Ferietid, og man må liksom tilbringe tid med familien.

Det blir forventa av deg.

Det er jo noe skjiit egentlig, for MC og familieliv er ikke så lett å kombinere.
Og MC er jo mye kjekkere enn skrikende, sutrende misfornøyde småunger som vil ha is, eller…. som har fått for mye is.

Og partneren, (i dette tilfellet, som regel en «hun») er gjerne også småsutrende, misfornøyd fordi du mye heller ville gladgasset med motorsykkelen din, enn å være med på sånn familietragedie som ofte kalles «ferie»

Man vil jo selvsagt mye heller ture avgårde på egenhånd, eller sammen med kjørekompiser som man er på god bølgelengde med.

Men det er da jeg begynner å tenke over det som står i ukeblader og tabloide aviser (det vil si de fleste aviser) for der blir du jo bombadert med ord som «babylykke» og «familielykke»

Du er ikke et komplett menneske før du har en baby (eller, «pokal» som den gjerne brukes som)

Aldri blir det skrevet et ord om den lykke som oppstår når barna er store, får seg egen bolig, fast jobb osv.
En hel verden av nyvunden frihet åpner seg, og livet kommer sakte tilbake i den form det bør være.

Sånn har jeg det, og «babylykke» er bare et fjernt, ullent begrep.

Ferie er for meg å gjøre det jeg liker best, som f.eks kjøre motorsykkel, eller fiske.

Nå skal dette handle mest om motorsykkel.

——————————————————————————————————————–
Etter mye om og men, viste det seg at våre venner i Lidkjøping ikke kunne levere sidekofferter tidsnok til ferien min,
så da enda jeg opp med en hastetur til Ride Bergen, som leverte meg orginale kofferter i løpet av minutter.

Sånn halvfornøyd returnerer jeg hjem, og klargjør for langtur sammen med Hertuginnen.

Det gode med å kjøpe BMW boksene var jo at jeg sparte en haug penger, så vi tar en ekstraordinær grillkveld med dyrt kjøpeøl og entrecote av utsøkt hjemmeslaktet Anguskalv.

Neste morgen skinner solen som om den skulle hatt betalt for det, og en rask frokost gir en relativt tidlig avgang fra Heimdal.
GSAngela står klar, brei og solid både foran og bak.

At dette «godstoget» av en sykkel kan kjøre så bra som den gjør, er nesten utrolig.

Men desto mer vanedannende og gledelig for meg som fører.

 

For en morgen… det er rett og slett fantastisk å kjøre avgårde idet Reiseradioen spiller kjenningsmelodien sin.

Rett forbi Odda må jeg ta et bilde til denne story’en, siden vi er turister i dag.
Her kjører jeg tross alt forbi på en nesten daglig basis, så jeg vet jo hvor flott det er, med utsikten rett inn Buerdalen, til brefallet Buerbreen og Folgefonna

Videre oppover Oddadalen, som i turistbrosjyrer er omtalt som «Fossenes dal», der de ligger på rekke og rad, Tjødnadalsfossen, Strandsfossen, Vidfoss, Låtefoss og Espelandsfoss.

Vi tar oss den luksus og ruller rett forbi disse i dag, for vi skal et stykke på tur.

Straks over Seljestad svinger vi av, og innpå gamleveien over Røldalsfjellet.

Her har Hertuginnen faktisk aldri kjørt, og når vi begynner på de første svingene oppover mot tjernet som ligger mellom de to tunellene, kommer dagens første tvilende kommentar eller spørsmål… tonefallet tilsa «kommentar»

« Er dette et pass??»

«Neida, langt ifra, dette er bare gamleveien over Røldalsfjellet, fantastisk veistykke med herlig utsikt»
… prøver jeg meg med.

Ikke lenge etter tar vi til å klatre opp mot toppen, og i hårnålene der kommer neste melding:

«Bare VÅG deg å stoppa for å ta bilder!!»
Well, jeg er ikke så lettskremt, og er for lengst ferdig med å ta imot beskjeder fra baksetet.

Hertuginnen var på vei av i fart, da vi nærma oss kanten der oppe på den øverste hårnålsvingen, og nekta å ta bilde av meg på sykkelen.

