Sol over livet

Dette eventyret begynner som mine små eventyr ofte gjør…. Offshore, på en plattform, rigg eller båt.

Jeg fikk telefon den 6.aug om jeg kunne stille på heliporten på Flesland så snart så mulig, helst om max fire timer, slik at jeg rekker dagens flight ut til Kvitebjørn.

 

Jeg er  jo alltid klar, så tre timer seinere er jeg der, innsjekket og klar.

Jobben skulle bare ta en liten uke, max, og jeg hadde gitt MEGET klar beskjed om at onsdag 14. var siste dag jeg kunne reise hjem. Må ha litt å «gli på» i tilfelle tåke, tekniske problemer etc….

Jobben gikk ikke så greit, det manglet utstyr, jeg måtte rette opp i arbeid som var gjort av andre før meg, og før jeg visste ordet av det, nærmet onsdagen seg med stormskritt….eller syvmilssteg.

 

….om jeg kanskje kunne reise hjem torsdag?

Torsdag kom…og gikk

…..om jeg kanskje kunne ta siste flight fredag?

 

Fredag…

Det går en cargoflight til naboplattformen i kveld, om de kunne sende den hit på returen, så rekker vi alt som gjennstår.?

Jajajaja, jeg blei lovet å få flight lørdag, om ting skulle skjære seg… og nå hadde jo ting skjært seg fortløpende i 10-12 dager, så hva er oddsen for at noe kan gå galt?

 

Kort fortalt, jeg kom meg i land til slutt, kom meg hjem og fikk pakket GSAngela, skiftet til grushjul, klemme litt på Husfruen på Heimdal, grille noen saftige kjøttstykker,

og så avgårde søndag morgen mot Oslo (eller «Oschlo») som ungdommen liker å si.

Det regner lett, men er meldt tørt føre på østsida av Folgafonna

 

 

Avgårde fra Heimdal i 9 tida på morran, med full tank, stram wire og motivasjon til tusen.

Jeg var endelig på vei, og jeg kjente på at helst skulle vært i hovedstaden allerede.

 

Hva skjer i Oslo tenker du kanskje?

 

Hallo, alle veit at den 18. august 2019 spillte Rammstein på Ullevål Stadion.

Guttungen min, og kompisene hans var allerede i hovedstaden, kun meg som mangla.

Dette har jeg gleda meg til i 9 måneder, som å være gravid dette her altså, bare mye bedre.

Turen gikk nærmest sømløst, hadde noen bildestopp opp mot Haukeli, ellers gikk det nonstop.

Måtte kjøre grusveier når jeg hadde muligheten.

 

 

Haukeli, Edland, Rauland, Nutheim, Gransherad og Rv37 mot Kongsberg, Drammen, og parkering under hotel Opera.

Jogget lett og ledig bort til Scandic Oslo City, byttet til sivil, og gikk oppover Karl Yohan som en vanlig mann.

Ungene sitter på en pub og venter (det kjentes litt rart å si det på den måten) men snart etter har jeg fått meg «et sett»…. Altså en halvliter og en jäger…. Og jeg er i gang, jeg også.

Med ettpar sånne «sett» innfinner solgangsbrisen seg ganske kjapt, og jammen veiser det seg at denne kompisgjengen har med seg frøkner på tur også.

Disse setter ikke nevneverdig pris på mannebrus og jäger, så de vil på bar… med drinker.

Rosa drinker

Som alltid, jentene vinner.

Siden det er jeg som er voksen og ansvarlig, lærer jeg opp ungguttene til å avstå fra stråbærri dækkkeri, og heller oppføre seg som menn.

Altså, drikke gin og tonic når man er på bar. Og etter hvert finner vi en blanding som i alle fall Lille Jardar kan like

Hva man gjør hjemme bak mørke gardiner og låst ytterdør, kan være en annen sak.

 

Når klokka nærmer seg 2030 er vi i en taxi, dvs, tre eller fire taxier i rekke. (solgangsbrisen hadde på dette tidspunkt nådd kuling styrke, så minnet er noe fillete.

 

Vi sender jentene i front, og kjæresten til guttungen min, (lille Jardar, for de som husker han fra HPR) klarer å distrahere vakten som passer på inngangen til VIP sonen, og vipps, så var vi VIP for en kveld.

(med helt ordinære billetter)

Konserten var fantastisk, rå, eventyrlig…

Og det er ikke fritt for at stemma mi tok seg en pause dagen etter.

 

 

Mandag morra blues.

Å ha avtaler mandag morgen er generelt noe dritt, og etter en sånn søndag, er det helt åndsvakt.

Heldigvis, jeg rørte ikke alkohol etter at vi ankom Ullevål Stadion, og det betaler seg nå.

Kroppen er sliten som f., men formen er helt ok.

Så opp kl 6, dusje, pakke kjapt, fortære en næringsriktig frokost og deretter sette seg på sykkelen og sette nesa i retning nord.

