I dag står flaggstangen naken,

Blant Eidsvolls grønnende trær

Og nettopp i denne timen

Vet vi hva FRIHET er

Innledningen til dette diktet som Nordahl Grieg skreiv i de første krigsdagene i 1940, gir egentlig et greit inntrykk av hvordan jeg hadde det på lørdag 8. juni.

Jeg stod i Bergen, med en nyservet GSAngela, en full tank med bensin….og vinket adjø til  «the HausGestapo».

Hun skulle på jentetur til syden, og etterlot meg altså heeeeelt aleine.

 

Hehehehehehe. What to do..?

Hjem igjen til Dimmelsvik og rett opp til Stian med det nye MCbatteriet hans, som blei montert mens vi diskuterte hva vi skulle bruke vår nye frihet til (Mette—dama til Stian var også på vei til syden)

 

Sjokkerende nok foreslo begge to en MCtur, og i fellesskap kom vi fram til at pølsetreff på Andebu kunne være en idè. Og mens vi diskuterte dette, gikk sola ned, og skapte forventninger på barneskolenivå.

Rett hjem og pakke litt, tidlig kveld, og kl 0530 neste morgen gikk reveljen.

Stian kom nettopp hjem fra offshoretur og hadde 19 nattskift i kroppen, så ting tok litt tid på morran.. klokka 0700 derimot drog vi avgårde. Stian i regndress, og jeg med regnbukse….

 

«men onkel Olav kjører jo med Rukkabukse med utvendig goretex» tenker du kansje nå?

Joda, men jeg har opplevd at GSAngela hiver ut vann fra bakhjulet og opp på baksida av låret mitt…og da trenger det gjennom goretexmembranet. Og jeg blir våt og kald.

Og i dag er det vått, men det skal bli bedre utover dagen, trøster vi oss selv. Og egen trøst er det beste, allerede 20km innover fjorden, på Ænes, er det myye bedre.

 

Et fantastisk lys fyller morgenen, og vi er begge enig… «var jo det vi sa»

Lengre vest, mot Strandebarm ser det derimot mer fuktig ut… dog er vi langt unna det ragnarok som Yr og Storm lovet i går.

Men vi er begge klokkeklare på at MCtur er toppers, uansett vær

I Odda har vi en liten stopp, en kaffekopp og noe godis, så setter vi fart for alvor, og duskregnet følger oss hele veien, til vi er på østsida av Haukeli, der det dukker opp tørre flekker i asfalten. Temperaturen er ikke mer enn den bør være, så vi er enige om å fylle på med litt vrm drikke ved neste stopp

I Åmot er det på tide med bensin for en av oss, og jeg fyller jeg også, mest for å være sosial, der med bensinpumpa

En kopp med noe varmt, og så videre videre… følger E134 hele veien, høyre i Seljord, mot Bø. Og videre til Gvarv mot Lunde.

Nedi her er det deilig varmt, slik det SKAL være, statistisk sett, Gvarv er vel Norges varmeste sted… ifølge Meteorologisk Institutt og SSB.

Her finner vi fram til Valebøveien… som skal være en perle, iflg bla Toven, som har beskrevet denne ganske bra.

Og lovnadene stemmer… svingete, smal, lite trafikk (sannsynligvis et naturlig resultat av de to første) og med mye opp og ned. Rett og slett dritgøy, og veien er til og med tørr. Et skikkelig høydepunkt… men for en vestlending kan man ikke bli FOR entusiastisk heller… østland er østland.

For noe særlig til utsikt, kan jo ikke denne veien by på… det har vi jo OGSÅ her i vest.    I Telemark ser vi bare skogen for trær.

Litt seinere… etter å ha kjørt litt på kryss og tvers på småveier, innom Siljanområdet tror jeg det var, svingte vi inn på en vei ved ei bygd som heter Hvarnes…

og om Valebøveien var bra…!? Dette var enda bedre

Bildet har jeg lånt fra «Googlebilen»

alle advarslene på skiltet innfries til fulle, dette var en sjelsettende opplevelse.

