger.
Og kvelden blei det svenskene kaller «en höydare» med en av mine favorittretter til forrett – Carpaccio… nom nom nom

og så Linguini (firkanta spagetti) med oksekjøtt og chili til hovedrett.

Både maten, vinen (som Willy valgte ut) og humøret stod til MEGET godt, og igjen,… jeg synes fortsatt synd på sjåføren i maxitaxien…. Samme mann som kjørte oss på søndagskvelden, stakkar.

Igjen en tidlig kveld, for morradagen visste jeg blei krevende..

Onsdag morgen, vi er igjen klare klokka 0830, tar en briefing over dagens rute. Den går bla rundt en innsjø, og er sinnsvakt kronglete.

Første stopp ved Silves for å fylle opp tankene, og så bærer det noen mil på asfalt, nordøstover forbi byen Sao Bartolomeu de Messines, og dreier nord, og deretter vestover på særdeles underholdene grusveier.

Igjen er det fantastisk å cruise oppi høyden, med eventyrlig utsikt i alle retninger. Det går mye i det, denne uka.

Bakkene i dag er et lite knepp opp i forhold til i går, og for første gang denne uka skal traction control slåes av.
Jeg har en liten frykt i kroppen etter at jeg slo rundt i fjor, og skamslå høyre hofta mi, mens jeg kjørte opp en lang bratt bakke.

Og i den første heftige bakken for dagen beholder jeg tractioncontrollen på, og det ender opp med stopp, like før toppen.

Jaja, da får vi praktisere å snu i bratt bakke, noe som går greit.. man blir bare fryktelig svett 😀

Ned igjen, av med TC før turen igjen går gjennom bekken nederst i stigningen, og oppover den mildt sagt steinete bakken.
Igjen kommer terpingen fra kjøretreningen på mandag til nytte… «Vikten lååångt bakåt» hører jeg guiden kauke fra sidelinja, og det spoler seg oppover.

Marktrykket på bakhjulet blir jo formidabelt når denne superatleten henger med rumpa over bagasjebrettet.
Lettet over å være over det værste av bakken, lener jeg meg litt framover, og blir straks belønnet med en kjempesladd. Men den blei hentet mesterlig inn igjen. Eller kanskje var det flaks….??
Nei, mest dyktighet….trur eg

Her tar finske Marko seg opp bakken, bildet er lånt av Touratech

Og her kjører guiden opp denne bakken. Ukens første UTfordring

 

Så var det Willy’s tur

 

Så var det forfatteren som kjemper seg til topps

Okay, det er noen som kommer opp på første forsøk, men i alle fall halvparten må ta to forsøk. Trond og Willy ikke blant dem… de er stødige som Dovrefjell i det meste de gjør på sykkel.

Turen går videre, igjen oppe i høyden, med flott utsikt og et herlig friskt tempo med guiden David i front.
Plutselig drar han fram kamera og kikker bakover, høyre hånd på gassen, og 50/50 oppmerksomhet framover og bakover. Selv da, skal oss dødlige gjøre ting riktig for å kjøre like bra.

Jeg biter tenna sammen, og kjører helt oppi hekken på sykkelen, skal det taes bilder, skal man i alle fall se at det er meg som er så flink å kjøre. Vet ikke om de andre tenkte det samme, men så er jeg nå engang litt glad i å bli tatt bilde av… i alle fall om jeg ser bra ut.

I tillegg til luftige opplevelser i høyden, får vi også stifte bekjentskap med det motsatte, nedi dalene… gjørme.

Men det er ikke så langvarig, snart etter kjenner jeg igjen et veikryss, og da vet jeg… at nå er det mat.

Lunchen blir servert fra pick up’en, slik bare Ann Cathrin kan, det var vel texmex såvidt jeg husker.

Lunchplassen er på ei stor fin slette, som jeg har merket av som potensiell villcamp, i tilfelle touring på egenhånd her nede.

Bildet er lånt av Willy B

Her møtes Snegleklubben og Ekstremgjengen, og «noen» i Snegleklubben har ikke bare lagt ned sykkelen i gjørma, hun har jammen tatt seg et spa-bad i gjørma selv også.

Vennlig, men bestemt, forklarer jeg at den slags funker best UTEN motorsykkelbekledning, og heldigvis virker vedkommende mottakelig for slik nyttig info.