Jeg har avtale på MC Huset Nydal kl 09, og GSAngela skal få ny olje og en liten helsesjekk i anledning at hun passerer 10 000 km nå på morran.

Motorveiromantikk blir det lite av, men temperaturen er herlig, lettskyet, og GSAngela blir langbeint i slike forhold.

Mitt andre møte med MC Huset Nydal blir en forlengelse av det første, altså førsteklasses service.

Siden de skal ta servicen min «innimellom» annet arbeid, har jeg blitt advart, det kan ta litt tid før jeg er på veien igjen.

Ingen problem, jeg har hele dagen, dessuten er det andre kjøreglade folk i «venteloungen» der, så praten går og tida flyr.

Kjekke sykler å se på har de også, og jeg får endelig presentert en  pris på det myke veskesettet til BMW, litt under 12000, så det føres inn på ønskelista.

Håper pusekattene på Heimdal fortsatt er like rause med pappaen sin som i fjor.

Det tok ikke lang tid, drøye to timer, så var sykkelen klar.

GSAngela står nyvasket utenfor, jeg hiver på alukassene igjen, surrer opp bag’en og legger avgårde i retning øst.

Jeg skal til Heradsbygda, til BMWilly og Tøffingteppen. All inclusive, offroadguiding inkludert.

Om veiene her i området er det ikke så mye å si, bortsett fra at det jobbes alle veier. Vegarbeid, vegarbeid og mer vegarbeid.

Slår i hjel litt tid på Elverum, før jeg leiter meg fram til residensen til Willy og fruen.

Traktementet står ikke tilbake for noen, elgkarbonader er fantastisk godt, og desserten har Willy en plan for.

Ut på syklene, og avgårde inn i skauen, like ved dørtrappa deres. (det er ikke tull engang)

 

Det fine med å følge bak en lokal helt som Willy er at tempoet blir høyere enn man ville klart selv, pluss at alle små hemmeligheter er utprøvd og testet på forhånd.

 

Stort sett da.

 

 

For vi er egentlig ute på «scouting», finne, og teste noen passasjer til neste helg, når det er Grustur i Øst litt lengre sør på Finnskogen.

 

Og Willy finner fram til noe som engang var en vei, eller, kanskje et traktorspor.

 

Lommesaga må fram flere steder nedover her, og det er ikke nettopp et høyfartsspor vi har funnet fram til.

Men gøy å «kjempe» seg fram, og til tross for at tyngden og størrelsen til GSAngela ikke akkurat er til noen hjelp nedover her, tar vi oss relativt greit fram.

Solide TKC 80 dekk, og minst like solide skills på føreren må vel ta mye av æren for dette. Host host.

Kjører forbi «Bronkenbua», og får servert noen røverhistorier fra vertens ungdom.

Ikke ulikt opplevelser fra min egen oppvekst, lengre vest.

Vi er hjemme igjen litt etter barneTV, møkkete menn og møkkete sykler

Vi jekker oss en kald leskedrikke, og ser adventurefilmer på YouTube til langt på natt.

Litt langt da, jeg har vært grytidlig oppe i «ukesvis» så er trøtt som et spedbarn, men vi MÅ se alle episodene av «Sibirsky Extreme Trail».

Så i 01.tiden er det game over.

Ingen vekkerklokke, en knallgod seng og en aktiv dag i går, gjør at Willy og Elisabeth forlater huset ubemerket av meg, på morrakvisten engang.

Tror klokka var nærmere 10 før jeg gnei Ole Lukkøyes etterlatenskaper ut av øya, og kom meg i dusjen.

Våkner litt etter litt, ordner frokost, snakker med en kompis i telefonen, og så setter jeg fart nordover, etter å ha vært innpå polet på Elverum etter ei flaske prima rødvin.

Det finnes en overordnet plan i alt, og selv om jeg ikke kjenner Guds veier, har jeg GPS på sykkelen og kart på mobilen. Det holder for meg

Først på masse småveier, øst og nordafor Elverum, ender opp nedpå Rena, før jeg tar Rv 3 videre mot nord.

Passerer avkjørselen til Imsdalsvegen, og det går vel ett par hundre meter før det går et lys opp for meg… IMSDALEN, klar du skal kjøre den.

Altså, en usving på direkten, tilbake til avkjøringen, og etter litt justering av elektroniske settings, setter jeg fart oppover grusvegen.

Møter brått på en kolonne av semitrailere  på vei nedover, hva i alle dager gjør de oppi her….?

Joda, selvsagt… det er jo her Imsdalskilden ligger.

Kjøper du Imsdal drikkevann, er det her den kommer fra. Passerer kort etter «fabrikken», og da blir det også slutt på trafikken.

Vegen blir grovere, livet leker mens man cruiser oppover dalen her.

Her har det jammen vært både skole og samfunnshus, et helt lite samfunn langs denne syltynne streken på kartet altså.

