Helter i Telemark, eller…

Uka etter jeg hadde vært på tur med «Gruskollektivet» til Dokka og omland, endret været seg fra apokalyptisk regn, til langt mer koselig og fint høstvær.

Tirsdagen skifta jeg til nye dekk på sykkelen, og var mer enn sugen på å få teste disse skikkelig. Et nytt bekjentskap på gummifronten, både for meg, og de fleste andre norske motorsyklister.

Og med det været som var meldt var Stian veldig sugen på tur, VELDIG sugen faktisk

Men, jeg har jo enten vært på jobb, ELLER på motorsykkeltur, alle helgene siden begynnelsen av august, så jeg må innrømme at jeg hadde litt ullen samvittighet over å planlegge nok en helgeutflukt på to hjul

Stian får da den gode ideen om at

«vi kainn jo be med kvinnfoilkan  på tur…Mææinn, korhen da, ska tru»

Men i mitt stille sinn, har jeg allerede en ide! Noe jeg har tenkt på i åresvis, men aldri fått gjort-

Gaustatoppen

Ja, DET vil de kanskje like… kvinnfolka. De liker jo å gå på fjelltopper og sende snapchat og instagram til hele verden. Dette må bli perfekt for dem, og vel så det.

Denne helga er det jo treff i Vrådal, på Straand Hotel. Men nå er ikke jeg og Stian akkurat av «treff-typen», så vi kjenner ikke så veldig på at vi må dit.

 

Men værmeldingen er jo langt bedre enn bare «bra», den er jo fantastisk.

Strålende sol.

Fine temperaturer, og ingen (iallefall veldig lite) vind.

Idèen om Gaustatoppen faller i meget fruktbar jord hos den andre halvparten av «Den Dynamiske Duo»

Damene informeres deretter om at de skal på blåtur i helga.

 

Frøkna mi begynner umiddelbart å mase om HVOR vi skal, for hun hater alt som kan skape forventning.

Dette er altså dama som i sine barndomsår trodde det var julaften 2.desember, for da var jo alle lukene i julekalenderen åpnet, og sjokoladen spist opp.

Vi leiter opp overnatting, men Gaustablikk Hotell er smekk fullt, men det er tilgjengelige hytter via Gaustablikk Booking.

Gode ting.

 

Ikke var det dyrt, men jammen var det billig også.

Leiligheten vi leide, kom på ca 3000 riksdaler for heile helga.

Fredag til søndag.

 

«Tror ikke dette trenger å bli så dyrt jeg, Stian»

 

Stian var enig:

«Hvis kvinnfolkan lage maten, så koste det nesten ingenting»

Begge var enig i at dette var kjempebra, og så godt som gratis 😀

 

 

Påfølgende dag gikk unna med jobb, fredag tok jeg fri.

Rakk å pakke ferdig til «Baksetet» er ferdig på jobb… hun var dog såpass på tuppa over å skulle få være med på tur, at hun skulket etter lunch, til tross for at Mette (dama hans Stian) måtte være ansvarsfull fram til arbeidstidens slutt.

Dvs kommunal arbeidstid, fram til kl 15ish.

Undertegnede og «baksetet» drog avgårde i 1 tiden, «vi kjører rolig, sånn at de andre to tar oss igjen»  Dette var vi ganske enige om. Kjekt når kvinnfolka er ivrige på å komme avgårde.

Det sies at en svart katt over veien betyr ulykke, men et rådyr over veien betyr kanskje godt vær? Denne her passerte iallefall over veien nedenfor huset, idet jeg la inn 2.gear.

 

Været på fredagen var litt dårligere enn forventet,ørlite yr, og ikke spesielt varmt, men vi pusler oss innover til Odda, og oppover dalen til Skare, Seljestad, men siden vi ikke er spesielt varme, blir det tunnelene i dag, og ikke gamleveien over fjellet.

Vi er så heldige at vi kan velge vekk slike omveier iblant, når det passer sånn

En kort pause ved Shell i Røldal, med noe varmt i koppen, og heisann… er visst flere som skulker i dag.

 

Melding fra Stian: «Vi kjøre om 5»

 

Jaja, flott deeeet, da er «Besten og Besto» også på vei.

Anne og jeg fortsetter østover, vi danser oss opp gamlevegen i Austmannalia, og tar selvfølgelig også gamleveien utenom Haukelitunnelen.