Bildet er lånt av Marko Y-P

Maten var god den, og så fukter vi beina over elva vi har rastet ved…og fortsetter dagen.

Marie har fått taket på vannpassasjer.

Bildet lånt av Touratech Experience

I år passerer vi bakken der jeg slo rundt i fjor (takk for det) og finner noen andre utfordringer. Der jeg skada meg i fjor, har regn og erosjon gjort det bortimot umulig å ta seg fram, både på to,- fire og seks hjul.
Men etter hvert kjører vi noen spor jeg kjenner igjen, bla ned en stupbratt bakke som ender opp i noe som har vært en vei, men nå ligner mer på et uttørket elveleie.

 

Jeg lar meg imponere så gåsehuden står, hvor greit disse syklene takler såpass røfft underlag.
Like etter er blir det stopp, og vi ser på neste utfordring.
En bakke, ikke så alt for bratt, men med en krevende «entring», via ei grøft som må krysses på skrå, og så skarpt venstre, oppover i en relativt bratt, dårlig pløyd potetåker. Slik ser det ut i alle fall.

Guiden måtte ned og hjelpe til i bunnen av bakken, her kommer han opp igjen i bra fart

Trond Erik tar seg selvsagt greit opp, som alltid

Igjen, jeg glemmer å slå av TC, og får stopp like før toppen. Men her går det å komme i gang igjen (med litt hjelp) og dermed sparte vi mye tid og forbannelse… i alle fall for meg, som etter hvert begynner å få en relativt sprukket selvtillit.

Snart så er vi igjen på høydene, og cruiser i bra tempo.

Vi kommer etter hvert til denne innsjøen vi skal kjøre rundt, og det er helt enormt svingete i perioder.

Ukens beste vannkryssing finner sted her, vi får beskjed om å ta det rolig, og hjelpe hverandre, noe de fleste gjør.
Bortsett fra en av finnene, han gasser på midt uti, og kjører fra de to som støtter han over. Det gikk nå bra, litt action er uansett gøy.

Jeg tråkker feil uti der, går litt til sides fra der jeg burde gå.. og vipps, så var det ikke lengre vann til midt på låret, men til midt på brystkassa. Wow, og ingen klarte å ta bilde.
Vel over kommer vi dog alle mann, uten å drukne sykkelen eller oss selv.

Bildet er lånt av Touratech

Og ferden fortsetter rundt innsjøen, og når det er tid for ny kaffepause, har de fleste allerede kjørt seg tørrere i den varme lufta.

Bildet er lånt av Carla

De to neste bildene er lånt av Willy B

De fleste snakker om hvor innimari mye svinger det har vært de siste kilometrene, og noen blir ganske lange i maska når jeg og Trond kan fortelle at det blir 20 kilometer til, med det samme.

Så etter to jobbete mil med svinger, kommer vi til asfalten igjen.

Jeg vet hva som kommer, samler Trond og Willy, og sier NÅ…NÅ skal vi henge i rumpa på guiden.
Den mest fantastiske asfaltveien jeg vet om, jeg har hatt noen våte drømmer om den ,mer enn en gang det siste året.

Jeg oppfordrer guiden om å prøve å kjøre fra oss, og så stikker han.
En svenske, Gert; blander seg inn i laget, og sammen så grisekjører vi 10-12 kilometer før vi kommer til et veikryss.
Veien bukter seg langs ei fjellside, litt opp og til venstre, så ned i en kompresjon og opp mot høyre, og det gjentar seg, og gjentar seg, og gjentar seg…herregud, det er utrolig.

At det finnes så snille mennesker som har designet en slik vei…
Takk, det finnes en Gud som tar hånd om oss. Jeg vurderer et øyeblikk å bli katolikk…

Kun et skår i gleden. Kameraet mitt stod alt for mye nedover, så jeg fikk filmet mye asfalt som suser forbi… men lite annet

Vel framme i veikrysset må vi vente en stund på de andre, det kjennes ut som en evighet men det har vel mest med adrenalinet å gjøre.

Veien videre går i mer sedat tempo, og ei stund seinere ankommer vi resorten, og etter en rask debrief, åpner serveringen på «Den Norske Terrassen», utenfor leilighet 604.