Tusen takk for hjelpa for faen, lizzom, men jeg for snakket henne oppå igjen, og resten av fjellovergangen gikk rolig for seg.
Eller rolig… «stille», er vel ordet vi leiter etter.

Jeg prøvde å forklare litt om at vi her i Seljestadjuvet kan se tre generasjoner med veier på samme plassen, men interessen uteblei.

Så bar det nedover til Røldal, opp Austmannalia og over Haukeli i en engang.

Kun et lite fotostopp på gamlevegen forbi Vågslidtunellen.

Dere blir sikkert drita lei av å se bilde av sykkelen min, men hopp over det… jeg er så fornøyd med GSAen at det er vanskelig å la være.

GSAen er utrolig mye bedre å kjøre med passasjer, enn StorTigern. Så mange stopp trengs ikke, men i Edland blir det shopping.
Rett nok bare mat, for annen shopping skal vi vente med til seinere på turen.

Men en god halvtime kaster vi bort i friluftsavdelingen på sportsbutikken der, før vi kjører videre.

Retning Totak, Rauland, og på høyden ved Vierli har vi et lunchstopp.
Greit vær, man klager ikke.
Lettskyet vær mens vi spiser gjør at temperaturen er til å holde ut.

Videre, idet vi bikker over kanten mot Rjukan, og alle svingene nedover der, kommer sola tilbake.

Stopper på et utkikkspunkt og kikker bort på Vemork, og filosoferer om hvor gæærne og modige de var, gutta som utførte tungsvannsaksjonen.
Det bor nok ikke like mye «gutts» i oss, i våre dager.
Og heldigvis, så trengs det neppe heller

Gjennom Rjukan sentrum, og opp mot Gaustablikk.

Nye hårnåler, nye spørsmål fra baksetet om dette er et «pass», men jeg later som jeg ikke hører.
Det er mindre dramatisk natur oppover fjellsida her, uansett.

Et bildestopp utløser ingen drapstrusler, så et tilbakeblikk mot Rjukan tar vi oss tid til.

Oppå fjellet er temperaturen nydelig, og her synes baksetet at det er helt okay å være på tur.
Oppmuntret av dette vrir jeg litt ekstra på gassrulla for å få fram «dei gode kjenslene», kun for å oppnå umiddelbar korreks.

Over toppen, med utsikt til «halve Telemark»

Veien ned til Sauland og E 134 er en skikkelig fest, og vi har bare et lite gjesteopphold på E 134 før vi svinger av på Rv37, mot Gransherad, Blefjell, Bolkesjø og mot Kongsberg.

Deilig kjøretur, med Rammstein på øret og fred fra baksetet.

Kort stopp i skyggen på Shellstasjonen i Kongsberg, før vi fortsetter på Rv 40 nedover mot Hvittingfoss (jaggu lenge sia jeg har flydd paraglider langs Lågendalen nå, tenker jeg inni meg)
Temperaturen innbyr ingenlunde til stopp iført Rukkabunad, så vi kjører glatt og effektivt forbi alle biler som ser ut som de rører på seg, og ankrer tilslutt opp hos Hertuginnen sin fetter (m.frue) like utenfor Tønsberg.

Omtrent idet GSAen tar sine siste omdreininger, kommer Morten med kald øl (riktignok Heineken, men jeg later som jeg blir glad) og dagen er over.
43 mil idag, og det påfølgende grillmåltidet setter en standard jeg skal slite for å overgå.

Sovner utpå natta, etter å fått klarhet i at det ikke blir fergetur Sandefjord Strømstad, men derimot Horten Moss, med tilhørende motorvei-romantikk.
Det er visst noen som liker det også. Jeg er ikke blandt dem.

Neste morgen starter der forrige dag tok slutt.
Bruker litt til på å vaske vekk restene av alle insektene vi har møtt, fra visirene og hjelmene.
Det var ikke akkurat kaldt i natt, så vi starter dagen med en kald dusj før vi kler oss, og ruller avgårde langs sjøen oppover mot ferga i Horten.

Vi er heldige, og kan kjøre rett om bord, og så inntar vi kantina og flotter oss med ferdigsmurt frokost.

Hertuginnen gjør sitt beste for å opprettholde imaget sitt, der hun suller rundt i Rukka’en med med en Louis Vuittton veske i hånda

Lett å se at MC ikke er førstepri der i gården.

