Preludium:

Adventure Days i Säfsen i Sverige er et stort offroadtreff, som arrangeres av Touratech Nordic i Lidkjøbing.

Hovedsakelig for større offroadsykler, type BMW GS, Triumph Tiger, KTM Adventure etc, men det dukker også opp flere eldre, artige og velholdte sykler der.

Primus motor for turen var vel Ståle H, som tok initiativet engang på vårparten, mens selve AdventureDays gikk av stabelen andre helga i september. 12-14.

 

Iløpet av sommeren blei turen betalt, i prisen på 5500? svenske pesetas inngikk det meste, bortsett fra bensin og øl. Frokost lunch og middag, samt boende i fine hytter, med plass til 8mann.

Good shit –  so far.

Som nevnt i et annet innlegg her, om «Grustur i øst 2018», fikk jeg telefon på fredagen, mens jeg var på Finnskogen, om jeg kunne reise på jobb fra den 28.aug.

Sånn ca 7 til 10 dager. MAX 10 dager.

Gode ting, da rekker jeg Adventure Days med god margin.

Som sagt så gjort, 28 august legger Island Valiant fra kai i Peterhead, Skottland og det er god stemning om bord. Dette er enkle jobber, og skal ikke ta for lang tid

Det er ingenting å si på serveringen om bord, cola, boller i kaffepausen, kjekke kollegaer og ja… en enkel jobb, i utgangspunktet.

Underveis får jeg naboen, mr.Wheelie aka Bjarne, til å vippe på et par nye knastedekk til meg, da jeg er usikker på om de jeg har, vil tåle såpass mye asfaltkjøring.  De har gått ca 3000km med variert kjøring og mye gladgassing, og dessverre, TKC 80 varer ikke evig….

Så et nytt, fresht sett med TKC 80 står klart allerede i månedsskiftet, i tilfelle jeg blir forsinket.

Nå gikk SELVSAGT ikke ting helt etter planen, denne gangen heller, så 18 dager seinere, den 12.september klokken 0655 klapper skuta omsider til kai igjen, i Peterhead, en liten times tid sør for Aberdeen, Skottland.

Om 10 timer skal jeg møte resten av gjengen ved Hardangerbrua, klar for turen østover.

Gode ting….. klokken 0658 er jeg i taxien, med grei beskjed til sjåføren: Hvis jeg rekker 0930 flyet til Bergen får du dobbel betaling.

Ingenting er som litt ekstra motivasjon, enten det gjelder rørleggere, taxisjåfører eller MCførere, og etter 48 interessante minutter gjennom morgentrafikken rundt Aberdeen, stopper vi med skrikende dekk uten Aberdeen International-

Når det virkelig haster, kan ingenting måle seg med «fast track» … køen foran den «ordinære» skranken er lang, og ser ikke ut til å ha nevneverdig progresjon heller.

Takk til adelheid hos BSA som booker flybilletter

Innsjekken går strøkent, rekker til og med litt taxfree og en halvtime i loungen før det er  «to gate.»

Så flyr vi til Bergen, og plutselig er det en time mindre å gå på, tidsforskjellen, du vet.

På Flesland blir det plunder og heft, klokka går, og jeg ser at jeg ikke rekker den ferga jeg håpa på.

OK, da slipper man å grisekjøre. Greit nok det.

SÅ begynner meldingene å tikke inn på Messenger, det er tydelig krisestemning i Triumphgruppa for oss som skal østover.

Det er uvær på Hardangervidda, årets første snø er et faktum, så å legge ruta over der, utgår.

Planen var å overnatte på Geilo, på ei hytte til en av deltakerne, men ruta blir gjort om og brått er det Hemsedalsfjellet som gjelder.

Ok, tidsplanen min har for lengst eksplodert, så jeg ønsker gutta god tur. De planlegger overnatting hos kjentfolk på Nesbyen, mens jeg legger min egen plan.

Da har jeg LITT mere tid på å pakke sånn noenlunde, gi kyss og kos til Husfruen på Heimdal, og dra meg avgårde til Utne, for ferge videre.