En del kilometre seinere møter Imsdalsvegen på den mer trafikkerte og asfalterte Friisvegen som går fra Ringebu i Gudbrandsdalen til Atna i Østerdalen.

Jeg skal fortsatt i retning nord og øst, så det blir mot Atna, og videre mot Hanestad.

Det er en del som spør om den snertne lille vesken jeg har på styret. En greie fra Touratech, jeg lærte meg å like den i vinter, i Portugal.

Er ikke all verdens plass oppi der, men det mest nødvendige får plass.

For eksempel en pose lakrispastiller og en boks tannpirkere, og det er egentlig ganske fiffig, for konsum av det ene, fører til et akutt behov for det andre…

Nuvel, det var dagens digresjon, avsporing om du vil

Hanestad er egentlig ikke annet enn en veikro, nedlagt bensinstasjon og et veikryss der man kan kjøre til Rendalen.

Jeg tar av til venstre her, inn på TET ruta, i motsatt retning av slik den normalt kjøres.

I dag så dropper jeg runden innpå skogen, da jeg kjørte den for noen uker siden, og fortsetter rett mot Alvdal.

Dette er nok ikke den mest underholdene delen av den norske TET ruta, men denne er visstnok under omlegging, og jeg koser meg på tur uansett.

En av tingene jeg elsker med å ferdes på disse småveiene, er at det ikke er så mye annen trafikk, kun en og annen bil og traktor, en sjelden gang en annen MC.

Alvdal… det er tid for en matbit, og Sparbutikken har som vanlig et brukandes utvalg i småvarmt.

Jeg tenker å ligge på campinghytte ikveld, så jeg handler inn litt ekstra godsaker, og med god plass i bagasjen trenger man ikke være beskjeden.

Nuvel, skal jeg så ta raskeste vei opp til Grimsbu, eller kjøre grusvegen jeg har på ei rute på GPSen?

Jeg velger raskeste veg, og ikke lenge etter ankommer jeg 50 sona på Grimsbu.

Tar akkurat igjen en varebil, og gjør meg klar til å flekke forbi, når det går opp for meg at HER skal jeg jo svinge av.

I innkjørselen der til campingplassen, ligger lensmannen og skyter med laser på folk som kommer østfra.

Han som kom bak meg i Audi blei vinka inn, og mens jeg kler av hjelm og hansker utenfor resepsjonen, skrives det ut et forenklet forelegg på kr 3700.

Det var ikke tydeligvis ikke min tur i dag.

Guds vilje, sikkert!

Jeg klinker til med en stor hytte, ingen hensikt i å spare på kvadratmeterne når det kun skiller en hundrings i pris fra en liten hytte.

Pakker av sykkelen, nyter litt småvarmt (dvs nå er det mer smålunkent) fra Sparbutikken på Alvdal, før jeg dupper av i solveggen.

Siste tanke var:

«Kan jo ta en kveldstur uten bagasje»

Jeg er langt i drømmeland da en kjent lyd vekker meg, og en GSA svinger inn forran hytta.

Det er Stian. På GSA.

Siden han fikk låne min sykkel tidligere i sommer, har han knapt sovet om natta, og drømt om en slik diger tysk madam.

KTM blei liksom ikke heilt det samme lengre.

Ikke akkurat overraskende, men desto mer gledelig å se.

Har aldri sett en mer fornøyd mann, skulle tro han var nypult.

Han har nettopp vært og kjøpt denne sykkelen, og kommer direkte fra Ålesund.

Den ser ut som ny, har nok aldri vært utenfor asfalt før, har knapt 20000 km på telleren, og han har spart 70 000 i forhold til meg og 1250en.

Føler meg ikke som en vinner i kveld akkurat.

Men kveldstur ja, tenkte å sette avgårde med det samme han ankom, men plutselig begynner det å regne.

Ikke bare litt heller, det øser ned, til tross for at Yr.no fastslår at ettermiddagssola skal skinne over Grimsbu og områdene rundt.

SÅ vi venter litt, og det kommer seg.

Pakker rødvinsflaska jeg kjøpte før i dag, i sekken, og legger avgårde mot Folldal.

Finner noen småveier som også kalles TET Norway, før vi tilbringer noen ytterst få kilometer nedover Rv xx.

Finner fram til den veien jeg droppa å prøve sist jeg kjørte forbi her, den er merket med «privat veg», men nå har jeg gjort hjemmeleksa.

OTC gruppa på Facebook gir svar på det meste.

Og det jeg lærte på forespørsel, var at det går fint å kjøre inn her, man tar det veeeldig pent selvsagt, og setter igjen ei flaske rødvin på portstolpen ved broa.

Gamlefar som bor her inne, setter pris på dette, og slik er planen.

Vi kjører veldig pent og pyntlig, stopper ved porten, og er i ferd med å finne fram de edle italienske dråpene, da en BMW X3 melder sin ankomst.