Kjører du MC, legg vei 306 Hvarnes til Nes inn på GPSen med en gang 😀

Ikke så lenge etter, finner vi fram til Håskenveien i Andebu, vi mangler husnummeret, men etter en kjapp tlf til Ojda, er vi på plass i Andebua til Gaute, aka Artic Tiger (som nå for tiden strengt tatt burde tituleres «ArticAmericanMultistradaPikesPeak»

Han har fått seg ny sykkel, så utenfor huset står denne 1260en og stråler. Dæææsken så fin den er 😊 Noe som er råere i dette segmentet er vanskelig å finne..

jeg kommer faktisk bare på EN verdig motstander

Pølsetreffet på Andebu har jo tidligere samlet ganske mye folk, men i år var det glissent, kun Ojda, Ashland, Gielas og Gaute er tilstede når Stian og undertegnede ankom.

Men det er jo greit, da det bare er prima personell tilstede, og man slipper å late som man liker alle

Neida, det var en spøk

Stian og jeg kvelva innpå en 8-10 pølser til sammen, og etter en god time med skijiitpreik (ja vi var vel innom MC også underveis der) fant vi ut at dagen ikke var over. Vi hadde bare kjørt 37 mil før lønsj, så vi følte vi hadde å gå på.

Etter ytterligere en halvtime kledde vi oss opp, og satte nesa nordover.

Litt kryss og tvers til å begynne med, men så etter hvert Rv 40 mot Kongsberg.

Kort tankstopp på Shellstasjonen der Numedalsvegen begynner, vi hyler nedpå hver vår RedBull for å få bukt med gjespinga etter pølsespisinga. Så retning Jondalen, på 37, og videre mot Austbygdi på Fv361.

Dette var en ny vei for begge to, men det var ikke akkurat en hoidare, helt greit men heller ikke mer.

Fant en fin gammel bru vi stoppet ved, og et utkikkspunkt der vi ser mot Rjukan og Vestfjorddalen. Ellers gikk det raka vegen mot Austbygdi, og forbi, opp Tessungdalen.

Mæle bru

 

Utsikt mot Attrå

Etter Tessungdalen kommer Imingfjell, her har jeg dratt over flere ganger før, men det er noen år siden nå. Egentlig en veldig fin liten fjellovergang, med utsikt og vidsyn 😊 Herlig.

Stian hviler skinkene litt.

Utsikt nedover Uvdal, fra Imingfjell Turistheim

 

Vel nede i Uvdal svinger vi venstre over Dagali, og får med oss en dramatisk stemning over fjellet der. Vi kjører i strålende sol, men i nordvest er himmelen svart, og ser ut til å sende mengder av regn ifra seg, når som helst.

Men vi kjører tørt, enn så lenge

Etter hvert tar vi av til høyre, nedover Fv120 langs Pålsbufjorden til Tunhovd.

Ikke så mye spennende å se her, skog skog og skog, pluss en og annen bil, og ettpar elger. Etter en liten stund er vi på vei nedover Rukkedalen mot Nesbyen.

Begge to begynner å kjenne at vi passerer 60 mil med til dels aktiv kjøring. Men vi har en plan og en rute å følge, og den tar til venstre på Nesbyen, opp Rv7 mot Gol.

Det er ingen premie for å gjette seg til hvem vi skal besøke der.

Så etter en kjapp tankstopp, svinger vi opp i tunet til BusaTrond.

Her blir det servert både kaffe, brus, is og kaker.

Og kona hans Trond (også kjent som «Verdens Beste Kone»)  foreslår at han skal ta seg fri fra jobb dagen etter, og bli med oss på tur.

Nå kom han hjem fra nesten to uker på tur i Marokko, på fredagen (vi var der på søndag kveld) så han har ikke det helt enorme kjøresuget i kroppen.

Men konemor insisterer, han får i alle fall ta oss med opp på hytta deres i Aurdal, Valdres, for overnatting der.

Jaja, han kan jo alltids det, så mens Stian og jeg slurper i oss de siste restene med is og brus, pakker BusaTrond på seg Klimbunaden.

Vi klemmer Busakona farvel, og så er det opp på hestene igjen.