Over i Mosselukta er vi omtrent sist av ferga, så vi finner oss en plass i skyggen og venter køen avgårde.
Når cola’en er tom, er påkjøringsfeltet inn på veien der også tom.
Perfekt.

Så er det å legge ut på E6en, jeg føler meg litt som Moses som ledet folket sitt mot Det Lovede Land.
Bare at vi skal selvfølgelig ikke til Israel, vi skal til……. Lidkøbing. Om veien dit er det ca ingenting å fortelle, flatt, varmt, en del trafikk.
Kjedelig.
Men baksetet er fornøyd, nesten ingen svinger, og ingen skumle stup eller «pass»

Som de fleste vet, i Lidkøbing er det bare en adresse som gjelder:

nemlig den som Touratech har.
Jeg fikk riktignok ikke de Touratechboksene jeg ville ha, men de har ettpar andre ting jeg har bestemt meg for, bla denne bukplaten, Rallye Skid plate.

Syklene vi leier i Portugal har disse platene, og jeg har hørt og sett hva de tar imot at stein som kommer fra framhjulet, og siden den originale er mest som en (dårlig) vits å regne, er dette en helt essensiell sak å bytte ut, for meg, som har tenkt å bruke GSAen skikkelig.

Det er ikke folk på verkstedet hos Touratech lengre, så skruinga må jeg stå for selv.
Men sola skinner, og verktøy har jeg med, så dette går bare godt.
En liten time seinere er alt på plass, og vi avslutter med tidenes største baguett i kafeen, som ligger i nabolaget der.

Tenk deg en 1,5 liters brusflaske. Skjær av tuten og bunnen, del den så på langs. Der har du sizen på brødstykket.

Ellers var TT butikken en stor skuffelse, men det er vel et direkte resultat av netthandel og «den nye tiden»,
Prøvde kjøreklær, og fant størrelsen, og la inn en bestilling på ettpar andre greier jeg vil ha.

Servicen var det derimot ingenting å si på, Krister i butikken er vennligheten selv, og gjør hva han kan for å hjelpe 🙂

Så returnerer vi mot kysten, veien tilbake er nøyaktig like kjedelig som for tre timer siden.
Men vi krysser E6 og fortsetter på noen litt kjekkere småveier til Fjällbacka.

Hit har Hertuginnen drømt om å reise til i åresvis, og nå kan hun ENDELIG snap’e og Instagramme i vilden sky, fra dette svenske sommerparadiset.

Men først skal vi finne fram til gjestehuset vi skal bo på.
Det er ikke så lett å finne overnatting i Fjällbacka i juli, men etter mye leiting og surfing på Booking.com så fant jeg plutselig et rom for to, i hele to netter, i «Villa EvaLotta»

Det er bare det…. at den hyggelige mannen i resepsjonen der, ikke kan finne min booking i dag.
Jeg kjenner tålmodigheten min trenger en kald øl, og den er ingen steder å se…

Men så… skjønner jeg det.

Jeg må inn og sjekke på bekreftelsen, og «ooops, I did it again»
Jeg har ikke bestilt rom i juli… men august. Faen ikke rart det plutselig var ledige rom da….

Men den hyggelige mannen bak skranken avverger katastrofen som er under oppseiling, og skaffer oss et rom på annekset, for en natt.
Det var ikke akkurat Hilton, men gammelkoselig, og med GSAen trygt parkert like utenfor.

Hertuginnen kan få Snap’e og Instagramme fra Fjällbacka likevel.

Vi skifter til lettere antrekk, for så å promenere i hovedgaten.
Noen vil på klesbutikker, mens andre vil på et «vannhull»

Vannhullet vinner, og det er skikkelig herlig å ta seg en kald en, mens sola varmer, og de finere fruer fra Hankø Lystbåtforening sirkulerer på restauranten der.
Søte og se til, men sikkert sure (penger) å vedlikeholde

Den feminine delen av reisefølget vårt får brått en lys ide, og mellom ettpar øl, tar vi turen opp i resepsjonen på det store hotellet der.
Om de har ledig rom i morgen, en natt?

OG DET HAR DE!

Vi spør ikke om prisen, bare booker, og danser oss ned på uteserveringen igjen, og feirer suksessen med litt sprudlevann.