Enten er 3.verdenskrig brutt ut, eller så er vi på feil plass.

Det siste er sånn delvis rett…

Det viser seg å være en finnlugg fra nord, fly forbanna  ( altså Martin Schanke-forbainna) over at vi har kjørt inn her, for to helger siden hadde folk kjørt som idioter innover her på Bukkerittet, og skremt vannet av hester og beitedyr, uten å spørre om lov, og spolt opp grus og småstein så det hagla i dagesvis etterpå. Ifølge finnluggen.

«Så hvem i H:::::TE hadde gitt oss tillatelse til å kjøre inn»?? , om vi hadde snakka med «gamlingen» og fått tillatelse??

Jeg tar av hjelmen, forklarer min tilnærming, (Stian står i bakgrunnen og holder heeeelt kjeft) og at jeg har spurt meg for på Facebook om det er mulig («lov») å kjøre inn her.

Og at jeg hadde fått forklart, å kjøre veldig pent, ta med rødvin, være blid og grei, og slå av en prat om nødvendig.

«Javæll» svarer finnluggen….. «det var vel han dær svensken som sa det???»  (Elving Solli, red.anm)

Mer som en konstatering enn som et spørsmål.

Joda, dette bekreftes, «men du såg jo sjøl at vi tok det veldig pent innover her??»

…og etter hvert så roer fyren seg ned, og vi blir nesten tjommier.

Nesten.

Fyren er altså fra Finnmark, og da er jo jeg litt på «hjemmebane» etter noen år på jobb der oppe, og jammen har vi ikke felles bekjente fra Indre Billefjord også.

God sos, da er det bare å fortsette å skru på sjarmen, og etter hvert så er det HELT problemfritt å passere neste gang, bare vi spør «gamlingen» først.

Han er enten oppi huset, eller nede ved sagbruket ved elva

Finnluggen viser seg å være samboer med «gamlefar» sin niese… ja, gamlefar som eier veien altså, og har hytte rett nedenfor småbruket her…han er nok mer hissig en «far sjøl», og tar oppgaven som vegvokter med stort alvor.

Men kvelden kommer sigende nå i siste halvdel av august, og vi bør komme oss avgårde, vi ønskes god tur videre, kjør forsiktig, og lukk grinda på brua.

Finnluggen tar med rødvinsflaska bort til gamlefar, og vi legger småbruket Sætrin bak oss, og tar oss en tur på en indrefilet av et veistykke.

Hva lærte vi så av dette:

Kjør pent når du er på fremmed grunn. Smil uansett, og blir du jaget, så smil likevel!

 

 

 

 

Jeg hadde planlagt en større runde, men kveldsmørket tar oss, så vi nøyer oss med en tur opp til Sagbekkhaugen, der taubanen kommer innpå fast grunn etter en dalkryssing.

Her var jeg i juli, en fin plass å ta en pause, i kveld blir det bare en fotostopp, og så videre ned til Grimsbu igjen

 

Tror vi sovna ganske tvert den kvelden, det blei ikke mer enn en øl på mann, akkurat slik at man må opp og pisse iløpet av natta.

Alderen kommer ikke aleine når man pusher 50.

Neste morgen skinner sola over Grimsbu, GSAene står duggvåte utenfor, mens vi koser oss med frokost, og diskuterer hva vi skal finne på.

 

Stian er grei, og sier «Æ vil bare kjør æ»… så da må jeg ta ansvaret for planleggingen.

Vi starter dagen med en morgentur tilbake i området sør for Grimsbu, litt som vi kjørte i går, og en liten runde om Haustsjøen, og elvekryssinga på østsida.

Laster opp, betaler for oss, og legger i vei, opp samme bakken vi kjørte i går mot Sagbekken, som før nevnt, en del av TET ruta, litt krevende med stor sykkel og bagasje, men det går.

3.gangen min opp her nå, så litt rutine har jeg fått.

Pluss at det enorme dreiemomentet i motoren hjelper oss fram i tilnærmet gangfart.

 

Morgensola gir et vakkert lys så jeg må leike litt med kamera, og det gode med å ha med Stian, er at han gjerne stiller opp som motiv.

Dette området er fantastisk, rett ut litt eksotisk, med tanke på all gruveindustrihistorie, natur, vegetasjon osv, ganske så forskjellig fra mine hverdagslige fjell og vidder.

 

Vi passerer toppen, og da går veien fra å være «vei» til «spor», eller kanskje potetåker er mer passende? Steinete potetåker?

 

Uansett så skinner sola, og man storkoser seg på tur, jeg vet at dagen kommer til å gå fra bra, til bedre, og til fantastisk.

Dette her kunne jeg gjort mye mye mer av, og man får kanskje ta noen grep så man får mer anledning til å kjøre tur…

 

Igjen så presterer jeg å kjøre feil etter GPSen, men vi blir enige om å heller kjøre oss vill, dagen er lang, så vi kjører noen grusmil på måfå innover i fjellet her, før vi finner fram til elvekryssinga ved Haustsjøen.