Så tar jeg en frekk en, like nedenfor der tunnelloverbygget til Haukelitunnellen ligger oppi dagen, på Haukelisida, svinger jeg ut til venstre.

Grusvei,

Og det kommer straks nokså bekymret fra Baksetet:

«Koffor svinge du av her? Detta e ikkje veien vi skal!!??  Grusvei….?? ka faen tenke du på.»

 

Men jeg har en plan.

 

Først later jeg som om jeg bare skal ha et bilde eller to, så vi stopper en brukbar plass, og jeg jager Anne oppi i en glatt, bratt skråning, slik at hun kan knipse litt.

Joda, bildene blir sånn passe bra, og vi fortsetter framover.

«Koffor snur du ikkje bare her???» -….. «det hadde jo gått heilt fint»

 

«Joda, men jeg tror det er lettere her framme.»

 

Og så, ut av en overraskelse, så åpenbarer det seg en ny vei, i den retningen vi skal.

 

«Nei skulle du sett» sier jeg.. «vi kan bare fortsette på den veien, så kjører vi rundt vannet på andre sia»

Det fine med «Baksetet» er at hun veldig veldig sjelden brenner inne med tankene sine, spesielt ikke når hun er misfornøyd med noe.

Eller redd.

Nå er hun tydeligvis begge deler.

«Kjøra ned her????» «det er jo faen meg som ein traktorvei»  «snu» «stopp» «STOPP»  «Faen, e du ikkje riktig klok»  «STOPPPPP sa eg» «Å helvete»  «Ååååååå fy faen ikkje kjør så langt ut på sia, kjør i andra sporet då for …»

SÅ mye lyd, enda hun veit jeg ikke bryr meg…

Når vi kommer ned på flaten der, blir det pause, og hun hopper velvillig av sykkelen.

 

Jeg beordrer nye bilder, og til tross for alle de mange og lange og til dels sinte monologene, gjør hun som jeg sier.

For en gangs skyld.

Så bærer det videre, men nå kjører vi helt nede ved vannet, så det går greit.

Høydeskrekk er et ikke-tema

Snart er vi borte ved geitost-ysteriet, og da blir det en slags asfalt videre, bort til hovedveien.

 

Nå er hun ikke redd eller sint mer, og uten adrenalin i kroppen, blir hun kald.

 

Jaja, vi har da tid til å vente, så jeg foreslår en stopp bortpå Haukeliseter, med ekstra påkledning og noe varmt i koppen og kroppen

 

Enigheten var unison.

 

Framme på turisthytta var det en vidunderlig middagsduft, så den kaffekoppen gjennomgår en lynrask evulusjon, og kommer ut på andre siden som en fullsize middag med reinsdyrshamburger, brus, kaffe og dessert.

Hva faen skjedde med «budsjett-tur»

Før maten blir servert, er de andre to på plass, og de opplever det samme. En kaffekopp ender opp som middag.

Tar vi den…så tar vi den. Jaja, vi har jo ikke spist lunch, så vi får heller gjøre middagen litt budsjettvennlig.

Med et ekstra isolerende lag fortsetter turen nedover Telemark, ikke spesielt langt, for allerede ved Edland blir det stopp, noen skal innom sportsbutikken der. Den har et særdeles variert utvalg, og vi, fjellets stesønner og adoptivdøtre må ha litt småsnacks.

 

Vel ferdige, kommer neste «heft» på programmet.

VI gjør oss klar, men hva kommer nå.

To BMW GSA 1200 Rallye, kliss maken til Stian sin.

Jeg vet med en gang hvem det er.

 

Det er trollmannen (og trollkjerringa) fra Os.

Valter og Lise.

Jeg visste de skulle på Straandtreffet, og her er de altså. Og det er enda ikke så seint på ettermiddagen.

Flere som har skulket jobb i dag altså.

 

Så ytterligere 20 minutter går med, før vi nå ruller vennlig, men bestemt, i retning Rauland.

Fartsgrensene langs Arabygdi og Totak anser vi som «veiledende» uten at det blir noen direkte grisekjøring utav det.

Fra Rauland skal vi over Vierli og forbi Møsvatnet. Så ned mot Rjukan.

En kort stopp for å se på Vemork. Igjen.