Så får hun det som hun vil, og jeg lider meg gjennom flere kles – og interiørbutikker.
«Det skal være kjekt for alle» pleier hun å si…. Jaddaaaaa. Men etter denne bookingtabben er jeg desverre ikke i posisjon til å være for vrang

Men, siden jeg er flink gutt og blir med på butikker, og til og med later som jeg er interessert, får jeg «premie» etterpå.

Kvelden tilbringes på utservering i en passe salongberuset tilstand, og den beste underholdningen var nok en eldre herre, relativt veltrent, som bar sin singlet med glede.
Når han drakk øl, så sørget han hele tiden for at bicepsen blei eksponert på beste vis.

Men det skal han ha, Gamlefar… utpå natta sklei han avgårde med et fruentimmer som knapt kunne være halvparten så gammel.
De eldste bukkene har tydeligvis de hardeste horna.

Det blei kveld på oss også, på annekset var det stille og fredelig, ingen andre som gikk i knirkete trapper, trekker i do, lager seg nattmat etter en liten fyllekule etc.
Så neste dag var vi tidlig våkne, laget oss frokost, pakket sammen og etter ett par kalde cola rullet jeg GSAngela ned til det store hotellet.

Siden det var lenge å vente til vi kunne få rommet, fikk vi lagre kjøreutstyret der, og forlot åstedet i lettere bekledning.
Vi måtte jo ha med oss klassikeren «Kungsklyftan» når vi var i Fjällbacka.

Nå er ikke «Kungsklyftan» det du tror. Neida….
Dette er ikke clevagen til Camilla Henemark ….«elskerinna til Knugen inte… inte als»

Det er en kløft i fjellet, og selv om clevagen til den godeste Camilla nok er NESTEN like stor, er det ikke plass til opptil flere turister der, på samme tid

Turen er ikke så lang, akkurat passe «Etter frokost og fram til en tidlig lunch»
På toppen er det en fin utsikt og Fjällbacka og omegn.

Når formiddagsturen er over, trekker vi inn på «vannhullet» for å holde væskebalansen inntakt

Lunch, et glass vin, en øl, og ny rusletur, det er et HotRodtreff i nabobyen Hamburgsund, så rundt i byen her står det også mange fine utgaver

Denne her var min favoritt, sånn eksteriørmessig i alle fall,

 

Etter den lille «efterlunchpromenaden» fikk vi sjekke inn på rommet, og kunne deretter gi oss i kast med mer seriøs drikking.
Fant oss et bord på utserveringen igjen, og koste oss med mer småmat, øl, vin, bobler, kikket på folk, på stereotypene som kommer inn med stor båt

Du vet, de kjekke gutta fra Bærum med Princess 44++, med rosa piquet skjorte, og en hvit Polo Ralph Lauren strikkegenser knyttet over skuldrene. Fruen i blåstripet kjole i «marin look» og langt lyst hår, som prøver å holde styr på ettpar understimulerte drittunger.

Hertuginnen lurer på om ikke vi kan stikke opp på butikken i gata og kjøpe sånn «Hankø look» til meg også, for den er så fin.

«Da skal jeg heller gå rundt som en låghalt bytting med pukkelrygg» svarer jeg,
og det blir ikke mer snakk om den shoppingen.

Morn døøøhh

Ettermiddag glir over i kveld, og vi ankrer opp ganske tidlig, for neste dag er det turing videre.
Og godt var det, at vi tok tidlig kveld.
For en eller annen gang gryyyyytidlig på morran kom renovasjonsfolka og lagde et helvetes spetakkel når de tømte søppeldunker i gata nedenfor rommet

Når frokosten åpner klokka 8 er vi ferdig stelt, pakka på sykkelen og iført Rukkauniformen.
Så etter en næringsrik frokost, ruller vi avgårde på trivelige småveier, sørover mot Lysekil, der vi tar ei ferge over fjorden.

Der var plass til flere mil med trivelige svinger, små torp og fine landsbyer nedover vestkysten der.
Her har jeg aldri kjørt før, men i rette sammenheng, gjør jeg det gjerne igjen

Deretter måtte vi innse at den koseligste delen av dagen var over, vi ankom motorvegen i retning sør litt nordafor Gøteborg, og tempoet kunne økes betraktelig nedover.