Nå kommer jo vi «feil vei» i forhold til ruta mi, men hvor mye gjør det?

Vi krysser over, tar en pause ved noen naust, der det står et passende bord med tilhørende benker.

Nyter en kald cola, sola og livet som sådan.

Nei, dette er sånt man kan bli vant med.

Vi krysser tilbake samme vei, og finner veien videre, tilbake der vi kom fra, nemlig Grimsbu.

Så… vestover på asfalt, til Dalholen, der vi velger oss vegen til Einunddalen.

For i Einunddalen er det vakkert, storslått natur, og en avslappende grusveg.

Vi cruiser på idealfart, stopper ofte, og tar innover oss inntrykkene.

Jeg var her i fjor, mens det er første gang for Stian.

Og første gang, skal jo være spesiell.

 

Faktisk koser vi oss såpass at vi ikke kommer på å stoppe for å ta noe særlig med bilder, før vi finner en rasteplass ved elva, ikke så langt fra der grusveien møter asfaltveien mellom Alvdal og Grimsbu.

Bacon, egg, brødskiver og kald brus (okai, kjølig da) er en evig innertier til lønsj, når man er på tur.

Denne stoppen drar litt ut i tid, men vi var nå egentlig tidlig avgårde i dag morges, så det har ikke noen hast med å dra videre.

Sola skinner, fuglene synger og hjulene ruller.

Vi ankommer asfaltvegen og tar en kjapp gjestevisitt på fast underlag, før vi svinger opp til venstre, og roter litt rundt, før vi finner den egentlige vegen på vestsida av Savallen.

Denne store innsjøen har et nettverk av grusveier rundt seg, så hit må man nok tilbake og utforske litt.

For i dag, så går ruta på «hovedvegen» mot Savallen Spa hotell, og den byr ikke på store utfordringer.

Og siden vi stort sett kjører i skogen, er ikke utsikten direkte storslått heller.

Men, etter at vi har passert hotellet får vi en herlig tur på særdeles svingete asfalt nedover mot Rv 3 igjen.

Vi er sugne på en liten reprise på den, men sparer den til seinere.

Stort sett er det videre på ukjente veier, så tidsforbruket er litt usikkert.

Vi følger Rv 3 igjen, forbi Tynset og nordover mot Oppdal, men lenge før det, leder frøken Garmin oss inn på nye veier, og her er det litt mer utsikt og vidsyn, siden veien går oppi høyden, blant setervoller og beiteland.

 

Vi ender opp ved Dalsbygda, stopper ved nærbutikken og kjøper oss en godbit.

Henger utenfor her en stund, i tilfelle sjølvaste skiprinsessa skulle skli forbi, enten i bil eller på rulleski.

 

Men nok engang opplever jeg bomtur til Dalsbygda, ettersom Therese glimrer med sitt fravær.

Nåja, jeg har alltids GSAngela, så vi saler opp og fortsetter på vestia av dalen oppover mot Røros.

Her var det mye grusveier sist jeg drog forbi, nå er det delvis asfaltert, og snart etter runder vi rundt flyplassen på Røros.

Her oppe har har jeg fast parkeringsplass, utenfor turistinformasjonen.

Dessverre er vi litt for seint ute, så de fine damene der inne har gått for dagen.

Butikkene er stengt, men konditoriet er åpent, så tidenes softis finner veien dit den hører hjemme.

Altså i magene våre.

Litt vindusshopping, så tar vi den faste vegen min nedover mot Femunden, og finner Gråfjellsvegen over mot Tufsingdalen.

En av mine absolutte favoritter så langt i MClivet, og veien her snirkler seg som en hoggorm med tarmslyng og nyregrus.

Altså, det er bare å kose seg.

Stian er i alle fall særdeles fornøyd med rutevalget. Som om jeg var i tvil om akkurat det.

 

 

 

 

En eller annen gang må jeg campe oppi her, og kanskje tjuvfiske litt i elva.

I Tufsingdalen er det fredelig, her skjer det ikke mye.

Noen kilometer rett fram på asfalt, og så svinger vi inn på grusveien som strekker seg 18km ut til Femundshytten.

Bomvei, men du får lov å kjøre igjennom, om du skal overnatte på Femundshytten.

Koden er forresten veldig enkel

 

Har beskrevet Femundshytten før, men det skiter jeg i, dette er en nydelig plass, jeg elsker å komme hit. Tommy, som driver plassen, rusler innom, og tar betalt for Sommerstua som vi leier idag

Stian er like bergtatt over stillheten, og etter å ha installert oss på hytta, rusler vi ned på brygga og nyter stillheten, og en kald øl.

 

Det vil si, vi nyter det som KUNNE vært stillhet, skravla mi går jo i ett sett, men innimellom må jeg dra pusten, og da blir jo stillheten øredøvende.