Her sørger vi igjen for at solgangsbrisen blir gjeldene fra klokken 17, og to timer seinere er det «vinsmaking» (les:drikking) og tapas i kjelleren under restauranten.
Dette forbigåes i stillhet (lett for meg siden jeg blei litt rufsete i kroppen og la meg tidlig)
Men stemningen hadde vistnok truet med å løfte taket, så det var nok en festlig vinopplevelse…

What happens in Portugal, stays in Portugal. Men dette er åstedet for kulturell overstadig beruselse

Neida, litt godt humør tåler vi å se:

Bildet er lånt av Tommy Sandberg

Det hører med til historien at alle var rimelig våte etter dagens vannpassasjer, så jeg og Trond Erik setter gulvvarmen på badet på max, så vi får tørket opp littegran.
Og det er ingen hemmelighet at det ikke akkurat duftet nysteikte vafler innpå det badet denne natta.

Neste morgen… torsdag
Avreise som vanlig, og turen går som alltid nordover. Sørover er det jo bare vann.
Dagens tur blir varslet å være noe kortere enn gårsdagens, og starter igjen med en liten times kjøring nord og så østover forbi Sao Bartolomeu de Messines. Og som jeg har fortalt tidligere, det er ikke bare grusveiene som er fine på denne turen, også asfaltstrekkene får mer enn godkjent hos meg.

Like etter vi har passert Sao Bartolomeu dreier vi nordover og entrer grus-sporet under en motorveibro. Dette er veier og ruter du skal være mer enn normalt lokalkjent for å finne.
Etter noen lette kilometer på ganske greie veger, ankommer vi dagens første pausested, på en åsrygg, under en gammel kork-eik. Du veit, et sånt tre der barken blir, eller blei brukt til å lage vinkorker.

Stemningen er som alltid god, og for min del, litt ekstra god i dag.
Jeg vet at seinere på dagen kommer vi til å kjøre noe av det heftigste på turen, nemlig «den røde ryggen».

Snart etter, deles vi inn i to grupper, og Ekstremgjengen stikker avgårde med David i front, og Snegleklubben venter noen minutter ekstra.
Jeg synes å huske vi kjørte hele dagen oppe i høyden

men når jeg ser på bildene, var vi på noen vakre plasser lavere nede i terrenget også.

Veiene i dag er vel de mest utfordrende hele uka, med svært få asfaltetapper.

Bildet er lånt av Touratech

En god del kronglete, veldig smale stier, der balanse og clutchkontroll er viktig, setter en liten ekstra spiss på dagen, og vi har ikke et kjedelig minutt hele formiddagen.

Og humøret er bare gjennomført godt.

Bildet er lånt av Touratech

Tilslutt finner vi lunchplassen vår, ved ei klar, lita elv.

 

Her har den raske gruppa en litt lengre pause, da vi har kjørt såpass godt og raskt hele formiddagen.
Man rekker flere gode historier på den tida det tar før de andre kommer.

Mens andre gode soldater, de hviler når de kan

Men lunch blei det, noe pastagreier som var kjempegodt.

Ektremgjengen starter først og forsvinner i ei støvsky, og ferden går gjennom en liten dal, og deretter opp i høyden…og etter en liten, men SÆRS underholdene asfaltstrekke, treffer vi det som er starten på det som kalles «Den røde ryggen»

Her blir pick up’en med på tur, dels pga behov for mye førstehjelpsutstyr (neida, jeg tuller) og for å ta bilder

En bratt bakke som er full av løse steiner, og for en gangs skyld får jeg av TC FØR jeg starter.. Det spoler seg greit til topps, og så…er vi på fest.
Himmel og hav, for ei rute, dette er det råeste jeg har kjørt. Ikke at jeg har kjørt så sykt mye bra offroad utover dette i Portugal, men… ja jeg har knapt ord.

Adrenalinet suser i ørene, og man skal visstnok ikke kjøre når man er ruset.
Men… det gir vi faen i, her skal det kjøres til den store gullmedalje.

Bildet er lånt av Touratech
Ikke er det for mange veikryss heller, så vi gasser på, i kilometer etter kilometer uten cornerman, vi følger kun støvskya til han forran.