Pakking gikk greit, ting låg klart. Anne er grei og hjelper til når jeg litt travel.

 

Så skulle ruta legges over på GPSen, men DA skal du se, da bestemmer PCen seg for å kjøre en større oppdatering, og selve GPSen vil ha oppdatering den også.

Og klokka går…

Mens jeg hiver på meg kjøreutstyret, ringer mobilen igjen.. det er Valter, en hardhaus av en GSApilot fra Os.

Han skal også på Adv.days, og skal kjøre aleine bortover, for kona hans må jobbe fredagen.

Om vi kanskje skal kjøre sammen?

«Ja når vil du være på Voss»? spør jeg,..og han mener å kunne stille ved Esso på Skulestadmoen litt etter kl 19.

Det sammenfaller noenlunde med at jeg tar ferge kl 18 fra Utne.

 

Kapittel 1: Syndeflod og tunnelbonanza

 

Vi har en avtale.

Sender min gode venn BusaTrond en melding med spørsmål om overnatting, (han bor på Gol) men han legger seg litt for tidlig, han er jo på jobb før fuglene fjerter om morran, og legger seg tilsvarende tidlig… så jeg må tenke ut en annen plan.

Men først kjøre sykkel…

 

Ifølge frk. GPS er jeg noget for seint ute til å rekke 18.00 fra Utne, men hallo, det er ØSpøs regnvær, jeg har et par flunkende nye knastedekk på StorTigern, og om ikke DET innbyr til gladgassing og moro, vet ikke jeg.

Men ja, det regna, og det regna mer, og det regna mest.

Tidvis såg det ut som det regnet opp fra asfalten også, og jeg har god tid til å prise herren og meg selv over kjøreutstyret mitt.

Ikke er det spesielt varmt heller, så jeg har varmen i håndtakene på, men vel framme på Utne, er jeg fortsatt like tørr.

Både skoa, hanskene og kjøredressen har klart 1,5time med sprutregn i 6-7 kalde grader med glamour.

Fergeturen over til Kvanndal gikk greit, for en gang skyld denne kvelden, skrudde Vårherre igjen krana for en stund.

Men så… kjører jeg i land, og ikke mange hundre meterne borti hogget mot Granvin, begynner atter en gang store, voksne dråper å falle fra oven. Tettere og tettere, og tunellene på vei til Voss er kjærkomne avbrudd, små tørkehull i tilværelsen denne kvelden.

Vel ute av tunnelen forbi Skjervet, kjører jeg inn i tjukk skodde, og jeg tenker «JIPPI», om det skal holde seg sånn.

Tjukk skodde OG sånt regnvær er ikke akkurat hverdagskost for meg, jeg har ofte en av delene, men ikke sånne kvanta, på samme tid.

Stadig nye opplevelser her altså.

 

Vel framme på Essostasjonen på er det ingen Valter å se.

Jeg slår på tråden, og som en ekte rørlegger skal være, ligger han LANGT bak skjema.

Han har akkurat kjørt hjemmefra, og har 1,5 timer forran seg.

 

Vi blir enige om at jeg skal skaffe et bosted for natta, så jeg tilbringer litt tid med smarttelefonen, og booker en leilighet på Hemsedal Kafe. 600 kroner for ei natt, definitivt lavsesong i Hemsedal.

Så er jeg innom Kiwibutikken like ved, og her handler jeg litt snacks og litt mat til frokost, samt en Toro Spagettirett, glimrende i microen.

 

På med neseklypa, og ut i det våte element igjen. Himmel og hav som det bøtter ned,  men jeg presser på og holder et bra tempo, for å komme så langt som mulig før mørket tar meg.

Vanligvis er jeg ikke så glad i tuneller men denne kvelden er det helt okay, og tilslutt er jeg ute av Lærdalstunnellen.

Jeg trodde det hadde vært regnvær før på kvelden, men nei… for her i Lærdal er det alvor.