Vakkert.

I mørkninga trekker vi innendørs, fyrer i ovnen, lager middag (pasta og kjøttsaus), og tar en ørliten øl.

Kikker på ruter nedover mot Finnskogen, planen blir hamret ut, og overført til GPSene.

 

Det blir som vanlig ingen sein kveld på oss, lenge før midnatt sages det tømmer i stor stil, i alle fall på soverommet som jeg disponerer

På morran er jeg tidlig oppe, tar en dusj for å kvikne til, og vel tilbake, sveiver jeg i gang frokost.

(ja det er ikke baderom på denne hytta)

Soloppgangen er nydelig her på Femundshytten, så frokosten inntas på utsiden, med utsikt over innsjøen, og fjellet Store Svuku som ligger på andre siden.

 

I dag har fjellet til og med tatt på en hatt, på morrakvisten.

 

Vi pakker sammen, gjør klar syklene og tar farvel for denne gang.  Neste gang skal jeg bli noen dager lengre, men vi er på vei til et av årets høydepunkter, nemlig Grustur i Øst, på Finnskogen.

Så vi MÅ komme oss avgårde, og siden det er meldt regn utover ettermiddagen der sør, vil vi helst komme så langt som mulig, før denne nedbøren blir for intens.

Vi er ikke avgårde før klokka er 10, og siden sola skinner så vakkert, går turen i et noe roligere tempo enn i går kveld, motsatt vei.

Tilbake på asfalten går turen nordover mot Narbuvollen, der vi skal venstre, og over et fjellparti.

Om du har for mye spenning i livet, så anbefaler jeg denne strekningen oppover Tufsingdalen, her er det knapt en bil å se, knapt ser du spor etter folk, og jo lengre opp du kommer, jo mer øde blir det.

Kjøper man et av de nedlagte, fraflytta gårdsbruka her, er man garantert å få fred, og måtte klare seg sjøl.

 

Men på Narbuvollen er det noen hus, og vi runder rundt kirka og innpå grusveien der, som går over til Øversjødalen.

Om som nevnt tidligere, Gråfjellsvegen vi kjørte over i går har lenge vært min favoritt. Svingete, facinerende natur, en vakker elv, ja i det hele tatt….

 

Denne veien er ikke slik. Den går høyere i terrenget, og dens beskaffenhet er nærmest å sammenligne med en gruslagt berg og dalbane.

Den kan kort og godt ikke beskrives med noe så simpelt som ord, den MÅ oppleves.

 

Aldri har jeg hatt så mye flytid med motorsykkel, det er så mange kjappe bakketopper at hver  100de meter eller så er vi i lufta.

Noen av bakketoppene er så bra at vi arrangerer hoppekonkurranse. Stian vinner, og det provoserer ørlite grann 😊

Vel nede i Øversjødalen går turen i retning Tolga og Tynset, for å møte Kjetil og kompisen hans.

Men etter nok en kjøretur gjennom en øde dal oppover mot Tolga, finner vi ut at trøndebataljonen er litt forsinket.

Et kort krigsråd holdes utenfor en Kiwibutikk, og vi er som vanlig enige.

Vi fyller tankene og kommer oss avgårde sørover, sørover så fort som mulig, før nedbøren kommer oss i møte. Det regner allerede på Lillestrøm, og vi har tida og veien forran oss.

Asfaltrace altså… givende.

Nedover Tylldal, gjennom Rendalen (der man tar av inn mot Sølensjøen) og videre til Storsjøen, der vi skifter side, og gjesper oss videre sørover.

I nærheten av Rena finner vi tilbake til noen av veiene jeg kjørte oppover fra BMWilly og fruen forrige dagen.

Her ringer jobben, og det er med hjertet i halsen jeg svarer… men det koker ned til en ny ordinær utreise påfølgende onsdag. Problemfritt, og da rekker jeg AKKURAT neste morrotur med Gruskollektivet. Mer om Gruskollektivet en annen gang…. Stories coming.

Vel framme på Elverum møter vi nedbøren, foreløpig i form av yr.

Vi prøver å få til et besøk hos tanta til Stian som bor her (og jeg har god erfaring med tantene til Stian), men det lyktes ikke å skvise noen kaker eller spekemat ut av denne tanta. Kort og godt fordi hun ikke er hjemme, og ikke svarer på telefonen.

Så vi søker ly på kjøpesenteret, og shopper grillmat til kvelden, og diverse essensielle varer for et vellykket opphold på Mortjernsberget.

Så gjør vi oss klare, skalker aller luker og glidelåser, og setter ut på siste etappe. Det blir stort sett den drittkjedelige veien nedover, å ta skogen nedover kunne vært et alternativ i tørre forhold, men ikke i denne lille syndefloden.

Sender en tanke til de som fortsatt har langt å kjøre, vi er i alle fall i nærheten, og  noen døsige kilometre rett fram går ferden inn på smalere gruslagte veier.