Den tysk-østerrikske trioen legger turen opp mot Golsfjellet, og det legges ikke opp til noen «grønn» kjørestil akkurat.

Herlighet for et tempo, jeg bare elsker å kjøre bak BusaTrond, for da holder jeg han lissom ansvarlig for galskapen. Opp mot Golsfjellet gikk det friskt unna, men over fjellet gikk det friskere.

Skulle ikke forundre meg om luftversirenene i Valdres hadde blitt utløst, om de visste hva som var på vei over fjellet. Og i hvilket tempo.

Men en søndag kveld er heldigvis ikke fartkontroller første pri, over her… bra for oss, for det hadde vel gått mot en forvaringsdom på alle tre om vi blei vinket til siden

 

Gjennom Vestringsbygda og opp på andre sia, til Aurdalsåsen går turen.

45 minutter etter avgang fra Gol parkerer vi ved døra til hytta.

(Busakona sa det tok en drøy time)

 

Ahh nydelig, her ser det ut til å være fasiliteter som varmt vann i dusjen, og øl i kjøleskapet.

Hva mer trenger man egentlig?? Litt kveldsol, gode kompiser og en pizza kansje? Uansett vi hadde alt det der, denne kvelden

 

 

 

Neste dag våker jeg til denne utsikten, og livet ser lyst ut for 2.pinsedag.

 

 

Opp og hopp, BusaTrond lager frokost mens jeg tar en dusj, og friske og raske sitter vi på syklene igjen, på slaget 9.

Retning Beitostølen, som er et fin første stoppested i dag, her er butikkene alltid åpne, og vi provianterer på Kiwien der. Litt til lunch må vi bare ha.

Så videre, opp gjennom Båtskaret og ned til Bygdin, før vi tar av, bort fra Fv51 over Valdresflya, og over på Jotunheimsvegen.

Her trives jeg veldig, godt over tregrensa med utsyn vidt utover.

At det er en grusvei er ingen ulempe for oss på stridsvogner.

Vi legger inn en stopp ved stølen som ligger ensom oppi fjellsida på Buhø, med eventyrlig vakker utsikt tilbake til Vinster, som vi nettopp har kjørt langsmed.

 

 

Etter en halvtimes tid her, fortsetter vi mot Skåbu, det er vel tett på 45 km over her med grus, men like før Skåbu svinger vi av igjen, fortsetter opp Murudalen i retning Sjoa og Heidal.

Ikke så mye å se langs Murudalen egentlig, man er nede i skogen igjen da, men kan nå vise fram oppsettet mitt denne turen.  BMW softbag (vanntett sådan) og 19 liters Pelicase. Ikke all verdens plass, men det dugde greit så lenge Stian hadde med mat og kokeutstyret

https://i42.photobucket.com/albums/e335/Simba14271/Mobile%20Uploads/20190610_125724_zpsto3hqhzv.jpg.

 

Etter Murudalen blir det noen få kilometer på Fv 51, før vi svinger av igjen, like nedenfor Lemonsjø Alpinsenter.

Her står det «Fjellveien» på et skilt, og vi følger denne. Oppå høyden får vi deilig utsikt over Ottadalen og Gudbranddalen, og inn mot Rondane.

Herlig

 

Vi følger denne veien litt på kryss og tvers, er ikke mye folk å se oppi her i alle fall, kun sau og en og annen seter.

Men vi kjører litt feil og havner tilbake på Fv51 litt før jeg planla, men skitt au, da har jeg litt mer å oppleve til neste gang.

Ned til Vågå, og en kort stopp for mer bensin, før vi fortsetter mot Slådalsvegen over mot Lesja.

Her planla vi en stopp for å lage lunch, men det blåser mer enn hva som er trivelig, oppå fjellet her.

Så før vi finner et egnet sted, er vi allerede langt nedi lia mot Lesja.

Vi finner noen grusveger og følger disse langs elva, opp mot Lesjaskogvatnet, der vi blir «tvunget inn på E136.