Når jeg kjører ut av tunellen, kunne jeg sverget på at Vårherre hadde åpnet for overrisling, deluge- som vi sier offshore.

Kan ikke huske å ha sett makan. Min første tanke var… hvor lenge skal jeg holde meg tørr i dette?

Men det er bare å trykke på «kjør», og overraskende, jeg holder meg tørr. Takk og lov for skikkelig kjøreutrustning, takk og lov for gubbejakke.

Oppe ved Borgund er det en ubetjent bensinstasjon, her må jeg nesten ha litt bensin, Men jeg er halvredd for å åpne bensinlokket.

Men jeg må.

Ifølge kjørekomputeren hadde jeg 50 km igjen med bensin, og det kunne blitt litt knapt.

Kjedelig å gå bensintørr på Hemsedalsfjellet i dette været.

 

Synes ikke jeg fylte mer enn ti liter bensin, men klart, det var sikkert regnet 5 liter vann inn i tanken på den tiden jeg hadde lokket åpent.

Opp på sykkelen, og jeg var halvspent på om motoren ville gå reint. Men min frykt var nok noe overdreven, StorTigern murrer fornøyd gjennom sprutregnet, ulikt hva andre store kattedyr vil gjøre i sånt vær.

Ved Borlaug svinger jeg bort fra E16 for denne gang, og inn på Fv52.

 

Oppover i flotte svinger, som i dagslys og tørre veier ville vært en liten fest i seg selv… men vi er ikke helt der ikveld.

Legg til en del hjort som finner det mest passende å løpe midt i veien, så blei det innledningen til en spennende stund på motorsykkel

 

Jeg stopper ved et buss-skur og ringer Valter for å advare han mot dyr i veien.

 

Men han svarer ikke, så jeg fortsetter oppover, mens regnet faller trofast, og temperaturen synker mens høyden over havet øker.

3 pluss og sprutregn… spennende, får en si.

En stund nå har jeg hatt varmehandtakene på fullt, og det begynner å bli litt fuktig inni håndflatene. På utsia preller fortsatt vannet av, og resten av mannen er like tørr og varm.

SÅ:

Brått regner det noe mindre, og omtrent idet jeg passerer fylkesgrensa inn i Buskerud møter jeg tørr asfalt, en klar stjernehimmel og herlig måneskinn.

Er det mulig???

 

Jeg kjører tilside, stopper sykkelen, tar av hjelmen og glor på himmelen.

Overveldet… rett og slett. Etter alle milene med nådeløst regnvær, står jeg på tørr asfalt og nyter været.

De siste milene ned til Hemsedal er rein nytelse, og jeg har vært nedi sidekofferten og henta opp varmehanskene fra Gerbing.

Warm & Cosy ride

 

Innsjekking på Hemsedal Kafe foregår på telefon med en trivelig svensk dame, Gunnilla het hun sikkert , alle søte svenske jenter gjør jo det.

 

Jeg skrur opp varmen på max, for jeg regner med at Valter er litt mer kjølig enn det jeg er .

Legger Rukkahanskene til tørk, varmer mat, ser på TV, og har det greit, og brått kommer Valter.

Jeg har sett han før, kjørt sammen med han på Rudsskogen, hørt historier om kjøringa hans..

Og her er han altså, mannen, myten, legenden.

Det blir mye motorsykkelpreik, rørleggerpreik, og anna skitpreik (noe som strengt tatt er en rørleggergreie 😀

Litt over midnatt er det kveld, første etappe er over, og den var jo innholdsrik.

 

Kapittel 2: Rally Vassfaret, Randsfjorden og gladgassing i de svenske skogene

Neste morgen er man tidlig oppe, beundrer morgensola som skinner på Hydnefossen, hiver i seg frokost og gjør syklene klare.

Leverer nøkkelen i nøkkelboksen, og så setter vi nesa retning Nesbyen, der vi skal treffe resten av gjengen.

Hemsedal til Gol er raskt unnagjort på morran, og vi må selvsagt rett innom på Rema 1000 der.