Jeg ligger bevisst noen hundre meter bak han forran meg, så støvskya er ikke for plagsom, til og med videoen blei ganske brukbar denne dagen

Her er finske Marko på vei opp en ganske tricky bakke

Om jeg skal beskrive denne strekningen, så må du tenke på hvordan ryggen på en sånn eventyrdrage ser ut.

Innimellom dukker det opp noen småhauger som vi kan hoppe på, og etter hvert blir vi modigere og farten øker.
Når jeg så brått kommer på en sånn liten haug, i litt for stor fart, tar det skikkelig av og jeg hopper rett inn i neste oppoverbakke.
Dææsken kor det smalt, både i sykkel og meg selv. I brøkdelen av et sekund tenkte jeg at der punkterte jeg igjen, eller at fronten tok kveld. Men et sekund seinere tenker jeg at det nok gikk bra.
Atter et sekund seinere, tenker jeg at kanskje man skal senke tempoet ørlite grann, men det blir like for glemt som det var tenkt.
Vi har noen få stopp for å samle opp gjengen, og vi benytter muligheten til å ta noen bilder.

Den Røde Ryggen ligger forran oss

Alt godt har dog en ende, og tilslutt tar en kjempelang bratt nedoverbakke slutt, og vi blir gjenforent med Snegleklubben.
Stemningen er ubeskrivelig, slik den bare kan bli når du har pumpet frydefull adrenalin helt inn i neglerøttene. Tror nok Snegleklubben lurte på hva vi var ruset på.

De siste kilometerne av denne etappen var så bra, at de er verd hele uka i seg selv.

Deretter blir det en liten vann/kaffipause der nedi den skyggefylle dalbunnen.

Returen til Resorten går i fellesskap, i et roligere tempo, så vi er nesten nullstillt når vi ankommer SuitesAlba igjen.
Debriefen tar litt lengre tid i dag for alle har litt på hjertet, etter den fantastiske kjøringen.

Men over til noe viktigere… gjenvinning av væskebalansen.
Vi tar den oppgaven med største alvor, og en vakker bivirkning er jo solgangsbrisen, som i dag inntreffer litt tidligere enn i går.
Blandingen av alkohol og adrenalin er fantastisk, og det er så vidt vi får samlet oss, og får dusjet før, taxien henter oss klokken 19.
Denne kvelden var det indisk restaurant, og så vidt jeg husker var det knallbra mat, og ganske billig.

Tilslutt innhenter virkeligheten oss, og vel tilbake på resorten, blir det tidlig kveld på meg.

Jeg vet det var flere som satt oppe en stund til, men når denne kroppen landa, var det game over.

Neste morgen var det klart for siste kjøredag.

Vår nye finske venn Marko har seg en energidrikk etter frokost, og sørger for litt påfyll av finsk sisu

Dagens rute går ikke så langt avgårde, opp til Silves der treningsområdet ligger, og videre nordover.

Vi har første stopp ved en demning, før vi splitter i to grupper, og kjører på. Dette vi kjører i dag er nytt for meg, og det er like bra som det meste av dagen i går.
Ikke noe som overgår «Den røde ryggen», men der og da, veldig veldig bra.
Vi kjører mye i et område som er herjet av skogbrann, noe som gjør at vi har et utrolig bra utsyn mye av dagen.

Bildet er lånt av Touratech

Visstnok kjører vi noen av de samme veiene som tidligere i uka, bare i motsatt retning.
Så opplevelsen er helt ny. Oppe på åsryggene blir livet lett, og tempoet er fantastisk.
Vi har kaffipause på en haug oppi skogbrannområdet, litt vemodig er det at det er siste dagen, men så snart kjøring begynner igjen, er det glemt.
Noen har en punktering lengre bak, så det blei venting oppi løypa, der, og heldigvis for meg, på et sted der det var både vind og utsikt.

Snegleklubben passerer oss,

men snart kommer resten av Ekstremgjengen, og vi har en liten reunion på toppen, der veien deler seg i to.
Her varsler guiden at de som følger han, bør være opplagt og skjerpet, for det kommer noen noen heftige passasjer. Trond Erik, Willy og meg stiller opp syklene med framhjulet i den retningen, og jammen blir ettpar tre finner og en svenske med også.