Jeg blir aldri lei av å studere den flotte bygningen, og ta inn over meg historien om de gærne sabotørene som sprengte tungtvannsanlegget til dunders.

De var 21-24 år gamle, på alder med sønnen min. Dagens generasjon i den alderen er knapt nok i stand til å knytte sine egne skolisser, men om de blei satt på prøve, på slike utrolige prøver som Claus Hellberg & Co måtte igjennom… Ville de klart seg? For Konge og fedreland!

Nå skal det vel sies.. om jeg går 25 år tilbake i tid…er spørsmålet like interessanr:    ville MIN generasjon hatt en mulighet til å fått «bestått» på en slik prøve, som en sabotasjeaksjon av dette kaliberet er?

Umulig å si.

Krig får visstnok fram både det beste og verste i folk.

 

Anne rykker meg ut fra filosoferingen. Vi har et stykke igjen, og vi må også handle.

Så ned til Rjukan sentrum, denne laaaange gata som er sentrum i Rjukan. Byen mellom fjella.

Kveldssola maler skibakkene på Gaustablikk i messingfarge, mens Rjukan sentrum har lagt i skygge i timevis

 

Damene har jo forstått hva vi skal, så de blir informert til fulle om hva vi skal, og hva som forventes av dem.

De er veldig fornøyd med turplanen og sånn, men den biten med at de skal lage maten faller litt på steingrunn, for å si det pent.

 

Jaja, mat må vi ha, og vi entrer Spar butikken. Hva skal vi ha til å spise?

Hallo, det er fredagskveld, svaret gir seg selv.

 

Det blir Santa Maria og Old El Paso.

Og alle som har hatt fredagstacoparty vet jo at dette ikke akkurat havner i lavbudsjettkategorien.

Så sammen med øl, snop, frokost og andre husholdningsartikler, drar jeg kortet på småpene 1800 spenn.

 

«Det trææng itj bli så dyrt nei»

 

Det er problematisk å få plass til alt i bagasjeboksene våre, så noe havner på innsida av jakka .

 

Opp alle svingene mot Gaustablikk, og så inn til venstre. Får leita opp nøkkelen, og med bare ørlite plundring finner vi leiligheten vi skal bruke.

 

Meget oppegående plass dette, med en terrasse i retning sørvest, mot Gaustatoppen og solnedgangen, som denne kvelden er av det mer dramatiske slaget.

«Den varsler en fantastisk dag i morgen» mener Mette, og vi må jo bare være enige.

Vi gjør det viktigeste først, ordner med innsjekking på Face, snapper, instagrammer og når det er gjort, tar vi av oss kjøreutstyret.

 

Siden damene nesten legger ned veto mot matlaging, setter jeg i gang med å lage kveldsmat.

Guacamole fra bunnen (ikke noe pulverskvip fra Old El Paso her) og steiker kyllingfilet.

Vi har vår egen vri på dette på Heimdal, og jeg ser Stian er litt bekymret, når han ikke får den ihjelsteikte kjøttdeigen som han er vant med.

« Ja Stian, det er tøffe tider» sier jeg. « Men du får bare stå i det»

 

Med fasiten i hånd, kan vi slå fast at Stian likte det, til tross for at det var litt skummelt.

 

Han er jo over 40 år nå, og nesten voksen. Prøver stadig nye ting i matveien, som fisk f.eks.

 

Partyfaktoren på denne gjengen er skuffende lav, og selv om jeg maser om å gå opp på pub’en nekter de andre.

Ett par øl, og litt vin på enkelte… så er det kvelden.

 

Jaja, da er det vel bare å legge seg da.

 

Over og ut, og god natt

 

Neste morgen derimot er damene i sitt ess

 

 

De er relativt tidlig oppe og går i gang med det som vi her i huset kaller for «velgefrokost»

En unge i barnehagen der Anne jobber, omtaler helgefrokost (der man setter fram mat på kjøkkenbordet) som nettopp «velgefrokost»

Og det er jo egentlig et prima navn, så det har vi adoptert.

Velgefrokost altså, med nistesmøring attpåtil.

 

Sånt tar sin tid, og for en som har mitt nivå av tålmodighet, kan det være en prøvelse, når jeg bare vil ut på tur.

Men til sist låser vi døra bak oss, og stikker avgårde.

Sola stråler, og lufta er så klar at det nesten ikke er til å tro.