Der står BusaTrond og sorterer frukt, men jeg får lokket han med utafor så han får hilse på Valter han også.

Tre rørleggere på tunet der altså, og gjett om Trond har lyst å være med… men han har andre forpliktelser.

 

Så jeg og Valter fortsetter strakaste veken til Nesbyen, der vi treffer de andre,

Og etter en liten prat med gjengen, setter vi fart opp over broa, krysser Hallingdal og forsvinner til skogs. Snart etter forsvinner asfalten og vi får en forsmak på resten av helga.

Det er noen mil over her, og vi holder stort sett til høyre på denne vegen som går gjennom Vassfaret. Etter hvert møter vi asfalt av MEGET tvilsom karakter, telehiv og erosjon er bare en innledende forklaring på tilstanden, som må bli fulgt opp av slett vedlikehold…eller nei,,… total ignorering  av de angjeldende myndigheter.

Men, det er ingen i gjengen som kjører stivramme, samlet fjæringvei i gruppa er over 3 meter, så dette bare går bra. Men om vegstandarden er så som så, er utsikten upåklagelig flere plasser

Ruta fra Nesbyen til Nes i Ådalen

Ved butikken på Nes i Ådalen har vi en oppsamling , vi har 2 mann missing in action, men de dukker opp etter litt.

Tempoet har vært greit, jeg fikk bare et ørlite hint om at det hadde gått frisk for seg gjennom ei 60 sone, øverst oppi der som asfalten starter.. det viser seg seinere at han som hintet, var politimann i nabokommunen vår.

Men… han er tydeligvis ikke i tjeneste i dag.

Bra for meg.

Fra Nes i Ådalen svinger vi oss sørover E16 noen små kilometre, før det er venstre og avgårde mot Bjoneroa på Ådalsvegen.  Dette må betegnes som en virkelig underholdende asfaltetappe, og ingen av oss har kjørt her før.

Virkelig en fest midt på dagen 😊

Ved Jokerbutikken på Bjoneroa svinger vi høyre, vi har første delmål på fergekaien ved Tangen.

Randsfjorden er lang og smal, og en av Norges svært få innenlandsferger trafikkerer strekningen mellom Tangen og Horn

Men vel framme på Tangen ser vi at det blir lenge å vente på ferga, så planen blir raskt endret, og vi kan nyte overraskende bra, nylagt asfalt, hele veien nedover mot Jevnaker.

Igjen en innertier av et stykke vei, smalt, lite trafikk, opp og ned og hauger og svinger i hopetall.

Ved Jevnaker får vi et gjensyn med E16, og vi holder oss på denne en god stund.

Fra sørenden av Randsfjorden kunne det blitt riktig underholdende oppover de fine svingene, om vi var aleine på veien, men himmel og hav for en trafikk.

Tett i tett med trailere, men etter hvert blir det to felt, og tempoet øker til et akseptabelt nivå..

Passerer Maura, og like ved Gardermoen har vi en halvtime med skitpreik og hotdogs på en Essostasjon, før turen fortsetter østover.

 

Ikke spesielt spennende langs hovedveiene, det er jo sjelden det, men man flytter seg i det minste litt raskere.

Ved riksgrensen (Et sted i Palmaland- Finnskogen) har vi en stopp, litt pissing og strekk på beina må til, noen må dessuten få tilbake blodsirkulasjonen i bakenden—det gjaldt heldigvis ikke meg.

Mens vi står der, passerer mange store adventuresykler i godt driv.

Spesielt husker jeg en BMW HP2, den passerte i en fart som ganske sikkert ville medført meslinger på førerkortet.

Men FOR en lyd… jeg antar den skal samme vei som vi andre, så jeg håper og tror jeg får se den igjen-

Deretter blir det gladgassing gjennom svenske skoger, kun avbrutt av noen små landsbyer og så Torsby da, som er litt større.

Etter en del begivenhetsløse mil er vi framme ved «macken» i Fredriksberg, som er landsbysentrum i Säfsen.