Vi kjører på. Og ganske riktig, bratte og krevende bakker kommer på løpende bånd, både oppover og nedover.
Guiden Lasse kommer opp som sistemann

Men utsikten… oooh så deilig.

Etter en liten asfaltstrekke med herlige kurver, svinger vi hardt høyre og inn på et slags platå.

Jeg er i gang med å få opp farten, idet en velvoksen hjortekolle dundrer forbi like forran sykkelen.

DET var nære det.. HERREguuuhhh så nære, jeg kunne kjenne hovslagene i bakken gjennom sykkelen. Den må ha vært MAX 2 mtr forran sykkelen, og igjen har jeg et adrenalinrush… dog med et annet fortegn enn i går.

Heldigvis gikk det bra, og jeg fortsetter turen, dog med et ørlite dropp i tempoet for en stund.

Men det er ikke lett å holde igjen når man har det så bra. Vi kjører en runde mot nordvest, og kommer tilbake og kjører samme vei som tidligere i dag. Så er det duket for en repetisjon fra i fjor.
Forfatteren i farta.

Bildet er lånt av Touratech

En lang og relativt lettkjørt serie av åsrygger ender tilslutt opp, ved den gamle vindmøllen over treningsfeltet.
Her blir det tapas til lunch, og den blir noe lengre enn de andre dagene. En herlig avslutning på ei fantstisk uke.

Han her TRENGER vel egentlig ikke mer mat..men likevel forsyner han seg dobbelt.
Bilde lånt av Touratech

Team Finland koser seg i skyggen. Fra høyre: Ilpo, Marko Y-P, Marko H og ErrkiBildet er lånt av Mikael Carla Carlstrøm

Bildet av svenske Karina oppsummerer egentlig åssen denne uka vil bli husket

Etter lunch reiser Snegleklubben på sightseeing langs kysten, mens vi Ekstreme får kjøre noen runder på veiene rundt treningsfeltet.

Ukas gruskjøring blir avslutta med at David tar oss med til en bakke vi ikke har sett før.
Jeg gir den umiddelbart navnet «Veggen», for det er slik den ser ut, der vi står i bunn og kikker oppover. Jeg vet at et bildet ikke på noen måte viser hvordan den oppleves i virkeligheten

Bildet er lånt av Willy B

Men det ser overkommelig ut, vi kan ta en del fart i oppløpet og som vanlig… David skal demonstrere. Det ser jo leikende lett ut, og for sikkerhets skyld så avslutter han med en lang wheelie mot toppen.

Bildet er lånt av Touratech Experience

Vår tur..
Det var heftig, men moro, og på toppen er alle like fjollete som dagen før, etter den «Den røde ryggen»

Bildet er lånt av Touratech Experience

Vi får mast oss til å gjøre det en gang til, og det å kjøre ned igjen var minst like spennende som å kjøre opp. Det bare tar mere tid.

En gang til, det var like moro, men så setter vi fart tilbake mot asfalten.

Siste bakken ned ser meir ut som ei steinrøys, og her må jeg faktisk legge ned sykkelen for første gang denne turen.

Den begynner straks å ringe opp nødsentralen til BMW, men jeg får kansellert i tide.
Men ingen skader på hverken mann eller sykkel, så i bunnen der blir det oppsamling og deretter en liten sightseeing.

Egentlig skjedde det ikke mye mer spennende etter dette, først blei det restituering på Den Norske Terrassen. Væskebalanse forran alt.

Fikk nå skitnet til nr 541 også… heldigvis

Så hadde vi felles middag med en oppsummering av uken, og deretter var det pakking for mitt vedkommende.
Hjemturen var sømløs og uten noen komplikasjoner… til en forandring.

Portugal 2019—- fantastisk. Vi skal leve lenge på dette her

Forfatteren sjølv.

Bildet er lånt av Touratech Experience

Willy B

Bildet er lånt av Touratech Experience

Trond Erik

Bildet er lånt av Willy B

3 av 3 rustne håndtverkere anbefaler dette som Helsereise.

 

 

Epilog: «Overpriset Stormannsgalskap

En ting kan man og må man være enig i… dette er en relativt kostbar tur.
34 400 svenske Pesetas (litt under 32000 norske) er en merkbar slump med penger for de fleste av oss.