Tilbake til hovedveien over fjellet, og oppover forbi banen, og parkering ved restaurant/kafeen der, hvor stien begynner

SÅ…. er det avgårde, rusler i rolig tempo, som mange av dere vet er denne kroppen min ikke bygd for fart lengre, så derfor rusler vi i komfortabelt tempo oppover.

 

Om vi ser vekk i fra at det er latterlig mye folk på tur, er det rettelig fint.

Jo høyere vi kommer, jo bedre utsikt. Solskinn og absolutt null vind, dette må være en av årets fineste dager oppå fjellet her.

Turen går overraskende bra, og til og med Mette er imponert over undertegnede, som nesten ikke er sliten i det hele tatt.  Tror jeg…

Joda, våre siamesiske tvillinger er her, ser du EN, så har du den andre der også.

Nuffenuffe

Vi (i alle fall jeg) når toppen med en grad av selvtilfredshet, og niste og utsikt kan nytes i fred og ro.

Bare vi får albuet vekk noen andre først. Folk overalt, og man kan bli fristet til voldsutøvelse for å finne plass å sitte, men vi har vel ikke noe spesielt mer rett til å sitte, enn de andre, så vi venter fint på tur.

Vi setter oss tilslutt ned og nyter medbrakt niste og leskedrikke til denne utsikten:

Vaffel fra kiosken er bare å glemme, da køen går omtrent ned til parkeringplassen igjen.

Og med denne banen som går inni fjellet dukker det mye rare folk opp på toppen her.

En Harleygjeng som må se på steinen «sin»,

Det er japanere her også, yanke’er, franskmenn, og en hel rekke med nasjonaliteter jeg ikke kan gjøre rede for. Til og med et kor, som synger «Ja vi elsker» for oss

Men en ting er vi enige om, de, og vi, er utrolig heldig med været.

 

Nedover igjen går turen ganske pyntelig for seg, både pga stive bein, og mengder med folk.

Skal jeg opp igjen hit, skal det skje en ukedag. Jeg vil slippe å gå i kø.

 

Vel nede på kafeen ved starten/slutten på turen, kollapser jeg på en benk utenfor.

Anne er en engel og returnerer fra de indre gemakker med både brus og is.             Cola og Sandwich faktisk.

Har jeg vært SÅ flink… dette er jo akkurat som hos tannlegen. Bare at tannlegen ikke deler ut cola når du har vært flink.

«Kan hende jeg er heldig seinere i kveld også!?!? « glipper det ut av meg.

«Jeg har vært på tur jeg også, så ikke forvent deg mirakler», er svaret jeg får-

 

Ja…Sånn er det når magien forlater forholdet.

Jaja.. jeg skal ikke klage, Jeg har jo GSAngela, og hun sier aldri nei.

 

Siden vi ikke fant en skikkelig biff i går kveld, nede på butikken i Rjukan, må vi en tur ned igjen og gjøre innkjøp til kvelden.

Og etter en rolig tur ned alle bakkene og hårnålene til sentrum, går vi atter en gang til tomme hyller i kjøttdisken.

Jeg husker ikke helt hvordan vi ordnet oss, men kjøtt det fikk vi.

Så etter en ny runde i kassakø, er kontoen min ytterligere 1000 kroner+  slankere.

Hvordan i hel..te kunne det budsjettet ekspandere så mye, og så fort. Skulle tro det var en oljeingeniør som hadde foretatt beregningene.

 

Jaja, opp igjen til helgens residens, og gå i gang med matlaginga, og da er det jo lov å ta en liten øl også.

Det vil si, vi tok en øl på terrassen først, mens vi beskuet nok en fantastisk solnedgang

Med indrefilet og entrecote på menyen skal det jo lages en del tilbehør også, men her tar Mette et tungt ansvar og lager mye godt, mens Anne ordner slankekosten denne lørdagen (fløtegratinerte poteter)

Husker jeg ikke heilt feil var det vin på bordet også. Sikkert en rød.

Godt var det i alle fall, og etterpå var det mer vin og øl i sofagruppa.

Også denne kvelden blei jeg nekta å gå på pub’en oppi bakken, men når jeg kjente etter i lår og legger, og ikke minst under føttene, så var det vel gjerne helt greit.

 

Sånn er det vel, å bli gammel, (eller eldre.. var jo nettopp 48) at lysten er større enn kroppen kan klare å henge med på. Thats Life.