Her er det evig lang kø, men tilslutt får alle fylt opp tankene.

 

Jeg kjører mitt kort i automaten, og kommanderer resten av Triumphgjengen til å fylle, og heller Vippse meg tilbake etterpå.

På den måten gjør vi et kvantesprang i køen, og snart etter har Ståle ledet vei til Säfsen Resort, der vi sjekker inn, melder oss på turer og aktiviteter neste dag,

og SÅ.. er det ned på hytta, pakke av syklene, deretter er det tid for å stimulere væskebalansen.

Dette foregikk i harmoniske omgivelser, i deilig kveldssol.

Gode røverhistorier, og minner fra dagen, og livet forøvrig, bobler opp fra glemselen, og det som føles som kort tid, blei plutselig mange timer.

Vi rusler opp og spiser middag i restauranten, tar oss ettpar øl til, og vel tilbake på hytta, kommer noen med en liten kanne «flybensin»

Det er sånt som gjør så godt… spesielt dagen etter, men… noen er flinke og setter etterhvert flybensinen bort, så vi kan sove uten for mye tivoli i hodet.

 

Kapittel 3: Grusturer, GS Experience og føreropplæring

Neste morgen er det tidlig påan (lett for meg, siden jeg sov på sofaen, i stedet for å ligge på armen til Ståle, oppi dobbeltsenga)

Frokosten er av første klasse, og snart etter er vi oppdresset i våre fineste klær, og klar for kjøretrening. Jeg var visst meldt på jeg også, så jeg henger med.

Instruktør Fredrik demonstrerer, og diskuterer hvorfor vi kjører stående på grusveier

Noen runder på treningsfeltet med slalom, nødbrems, balansetrening etc avsluttes med en liten runde på skauen, og gjennom en offroadløype ved restauranten,

En liten tur opp på Solberget hadde vi også, det er det høyeste punktet i området

Så er det tid for en tur på ettpar timer, før lunch.

Turen hadde betegnelsen «RØD, RASK»

Denne turen husker jeg ikke mye av nå, men antar den var som de fleste andre, brukbart tempo, men enkle veger, stort sett.

Etter lunch var det tid for en litt lengre rød tur, men denne gangen var tempoet litt lavere, men veien stort sett mye dårligere.

Mye nyharvet grusveg, med et veldig løst topplag. Noe jeg ikke behersker veldig godt, så det gikk litt «putle» med meg. Men det gjorde det med de fleste andre også.

«Godt pudderføre» var det en ivrig skikjører som uttalte

Det er ikke lett å få tatt noe særlig bilder når vi kjører etter cornerman-prinsippet, så dessverre kjære lesere, det er sånn det er.

Jeg avslutter dagen med «GS Experience», der man får testa årets modeller av BMW GS.

Jeg kjørte jo GS i Portugal, men det var den «gamle» 2017 modellen.

Dessuten er jeg nyfiken på å kjøre GSA igjen.

En tanke har begynt å slå rot i hodet mitt, men jeg har ikke uttalt den offentlig, riktig enda.

Nå kommer jeg dessuten direkte fra StorTigern, så sammenligningsgrunnlaget blir noe annerledes.

Først en liten presentasjon fra importøren, og så er det ut og kjøre.

De har lagt opp en veldig fin og variert runde her, litt gode grusveger, litt asfalt så man kan dra på skikkelig og teste quickshifter bla, og noe reale skogstier og anleggsveger.

Jeg kunne nok skrevet mange ord om hvordan forskjellen oppleves, men la oss bare si at forskjellen er MERKBAR, spesielt offroad.

Jeg følte ikke jeg hadde helt flyten på StorTigern i dag, men her og nå, på GSAen, føler jeg meg som en verdensmester. Og det kan man jo alltids leve med

Men før du som leser nå får brekninger, hopper vi videre, og tilbake til resorten, og hytta vår.

Her er det «afterbike» på terrassen i ettermiddagssola, og den godeste Marianne, som kjøre sykkelen sin bort med en Mercedes Sprinter, hadde handlet øl i lange baner.