Kjedelig som f—n, men vi har musikk på øret, tar en ispause i ny og ne, og tidlig ettermiddag ankommer vi Helsingborg, og er klar for ferga over til Helsingør i Danmark.

Her treffer vi på en japaner med en gammel Africa Twin, med flerfoldige hundre tusen kilometer bak seg.
Han her er ikke ute på noen liten kosetur med kjerringa nei, dette er reale turplaner.

Etter en kort tur over fjorden, er vi i Danmark

Relativt rolig cruising til Roskilde, der vi har en bedre middag på torget.
Pilsner til passasjeren, og duggfrisk cola til piloten.

Vi har god tid, det er ikke lange biten til Kalundborg, der neste ferge går fra.
Litt venting på fergekaien der, men det lever vi godt med.
Vi skal om bord i fergen «Samsø» som skal ta oss over til øya med samme navn

En lang og begivenhetsløs fergetur seinere ruller vi i land på Samsø, og på veldig små veier finner vi fram til hotellet på stranden, der vi skal bo.

Samsø er ikke så stort, så den turen tar kanskje 10 min i meget rolig tempo.

Vi sjekker inn og får et pent romslig rom, før vi går over til det som er viktig.
Øl og solnedgang, som begge nytes på/fra terrassen

Ølet er selvbrygget på dette hotellet, av disse to tøsemiklene som driver stedet. Og det må sies.. MEEEGET oppegående, og jeg rekker tre glass før Hertuginnen sier at jeg er trøtt, og at det er på tide å legge seg….

Jaja, noen ganger, dog meget sjelden, tar jeg imot beskjed. Av og til (men laaangt fra alltid) får man en belønning for det.

Grisegutt på Samsø

Neste morgen har vi god tid, vi skal egentlig «ingenting», så frokosten blir en herlig langdryg affære, før vi nyter morgensola utenfor rommet og deretter ruller vi på tur.

Inn til «sentrum» i Tranebjerg.

Her er butikker av de fleste slag, og jeg biter meg i leppa, og henger med en entusiastisk Hertuginne på butikkrunden.
Jeg finner også noen kjekke ting, som vi faktisk har plass til i bagasjen, ett par hvitløkspresser (man kan aldri ha for mange)

Alle trenger vel en liten frekk Rom Jeremy

Lunch må man ha, og så kjører vi nordover på oppdagelsesferd.

Lengst nord finner vi utkikkspunktet Issehoved, der vi vandrer litt rundt og tar bilder, og nyter frisk, salt luft og fredelige omgivelser.

På retur sørover stopper vi i den koselige landsbyen Nordby, for en sen lunch,            mer shopping av lokale matprodukter, og for all del, iskrem selvfølgelig.

Men man kan ikke sulle vekk hele dagen på tur, man må jo også drikke øl.
Så vi returnerer til hotellet vårt, sklir inn i noe mer komfortabelt, og får den ene tøsemikkelen med firkantet skjegg til å tappe oss en «Ruby Ale».

Vi hadde jo noen sånne igår kveld også, og jeg vil ha mer mer mer

Jeg tenker umiddelbart på hit’en fra 80tallet med Gary Holton og Casino Steel, så vi sklir ned i hver vår lenestol på patio’en utenfor, spiller angjeldene melodi på Spotify mens vi gleder oss til middag.

For middag ja, det er litt spesielt her.

Den må man bestille i løpet av formiddagen, og så vil kokken etter hvert bestemme seg for hva han vil lage.

Men uansett HVA han lager, er så mange av ingrediensene som overhodet mulig produsert/avlet fram eller fisket på eller rundt Samsø.

Dette er utrolig artig, og ikke så rent billig, lærer vi etter hvert.

Men etter hvert er det bordsetning, øl blir byttet ut med en MEEEGET bra italiensk vin (Barbera ettellerannet fra Piemonte distriktet) og forretten sklir inn i armene, på en usedvanlig godt utseende servitrise.
GUDH, hvor du er Deeeejlig tenker jeg (inni meg, heldigvis),

men det som er enda deiligere, er forretten hun kommer med.
Og vinen.
Hun babler ivei om hva forretten består av, og jeg tror jeg forstår at det er noe risbrød med kjøttbiter og noe strå av ettellerannet slag.