Stian gir beskjed om at NÅ er det mattid.. og svak som jeg er, svinger jeg inn på bensinstasjonen/veikroa på Bjorli. Kun fordi jeg vet hvor sutrete han blir uten et stabilt blodsukker.

Men her inne har det vi har lyst på, noen juicy hamburgere og pommes frites.

Ikke akkurat friluftsmat men skitt au. Vi står han av, og etter en stund så fortsetter vi over vannskillet, der Romsdalen begynner.

Det slutter aldri å overraske hvor plutselig, men likevel umerkelig endringen i terreng kommer på meg her, plutselig går elva vill og stri nedover mot Åndalsnes.

Nedover og nedover, tilslutt passerer vi Trollveggen, som aldri slutter å imponere meg.

 

Ingen trenger å undre seg på, hva som er neste post på programmet.

Trollstigen selvfølgelig.

Mektig natur, men med en del turer til alpene klarer jeg ikke å bli heeeelt elektrisk heller.

10 hårnålsvinger og tett trafikk!? Njaai jeg må ikke tilbake hit med det aller første

Lar meg dog imponere over hvor mye penger Statens Vegvesen har til å lage turistfeller, når de har lyst til det…og hvor dårlig det kan stå til. når et veistykke i Hardanger har generert kaos og timelange køer i sommertrafikken i mange tiår.

Men bilder må vi vel ha, uansett?

 

 

Vi bevilger oss en softis på kafeen, og før vi kjører videre, veksler vi noen ord med en lokal herremann som kommer på en Ducati Scrambler.

Så bærer det raka vegen til fergekaien ved Valldal, og etter 10 minutter med venting kjører vi om bord. Ser for meg at her kan det være mye kø og venting i turistsesongen!?

Fra Eidsdal (andre sia av fjorden for Valldal) går turen i retning …. Geiranger selvsagt.

Obligatorisk stopp i Ørnesvingene

Før vi snirkler oss ned mot Geiranger «sentrum» og opp igjen til kveldens hvilested, Hole Hytter.

Her blir vi møtt av et stort smil som er festet på ei nydelig ung dame, og Stian livner til umiddelbart

Får utdelt hytte nr 3, og kort etter er vi installert der.

Og hvorfor akkurat Hole Hytter?  Veeeel egentlig ville jeg bo på Westeraas Gaard litt lengre opp på den samme veien. Men de var fullbooket denne dagen.

Så da blei det Hole.

Restauranten på Westeraas er uansett innen rekkevidde, og etter en liten stund hopper vi på syklene og kjører ca en kilometer opp dit.

Restauranten er full når vi kommer dit, men vi får hver vår meny og øl (lettøl, selvsagt) og blir plassert på terrassen utenfor, og venter på bord.

Menyen trenger jeg ikke, det blir entrecote, i dag, som for 4,5 år siden, når jeg var her med Roald

 

 

Vi fikk bord før den første lettøl’en var tømt, og entrecoten var slik den skal være… omtrent rautende.

Det var GØRRgodt, og jeg kunne lett skrevet en side bare om maten her.. men lar det være.

Vi er trøtte etter en relativt lang dag med en del gruskjøring, så etter en liten øl på hytta er det kveld.

Jeg våkner tiiidlig, og det er ikke lengre overskyet.

Knall blå himmel, et cruiseskip har akkurat ankommet, og det er heeeelt vindstille.

Aaaah for en dag dette skal bli.

Jeg får i alle fall ikke sove mer, så jeg pusler innpå litt frokost, og nyter stillheten, mens nattskiftarbeideren jobber seg gjennom nok en tømmerstokk.

Men litt over klokka 7 er vi igjen klare, og legger turen oppover mot fjellet.

Ved Djupevasshytta tar vi en vurdering på om vi skal kjøre til toppen, men blir enige om at det kan gjøres en annen gang.

Begge har uansett vært der før. Og siden den gamle Strynefjellsvegen fortsatt ikke er åpnet, blir det rein highwaycruising i retning Lom. Kun en deilig pause ved et lite vann, der dagens første leskedrikk innhaleres med velbehag.

Nærmere Lom ser vi at det ligger en skybanke lengre øst, vi blir uroet et øyeblikk, men forresten, vi skal jo ikke i den retningen.