Men vi hadde mer enn en diskusjon rundt verdien for den enkelte, av en slik tur. Særlig når vi satt på Den Norske Terrassen og lesket strupen etter endt kjøring.

Såkalt «afterbike»

Arrangøren  reklamerer bla med :
1: Luxuriøs suite på SuitesAlba Resort
2: Nye BMW R1200 GS eller GSA (fullforsikret, kun kr 1000 i egenandel)
3: Ubegrenset med dekk og bensin (det du greier å bruke opp, er inkludert)
4: Supportbil som er med hele veien, hele dagen
5: 4 guider, 2 i hver gruppe
6: Kjøretrening
7: Reserve motorsykkel i beredskap, ekstra dekk og felger

1: Stedet vi bor på er fantastisk flott, men om det er kostnadsdrivende i denne sammenhengen er jeg usikker på. Ifølge Booking.com koster en natt her under 1000 kroner på denne tiden (off season)

Det gjør andre hotel av adekvat standard i nærheten også.

2: Touratech kjøper nye sykler hvert år. Min GSA hadde gått under 1500 km når jeg startet den på søndagen.
De er fullt utstyrt med TT beskyttelse, og det står nye TKC 80 dekk på, ved ankomst.
Her er det bare å kjøre alt man orker.
Og det bringer oss inn på tanken om DU ville brukt din egen sykkel slik vi kjører disse leide GSene her nede.
Jeg TROR de fleste ville kjenne litt på det.
Og krasjer du og ødelegger GSen, ødelegger en felg, punkterer og river i filler et dekk eller knekker en clutch/bremsehendel… det koster max 1000 kr i egenandel
Disse 20 syklene blir transportert fra Lidkjøping, 4 personer har jobben med å kjøre ned. og opp igjen.

3: Vi kjører opp 12-16 liter bensin om dagen. Og personlig brukte jeg opp et bakdekk, og punkterte et framdekk, begge blei byttet når uka var over

4: Supportbilen er med hele dagen, og kjører endel som sweaper (kjører bakerst) i Basic gruppen. Den har med seg drikke, førstehjelpsutstyr, ekstra hjul, og verktøy. Mye av dette kunne man hatt med selv, på sykkelen, men det har vært behov for ekstra hjul på de to turene jeg har vært med på. 5 minutter, så er man klar til å kjøre videre. Er du på tur aleine, så står du der…aleine, med ødelagt hjul.

5: 4 guider er med hele uka. (3 på sykkel og en i bilen) Og en ting
har reiser med paraglider, ski, og nå i det siste motorsykkel, lært meg… En lokalkjent guide er gull verd.
Mange av disse rutene vi kjører, vil du mest sannsynlig ikke finne på egenhånd om du skal tilbringe en uke i området.

En annen ting er at disse guidene OGSÅ jobber som instruktører på Touratech OffRoad School. Så du/vi får coaching hele veien, og man får kjørt seksjoner og ruter man mest sannsynlig ikke ville vurdert å ta i ferd med på egenhånd.
Guidene hjelper også til, om det skulle dukke opp skader, punkteringer etc. Jeg tror man må oppleve nytten av dette, for å forstå at dette også koster litt. Portugalturene, og sikkert også de andre turene til TT, er like mye et ukelangt kurs som en ren tur.
Du bare tenker ikke like mye over det, som du gjør når du er på et rent kurs. Gull verd for meg, iallefall.

Man hever kjøringen sin flere hakk på en slik uke.
6: Kjøretreningen på mandagen kan virke «kjedelig» når man leser om den på nettsida. Men himmel og hav så nyttig denne treningen er, utover i uka.
Sjelden er et kurs så relevant mot det man driver med, og det man lærer mandagen, får man bruke allerede tirsdag..og onsdag…osv osv.
Mange tenker sikkert ikke over det engang, men det blei mye diskutert på den norske terrassen om ettermiddagene.

7: Reservemotorsykkel… det sier seg selv at dette er en kjekk sak å ha, dersom noe skjer med motorsykkelen din iløpet av uka.
I løpet av timer er du igang med ny sykkel.
Skal jeg summere opp, så er kostnaden for denne turen innafor.. for MEG!
Dette må hver enkelt vurdere for sin egen del, men som sagt.. JEG har ikke vært her for siste gang 🙂