Eller øl…. Iallefall noe som selges som øl, og man blir litt tussete i knotten av det, hvis inntaket når et visst nivå.

Og her ser vi Bjarte kommer med leskedrikke, så hyggelig av ham, å ta med til alle

Middagen er igjen et høydepunkt for dagen, og vi gasser oss med kjøtt av alle slag

Etter middagen er det tid for foredrag, jeg får med meg Ole Christian sin fortelling om Russlandsturen han var på i 2017. Den slags setter mine små turer i et litt annet perspektiv.

Underholdende, og skal du på Adventure Days, få med deg et foredrag eller to

Men man kommer i alle fall i gang med å legge sine egne planer. Eller, kanskje man skal si fantasere om turer på egen hånd.

 

Etterpå er det mer øl og sånt på hytta, før sofaen igjen roper på meg, og soveposen gir meg en varm omfavnelse.

 

Lørdag morgen, samme prosedyre, tidlig frokost og så hoppe i kjøreklærne. I dag skal jeg på en lang rød tur før lunch, sammen med resten av Tigergutta.

Det var en fin runde, og vi hadde den levende legenden Elving Solli som turleder.

FOR en opplevelse, og det kule er, det er et utall forskjellige sykler.

 

Turlederen på en gammel Suzuki DR 750 Big, det er Cagiva Elefant i ymse utgaver (for en HERRRRLIG lyd på disse) nye og gamle Africa Twins, flere årganger av diverse BMWer.. ja i det hele tatt.

Faktisk var det registrert en og annen Triumph og KTM også.

Jeg blei plukket ut og fikk på sweeper-vesten, så da var min plass i køen rimelig permanent.

Sweeperen skal holde orden på etternølere og motorsyklister med grøftefetisj.

Turen gikk mye langs svingete grusveger langsmed innsjøer og opp i diverse åser.

På en pause oppe i en ås, stod vi og såg utover, der en grusveg slynget seg i terrenget under oss.

Og turlederen uttalte:

«det här är så vackert…. Det enda som begrenser lengdan på sladdorna, är hur mycket bensin man har kvar i tanken»

Og som engelskmenn ville sagt det… «one thing is to talk the talk, another thing is to walk the walk

 

Og om turlederen vår bruker store ord, er han mann nok til å sette mening bak dem også.. og han legger breie, fine, kontrollerte sladder som gir oss mye å snakke om på hytta den kvelden.

De gamle er eldst, også her i de svenske skogene.

Vi har en lengre stopp ved en gapahuk, på en rasteplass inntil en innsjø. Nydelig plass.  Her fortæres medbrakte nytelsesmidler, i kombinasjon med hyggelig passiar.

Det føles godt å være en av gutta på skauen, på en solrik sensommerdag. De ser ikke direkte misfornøyde ut, disse to. Anders og Bjørn

Du må ha større hjelm og svart visir, om du skal skjule det smilet Bjørn

Her ute på skogen løses viktige verdensproblemer, som dekkvalg, demperoppsett, olje(selvsagt) kjedesmøring (for de som har sånt) og det deles gode tips om fine grusturer. Alt i alt, var det en herlig liten time der..

Videre, på kryss og tvers, noen mindre bekker og elver krysser vi også, før turen igjen går i retning skianlegget i Säfsen.

 

Her blir det lunch, og mens vi nyter en gryterett, kan vi la oss imponere av en friskus fra Italia, som raser rundt i løypa på sin KTM Adventure 990.

Her bevises det for alle som står rundt, at 990en er superbra i henda på rett mann.

Han har i tillegg kledd seg slik en sydeuropeer gjerne gjør, med lave sko, pene bukser og jakke, og kunne like gjerne kommet rett fra en fortauskafe i Milano.

Var egentlig veldig ålreit å sitte på terrassen der, og nyte synet av proffe, og ikke fullt proffe førere i aksjon, mens man nyter litt leskedrikke (ikke tøysebrus såklart) og kan uttale seg med all sin kunnskap…host host.