For i Lom skal vi til høyre… retning Sognefjellet. Kun en kjapp bensinstopp, bakeriet har nemlig ikke åpnet enda, og så tar vi ut i retning vest.

Flåklypa, Galdesand.. og snart etter kryper veien litt brattere oppover, og vi passerer mange fine plasser med utsikt

 

 

 

 

 

Innimellom finner vi noen grusveier også, som må utforskes. Noen korte, noen litt lengre. Noen med bom, og noen med bom man ikke kan snike seg forbi.

Men et lite knippe bilder fra det også….må vi ta oss tid til

 

 

 

 

 

 

Men man kan ikke bare leike heller, så vi svinger oss ned til Turtagrø, og svinger inn på Tindevegen. Selvsagt.

 

Over her har vi såpass god glid at det ikke blir tatt et eneste bilde.

Etter en bompassering er jeg 80 kr fattigere, men her føler jeg faktisk det er verd å betale. Takk til Hydro som har laget kraftverk oppi her, og som dermed trengte veier å kjøre på.

I Årdal stiger endelig temperaturen såpass, at vi hiver det meste av underbekledningen.

En is og litt brus, før vi kruser videre til Lærdal.

Hadde egentlig tenkt oss mot Tyin, men her var visstnok veien stengt pga arbeid i en tunnell, så altså, korteste, og mest begivenhetsløse vei til Lærdal.

I Lærdal derimot begynner gamleveien over fjellet til Aurland, en skikkelig godbit, som vi forsyner oss av, med god appetitt.

Helt på toppen, der veien bikker ned mot Aurland står noen master, og grusveien dit blir inspisert.

 

 

 

Stian måtte undersøke et sidespor også

Etterpå, en kort stopp på Stegastein, men noen busslaster med «cruise-kveg» fra Flåm gjør at vi driter i å ta turen utpå

Vi tar heller turen ned i badebukta i Aurland, og mekker sammen et velsmakende måltid på stormkjøkkenet.

Betasuppe med smørsurret bacon/ostepølse lar seg høre

 

 

Når maten er vel fortært og oppvasken unnagjort, gjenstår egentlig bare de siste milene hjemover.

Turen er i praksis over, men litt kos må man fortsatt ha,… men først mot Voss

 

På Skulestadmoen, like ved Voss, er det tid for den siste tankfyllingen for denne gang.

Mer is, mer brus, vi sitter i skyggen og nyter en varm ettermiddag 😊

Stian får kjøre GSAen litt, mens jeg prøver KTMen hans igjen. Eller «steinknuseren» som jeg velger å kalle den.

Rett før Hardangerbrua klarer jeg endelig å overtale han til å a meg få den tilbake.   Men nå vet vi vel ha Stian skal ha neste gang 😀

Fra Voss tar vi selvsagt turen over Ulvikfjellet, før Hardangerbrua tar oss over til «rette» sia av fjorden.

Inn til Odda går turen i veldig rolig tempo, en del trafikk, samt at vi veit, at UP har fått nye, og litt i overkant ivrige betjenter her innerst i Hardanger.

I Odda skiller vi lag, jeg skal oppom til guttungen en tur, med en gave til bursdagen hans.

MC relatert selvfølgelig. Han ønsker seg nytt kjøreutstyr, men han kan i alle fall få seg ettpar gode hansker. Rukka Virve, like de som jeg kjører med.

 

Utsikt ut fjorden ifra Odda, idet jeg drar hjem til Dimmelsvik

 

Og utsikt vestover fra brua over Furebergfossen.

Vel hjemme på tunet på Heimdal var det ingen som var sur eller gretten fordi man hadde hadde vært borte, eller ikke kom korteste og raskeste veien hjem….

For en frihet-

Jeg sovna med smil om munn, og virkelig GLEDET meg til å skulle vaske sykkel dagen etter

Det var alt for denne gang.  Kanskje dukker det opp nye eventyr i nær framtid, her på Norges kanskje beste MCblogg

Dag 1

Dag 2

 

Dag 3