Etter hvert kjenner jeg meg litt igjen, vi nærmer oss Frysjøen, og 10-12 minutter seinere sladder vi inn på tunet på Mortjernsberget. Er i alle fall sånn jeg husker det.

Mange er kommet, og flere er ventet.

Gjensynsgleden er slik den skal være, hjertelig og ektefølt.

Rart at man kun treffes en gang eller tre pr år, og er likevel SÅ på bølgelengde.

Sehr gütes gemuttlichkeit, jaah.

Siden det regner ute, er grillinga relativt kjapt unnagjort, og vi trekker innendørs for mer skjitprat og litt mer seriøs drikking.

Lenge etter at grillen har brent ut, ankommer sistemann, en gråstenket herremann med bergensdialekt. Jeg skjønner hvem det er, Siggen, eller døpt Sigmund, Bergen Gravelboys in persona.

En hyggelig fyr, med mengder av røverhistorier på lager. Noen hadde kanskje til og med et utspring i virkeligheten.

Det er særdeles frisk luft innpå Finnskogen, så ikke lenge etter midnatt har tømmersaging overtatt lydbildet på Mortjernsberget.

Neste morgen er jeg blant de første som slår opp øya, gløtter på gardina og konstaterer at det regner.

Føkk. Det var ikke en del av bestillingen.

Jaja, lister meg opp, og kommer meg nesten ubemerket ut ytterdøra, men treffer DEN plassen på gulvet…knnniiIIIIIIIRRRRRKKKK

Jaja, så er de andre våkne også.

Med nyvaskede hender knekkes egg og freses bacon til den lille bronsemedalje.

Stian er lett å tilfredsstille, så han koser seg med Nugattiboksen sin… eller var det Nutella? Husker ikke helt.

 

Noe tid senere drar det seg til med førermøte, og Pål ønsker velkommen til den 4. Grustur i Øst.

Vi gjør oss klare, deler i to grupper (eller var det tre??)  og så legger vi avgårde med BMWilly i fronten av min gruppe .

Det er begrenset hvor mye det er å fortelle om kjøringa, den går på kryss og tvers på skogen, betaler en slant i bompenger i ny og ned…

Raske strekninger, mer tekniske, jaaa, og så har de en gammel hoppbakke som vi leiker oss litt i.

Alle slags sykler kruser opp og ned denne relativt lille humpen, men det viser seg at en av årets mest bejublede, mellomstore adventuresykler  med en haug av nivåer på tractioncontrollen, ikke er i stand til å prøve en gang.

Sjokkerende

Til og med pensjonister med eldre motorsykler kjører bakken opp. Og ned. Ja, sågar kvinnfolk har tatt den bakken nå.

Ikke rart at Stian bytta til BMW GSA.

Jaja nok leggsparking her.

Vi kjører videre mot nordøst, i retning Heradsbygda, eller skogen østafør… og har en utrolig god lunch på Revelbergsetra, rømmegrøt med spekemat og fett… pluss husholdningssaft.

Dette er husmannskost som har satt generasjon etter generasjon ute av stand til å jobbe på lang tid, eller i vår tid… ute av stand til å kjøre grusveier på motorsykkel.

Og så været da… de få dråpene vi hadde på morran, har forlengs fordampet, og sola skinner tidvis over Finnskogen. En nær perfekt dag mao.

 

Så starter vi turen videre med kjapp runde ned i Heradsbygda for bensinfylling på småsyklene, mens vi som er voksne heller drikker brus og spiser is….

Jaja, videre utover ettermiddagen synges det «miiiil etter miiil etter miiiil» mens vi krysser hit og dit, og på en liten pause under noen velvoksne furuer blir det klart at det er mange mil igjen.

Noen er øltørste, andre vil kjøre mer.

Turen legges via Svullrya, der det blir bensinfylling atter en gang, og der oppdages det at Stian har fått en stein i radiatoren sin, så den lekker litt.

En hel del styr oppstår, men det ender opp med at en lokal helt som er innom stasjonen der, har kjemisk metal i garasjen hjemme. Så noen henter dette, og vi får til en slags feltreperasjon.

Noen drar hjem, mens andre tar en siste runde, blant anna ned sandfella og over bekken  (kjent materiale for Finnskogenkjennere)

Så blir det hjem til basen vår, og ikke før har jeg parkert GSAngela, så sprer lukta at tennvæske seg over området.

Pål er en erfaren grillmester, som aldri tar sjansen på å fyre opp den digre tønnegrillen, uten å tømme på minst en liter, av de ikke så veldig edle dråpene.

Vi kan i alle fall slå fast at veganismen ikke har fått nevneverdig feste blant oss gutta (og jenter) på skauen.

Den hellige treenighet (MC-Grillmat-øl) gjelder like bra på Finnskogen som på Hardanger PokerRun.

 

Man kan fortelle mye om livet på Finnskogen, men enkelte ting må oppleves, så vil du vite mer, må du komme….og bli med.