Og som en liten digresjon… er det et tegn på at snittalderen på  treffet er relativt høy, når de plasserer hjertestarteren omtrent oppi matfatet vårt?

Etter lunch er det tid for at Tigergutta (og jenta) skulle teste BMW sine GS’er.

Jeg gjorde jo det samme i går, så jeg vet hva jeg går til.

Undertegnede viser åssen du passerer gjørmehull med en grad av flyt og stil. host host

Smilene er gjennomgående, og som limt fast på folket. Siden vi tross alt er Tigergutter blir det lagt ned fotoforbud, for det passer seg ikke helt å ha SÅ mye moro, på tysk redskap.

Etterpå  blir det å trekke seg tilbake til terrassen utenfor hytta, og nyte en kjøleskapskald ordentlig øl (og ikke «liksomøl» som jeg liker å omtale Heineken som)

Mariestads Export, den synes jeg er beint fram velsmakende

Stemningen er god, bortsett fra for Ståle, som bør komme seg avgårde vestover, det var visst noe jobbgreier. Jeg er kanskje den i gjengen som skjønner han best.

Vi vinker pent farvel, og det gjenstående personell konsentrerer seg om drikking og etter hvert mat.

Når dagslyset gir tapt for kvelden, rusler vi oppover de 400 metrene til restauranten.

Igjen er maten i restauranten helt fantastisk, og høsten 2018 var tydeligvis ikke ordet «kjøttskam» oppfunnet. Veganere har dårlige tider på Safsen Resort under Adventure Days.

Som vanlig når vi er på tur, blir det ikke spesielt seint, og med Ståle på vei vestover, er det ene rommet ledig. Jeg flytter dermed bort fra sofaen og opp i senga… det var helt topp.

Kapittel 4: Hjemover via omveier, service hos Graarud

Neste morgener det heller kjølig, og isen ligger på salen mens vi pakker på syklene. Når vi er klare, kjører vi til frokost, og så drar vi vestover, etter en bensinstopp på «Macken»

To i følge lastet opp syklene på Sprinteren igår kveld, og de var tidlig avgårde i morges, og de rapporterer om kjølige forhold på veien.

Jeg finner det maktpåliggende å starte dagen med elektrisk varmejakke (eller «gubbejakke» blant de som ikke har sånn) og varmehansker.

Det er rett så komfortabelt, bare litt friskt i ansiktet.

Vi er fire som kjører i følge vestover, men allerede etter ettpar mil er de bare tre, jeg svinger høyre, og inn på noen småveier.

Jeg har det ikke så travelt, da planen min er å «tutle meg» litt lengre sørover, shoppe på Charlottenberg, kanskje møte Pål langs veien, og kanskje ha en «vill» lunch på Värdshuset i Tvällen.

Her er det mulig å få både hjort, elg, villsvin (nammmm) bjørn, rein, rype… og av og til rådyr.

Mitt favorittsted, kort og godt.

I alle fall her i nord. Så turen går på kryss og tvers, på fine grusveier gjennom skog og småsteder.

Overraskende mange fine plasser innpå skogen her, egentlig, og jeg priser meg lykkelig over at jeg har andre planer enn å kjøre rett hjem i dag.

Etter hvert ankommer jeg Torsby, fyller bensin, og velger litt mer trafikkerte veier mot Charlottenberg… som jeg ankommer ikke så svært lenge etterpå.

Gjør unna litt shopping, prøver å få kontakt med Pål som jeg veit er ute på tur, men lykkes ikke.

Leiter fram litt småveier mot Tvällen, og jeg kjenner meg igjen flere steder.

Har har vi kjørt på «Grustur i Øst» sammen med (nettopp) Pål, som jeg håper jeg treffer langs veien.

Kommer meg fram til angjeldende vertshus, parkerer utenfor, og trekker inn i de rustikke omgivelsene.

Her burde man bestille rødvin av ypperste kvalitet, men siden jeg er på hjul, blir det cola denne gangen også.