Godt var det uansett…
men når jeg noe seinere setter tenna i hovedretten (en kalv som har levd sitt korte, men dog lykkelige liv på nabogården… samme plass der potetene har vokst) må jeg revidere min oppfatning av «det beste jeg noen gang har spist»

Himmel og HAV så godt, disse tøsemiklene er slett ikke så verst likevel.

Etter middag og dessert blir det litt flere timer i kveldssola på terrassen utenfor restauranten, og ølet er fortsatt i klasse med middagen.

Non plus Ultra.

Etterpå blir det forberedende pakking til neste dag, vi skal være i frokostsalen når de åpner, for så å ta en tidlig ferge over til Århus.

Sånn blir det, et utsøkt opphold nærmer seg slutten, og mens jeg ordner bagasjen på sykkelen tar Hertuginnen seg av sluttregningen.

Hun kommer ut med øya langt oppi hårfestet, for om mat, drikke og omgivelser var av utsøkt art, stod ikke regningen tilbake for det heller.
Et utsøkt prisnivå der altså, og vi forlot Samsø med følelsen av å hatt en luksusferie.

En fullstendig begivenhetsløs fergetur seinere, er vi på fastlandet rett sør for Århus.
Til tross for at dette er min favorittby i Danmark, drar vi rett igjennom i dag, holder oss så nært østkysten hele veien nordover.

Om Danmark kan man si mye, men i denne sammenhengen kan vi koke det ned i ett ord, nemlig

«Kjedelig»

Rett fram og mer rett fram, flatt og fælt.
Men været er utmerket, og ingen tar ekstra betalt for det.

Litt lengre nord tar vi en liten ferge, Udbyhøjfergen kalles den visst.

Den tok 5 minutter, og så blei det flatt og kjedelig igjen, hele tiden med havet ute på høyre side

Etter hvert nærmer vi oss Skagen, der har jeg aldri vært, og det er dagens delmål.
En innmari tett trafikk oppover, det er jo nesten som en kolonnekjøring.

De fleste bilene er forresten norske.

Vel framme klarer vi å finne en litt dodgy parkering til GSAngela, like utenfor gågaten.
Vi angriper turistfella med dødsforrakt, milde måne så mange nordmenn som på død og liv skal akkurat hit. Men i en litt roligere sidegate, setter vi oss ned og bestiller en sein lunch.

Selv om maten sikkert var god, smakte det mest som en lunken wienerpølse i vassen potetmos, sammenlignet med det vi spiste dagen før.

Men mette blir vi.
Skikkelig VONDT mett, blei jeg først når jeg fikk den lyse ideen å bestille en diger iskrem etterpå,
tre kuler (hver på størrelse med en håndball) med sofice, «guf» og skumbolle på toppen.
Hipp hurra, jeg klarer ikke engang å spise opp, så noe av denne greia går i søpla.

Men vi kan ikke bli FOR lenge i Skagen, vi har en avtale i Hirtshals, og kjører avgårde i den retningen.

På kaien er det mengder med MCer, deriblandt en god gjeng østerrikere som skal til Nordkapp.

KTMer som er mildt sagt overlastet, på knastehjul og de har allerede sett sine beste kilometre.

Når jeg spør om de har bestilt nye dekk i Bergen, eller langs veien lengre mot nord, blir de nesten fornærmet, tydeligvis hadde de en oppfatning av at disse dekkene skulle rekke hele veien, opp og ned-

De var ikke spesielt interessert i gode råd heller, så da kunne de ordne seg selv etter hvert… tenkte jeg

Fergeturen kan kokes ned i tre deler, øl, shopping og lite søvn.

Men det sies at «alt godt har en ende»… men, det har vonde ting også.
Været er iallefall fint, og innseilingen til Bergen var deilig

Båten klapper til kai litt før tiden, og hjemturen fra Bergen var rask og effektiv.

Litt før kl 16 jekker vi en dansk kjøpeøl, og fyrer opp grillen. Og maten.. jo den kom fra Danmark den også 🙂

En ganske så vellykket tur, spesielt med tanke på at vi unngikk å klore ut øya på hverandre.
Tosomhet kan jo være en utfordring iblant.

Over og ut 😆