Lørdag morgen er i korte trekk ganske lik som fredag morgen.

Nytt førermøte klokka 10, og så drar vi avgårde i retning Sverige. Grensepassering på meget beskjedne stier, får fram den deilige, pirrende følelsen av å gjøre noe som ikke er helt lov.

Men hvem smugler vel egentlig alkohol og tobakksprodukter fra Norge til Sveariket??

Mistenker at noen fremst i rekka hadde en liten feilnavigering, for det blei mye asfalt først på dagen, til vi hadde gjort unna et besøk på «bolaget» i Torsby.

 

Her blei det også lønsjet på ei slags vegkro. Ikke den største matopplevelsen vi har hatt på GIØ (Grustur I Øst) men vi var istand til mer moro på to hjul etterpå.

Og det er det essensielle i det hele.

Videre gikk turen mest mulig på grusveier, selvsagt, og med noen innlagte C-momenter her og der.

Riksgrensa blir igjen krysset på en smalest mulig veg, men nå i selskap med to herremenn som var ute på ATV tur. Her ser vi ei grenserøys like bak sykkelen til Sten

Bensinfylling på Svullrya avslutter lørdagens kjøretur, vi har toppboksene fulle av kjøtt som lengter etter å bli tilberedt på den digre grillen på Mortjernsberget

Stian og undertegnede på vei inn på tunet.

Bildet over er en screenshot fra en film av Thomas S Hansen (Link på slutten av artikkelen)

Vi hadde nok en fin kveld ute ved grill, under taket og ute ved bålet. Tida flyr i hyggelig selskap sies det, og med det selskapet som var på dette treffet, gikk kvelden fort.

Noe av tida gikk dog med på å forberede en tidlig avreise neste morgen. Sidekoffertene kommer på plass, så det er bare å stue soveutstyret og maten morrakvisten.

Man er gjerne litt forsiktig med skummende leskedrikke og/eller ildvann på slutten av kvelden, når man vet at det er en lang hjemtur dagen etter. Og jeg er ikke den eneste som tenker slik, så relativt tidlig er det igjen ganske stille på Mortjernsberget.

Neste morgen er jeg blant de første som er på beina, og sekunder seinere er Stian også i gang med å pakke sammen sovepose og tilbehør.

Sigmund er kjapt oppe han også, og ikke spesielt lenge etter legger vi Finnskogen bak oss, og er vi på tur mot Kirkenær.

Vi velger oss småveier nordover mot Elverum, der vi har en stopp for tanking og frokost.

Videre nord og vestover er det totalt begivenhetsløst, over Mjøsbrua likeså. Men derfra blir det kjekkere.

Snertingdal er en ålreit lekkerbisken i forbindelse med transportetapper hjemover. Tempoet er ganske bra, og med tre mann i følge blir det lite og ingen stopp for å ta bilder 😊

Kart fra Mjøsbrua i øst, til Dokka i vest

Neste post på programmet er Dokka, og videre vestover på 33.

Vi tar runden rundt Høljerast, en beta med grusvei, som byr på rett så fin utsikt nedover Ådalen.

Det tar imidlertid ikke så lang tid før vi er på asfalt igjen, og vi svinger oss i hårnål etter hårnål nedover mot Bagn i Valdres. Krysser under E16, og tar norges kanskje dårligste asfaltvei oppover dalen mot Vestringsbygda. Jeg vet ikke om jeg noen gang har kjørt over så mye, og så heftig telehiv.

Denne veien må være HELT sist på lista over tildeling av vedlikeholdsmidler i Oppland fylke.

Men vi kommer oss til vegkrysset opp mot Golsfjellet, og en rask opptelling seinere har alle mann samtlige amalgamfyllinger og rygghvirvler intakt.

Golsfjellet, småveier til Hemsedal og fjellveien som kalles Fanitullvegen derfra til Leveld og Vats, to fjellbygder oppenfor Ål i Hallingdal.

SÅ blir det en ny vei for meg og Stian, nemlig Orsendvegen vestover forbi Rødungen, og ender opp nedpå Rv 50, vest for Hol kirke.

Her står en kamerat til Sigmund og venter på oss, også han med en GSA 2018 mod.

Det går med noe tid til skjiitpreik her, før sulten min tar aksjon, og beordrer at videre samtaler skal skje på Peppes Pizza.

Så vi kjører dit, og fortsetter viktige samtaler om olje, dekk, ekstrautstyr/stasj og ruter på grus som er aktuelle i nærområdet.

Deretter blir det raka vegen vestover og ned til Eidfjord. Avskjedssermoni ved Hardangerbrua, da Siggen skal videre mot Voss og hjem til Bergen.

Halvannen time seinere er Stian og meg hjemme, og nok et EVENTYR er over

 

Om du vil se litt levende bilder fra Grustur i Øst, her er kink til filmen på Youtube