Mat blei det også, men jeg hoppet over bjørnebiffen i dag, og gikk for villsvinburger i stedet.

Og mens jeg sitter der og gomler i meg delikatessen, der ankommer selveste Pål… skogens kong(l)e og kompisen hans.

Så da har jeg i alle fall selskap en stund, vi juger godt i lag vi tre, men alt har en ende, og jeg fortsetter vestover.

Krysser grensa til gode gamle fedrelandet på en «kyrasti» sørøst for Kirkenær, og svinger min vei på grusveier med sterke trekk av Parkinsonsymptomer, nedover Austmark.

 

Nær Skotterud finner jeg en rødmalt liten hytte som er ledig, og jeg tørner inn for kvelden, og nyter en øl, spekeskinke fra kjøttdisken i Charlottenberg.

Dagen hadde begynt tidlig, og jeg vet at morgendagen også blir en realt lang en…

Så lenge før kl 23, er lyset slått av og Ole Lukkøye sitter på sengekanten.

 

Opp klokken 0630, tar en meget enkel frokost, og pakker på sykkelen før jeg fortsetter nedover Vestmark, og her må det sises… veiene er slett ikke så verst, relativt underholdende, men jeg skal et stykke sørover, så jeg må nok inn på E6en etter hvert.

På Alnabru tar jeg dagens første pause, og besøker MC Oslo. Sikler på en 18 mod GSA, identisk til den jeg prøvde lørdag.

Jeg innrømmer, med en viss grad av beskjemmelse, at jeg har veeeldig lyst på en slik. Vel, det blir med siklingen for denne gang, men kjenner på hele kroppen at noe er på gang…

 

Videre sørover går det i ett, og cirka 5 kvarter seinere stopper jeg motoren utenfor Graarud i Sarpsborg.

Her skal StorTigern få sin årlige service, og jeg slår meg ned på benken utenfor verkstedet, mens min venn Olav N tar seg av sykkelen min.

Man må jo innom butikken også, men for min del har butikkbesøk hos AGM en tendens til å bli kostbare. Så også i dag, og med en lang indre dialog med meg selv, klinker jeg til med nye hansker, og det er jammen på nippet til å bli en ny hjelm også… Men der holder jeg litt igjen.

Jeg blir tilbudt å prøve en demosykkel, men i dag takker jeg nei, for den eneste demoen jeg vil ha, selger de ikke her hos Graarud.

Etter langt og lenge og lenger enn langt har StorTigern fått den service den skal ha, og  jeg begynner å gjøre klar til den siste etappen.

Hjemover.

Men først må man ha en matbit oppå veikroa som jeg mener heter Rich.Bar, og litt bensin må man også ha.

 

Hjemover er det den samme gamle motorveien nordover, Oslofjordtunnellen, en bolle på Esso’en i Amtmannsvingen (litt før Drammen)

Joda, den er like saftig og god som den ser ut. Gleder meg til neste gang.

Videre vestover til Kongsberg, Rv37Jondalen til Gransherad og så snarveien om Nutheim, Rauland og langs Totak til Edland.

Haukeli altså, på en måte…., da er man jo så godt som hjemme.

Her må jeg ha en skvett bensin og en kopp med noe som ligner kaffe (altså med mye sukker og fløte—jeg liker best kaffe som ikke smaker kaffe)

Over Haukelifjell kommer skumringa krypende på, og etter Røldalstunnellene er det så godt som mørkt.

Ikke er det spesielt varmt heller, men varmejakka er koblet opp og lunker godt på overkroppen. Herreguud hvor jeg er fornøyd med at jeg kjøpte den.

Når klokka er om lag midnatt parkerer jeg på Heimdal, og denne fantastiske helgen er over 😊

 

Bilder er tatt av undertegnde, og de andre deltakerne på Gruskollektivet

Ståle Høylandsskjær, Bjarte Høylandsskjær, Bjørn Fagertveit, Anders Opsal, Vidar Hundvin og Marianne Natland.