 

Neste morgen begynner igjen ganske tidlig, men mye drøling med pakk og vask før avreise, gjør at klokka går fryktelig fort.

Klokka er over 10 før vi ruller avgårde nedover mot Rjukan igjen.

Været er fortsatt helt fantastisk, og vel nede i dalen kjører vi høyre mot Tinnsjøen, og videre mot Austbygdi.

Sola stråler og temperaturen er helt på nivå med en vakker sommerdag, bare at nå er løvet på trærne gult, og halvparten av det ligger i vegkanten bortover mot Attrå og Austbygde.

Og i Austbygde går vegen til venstre, det er Tessungdalen som er neste post på programmet.

Når jeg kjørte over her i 2012 og 2013 var vegen så full i telehiv at det var fare for både jeksler og fyllinger.

Men i dag… strøken asfalt, relativt nylagt, og man kan cruise på idealtid oppover mot Imingfjell.

 

Jeg liker Imingfjell, vet ikke hvorfor, men Imingfjell og Valdresflya er nok mine favoritt-fjelloverganger her til lands.  Vi stopper på toppen og nyter utsikten tilbake mot Tessungdalen, før vi krysser over til Uvdals-sida, på andre sia av demningen ved Imingfjell Turistheim.

Skulle nok hatt et stopp her, og prøvd vaflene. Har enda det til gode, men noen bilder tar vi, mens Stian og Mette fortsetter nedover mot dalen.

Svingene er nok kjekkere uten en personlig controller på baksetet, men vi kommer oss ned til dalen, og tar fatt på motbakkene oppover mot Dagali.

Det blir en liten stopp på et hotell oppi her, da tanta til Stian er her, og holder noe yoga-greier.

Ser på timeplanen for helgen at dette er nok mest for middelaldrende te- og rødvinsdrikkende husmødre med litt for mye tid og penger, og som sakte men sikkert,  er i ferd med å fjerne seg fra ektemannen.

Begynner du med yoga, er veien veldig kort til sterkere saker, som veganisme. Og før du vet ordet av det er du en militant dyrevernforkjemper som plager livet av bønder på Facebook.

Vær smart, si NEI til yoga.

 

Nåja, vi fortsetter turen ned igjennom dalen og opp Skurvedalen, over Kikut og til Geilo.

Det passer bra med ein søndagspizza på Peppes, når alle budsjetter for lengst er sprengt til himmels.

Og det begynte å bli en stund siden jeg spiste frokost, så en Extra Heavy Heaven med rømmedressing og gode ting, traff perfekt i magen.

Og det er fortsatt så fint vær at vi kan sitte ute og spise.

 

Så er det bensinfylling, og avgårde over vidda.

Midt oppå fjellet er det nesten 20 varme grader, helt utrolig, i siste halvdel av september.

Vi har fin flyt, og det bygger seg ikke opp kø bak oss i dag heller. Minuset med sånn flyt er at det ikke blir tatt noen bilder.

Men vidda er nå engang ganske flat med noen brukbare svinger. Mer kjørbar enn fotogen. Egentlig. Trøster jeg meg selv, men angrer selvsagt nå.

Ved Sysendammen svinger jeg opp til rasteplassen, der det er fin utsikt.

Og så har vi disse to igjen da…. insulin takk!! Jeg får «søt-sjokk»

Greit å kvile rumpa litt, men damene vil videre på do. Så da sikter vi oss på Hardangervidda Natursenter i Øvre Eidfjord.

Her avsluttes denne gastronomituren med TIDENES gulrotkake.

Fra Eidfjord går det vel stort sett non stop innover fjorden til Odda

Ymter frampå om en trailergrill med bacon på Shellstasjonen, men får beskjed fra de tre andre (i alle fall to av de) at «no er det nok»

Så, da er det bare Folgefonntunnelen igjen, forbi Furebergfossen som i dag er mer som en liten bekk, sett i forhold til forrige søndag da jeg kom forbi.

 

Vel hjemme 30 minutter seinere, og utpakking kunne iverksettes.

Dvs, jeg laster av ting og tang, og kjører deretter ned for å vaske gullet rent og pent igjen.

Nok en fantastisk helg var over.

 

Men sesongen hadde fortsatt litt å by på, noen fine dagsturer blei det utover slutten av sept og oktober 😊