Ferietid, og man må liksom tilbringe tid med familien.

Det blir forventa av deg.

Det er jo noe skjiit egentlig, for MC og familieliv er ikke så lett å kombinere.
Og MC er jo mye kjekkere enn skrikende, sutrende misfornøyde småunger som vil ha is, eller…. som har fått for mye is.

Og partneren, (i dette tilfellet, som regel en «hun») er gjerne også småsutrende, misfornøyd fordi du mye heller ville gladgasset med motorsykkelen din, enn å være med på sånn familietragedie som ofte kalles «ferie»

Man vil jo selvsagt mye heller ture avgårde på egenhånd, eller sammen med kjørekompiser som man er på god bølgelengde med.

Men det er da jeg begynner å tenke over det som står i ukeblader og tabloide aviser (det vil si de fleste aviser) for der blir du jo bombadert med ord som «babylykke» og «familielykke»

Du er ikke et komplett menneske før du har en baby (eller, «pokal» som den gjerne brukes som)

Aldri blir det skrevet et ord om den lykke som oppstår når barna er store, får seg egen bolig, fast jobb osv.
En hel verden av nyvunden frihet åpner seg, og livet kommer sakte tilbake i den form det bør være.

Sånn har jeg det, og «babylykke» er bare et fjernt, ullent begrep.

Ferie er for meg å gjøre det jeg liker best, som f.eks kjøre motorsykkel, eller fiske.

Nå skal dette handle mest om motorsykkel.

Les videre →

Helsereisen 2.0
Gruspulverguttene i Portugal

Det måtte jo komme.
Etter en kollbøtte med den leide GS’en under fjorårets Helsereise, måtte jeg kaste inn håndkleet, og la Trond Erik kjøre aleine i «Ekstremgruppa», og selv ta til takke med to dager i «Snegleklubben»
Jeg tok ikke sjansen på å få en ny skade, jeg skulle jo hjem på jobb etter Helsereisen 1.0
Så jeg «mistet» den heftigste kjøringen på torsdagen og fredagen

Så, under en kveldsstund med ost og kjeks (og en ørliten øl med cognac), ved Sølensjølen i Hedmark juli 2018, blei Trond Erik og jeg enige om at det måtte bli en Helsereise 2.0

Les videre →

Det begynte som det gjerne gjør– i det små.

Vi var på Finnskogen i august 2017, på årets «Grustur i øst», som vår kjære venn Pål tar seg bryderiet med å arrangere.

Der fikk jeg nyss i at kompisen min Trond, hadde planer om å bli med reisearrangøren Adventure Travel til Portugal, for å kjøre offroad i en ukes tid.  Waooow, dette kunne jeg tenkt meg å blitt med på, og i selskap med Trond ville det jo bli helt kanonbra.

Vel hjemme fra Finnskogen, bar det videre ut i havet på jobb. Og med nattskift, og mye venting, blei det tid til å forske på internett om denne turen. Og etter litt kalkulering, bestemte jeg meg for å droppe den årlige skiferien med Konrad & Co. Portugalturen var ikke akkurat billig, men det går jaggu endel penger på disse skiferiene også, så jeg tok meg råd til litt ekstravaganza på feriefronten.

På siste nattskiftet sendte jeg mail til Adventuretravel, og meldte meg på.

Så gikk høsten sin vante gang med vind og regn, vi bestillte flybilletter i oktober, hele turen forfalt til betaling i siste halvdelen av desember. Da kjente jeg at «yess, nå er vi på vei mot noe kjekt».

Les videre →

Late dager i Provence, og heimturen som ikkje gjekk heilt etter planen

Etter eit betre måltid kvelden føre, vakna vi til lydar og lukter som bar bod om at det var frukost på gang.

Middagen kvelden føre hadde sjølvsagt vore fantastisk, rart det der, åssen ALLE måltid her hos Marianne og Rune  havnar i kategorien for «Eit betre måltid»

No er det jo sånn at M&R har dette som sin andre heim, og feriekjensla for dei, er nok litt annaleis enn det den er for oss som kjem på besøk nokre dagar. Så frukosten er ikkje akkurat noko «brunch» som blir servert langt på dag.

Heilt greit for meg, morgontimane er uansett dei beste, om ein berre kjem seg opp, og kan nyta dei.

Så ikkje lenge etterpå, er alle seks samla rundt bordet, og maten blir fortært med velbehag, akkopangert av ei rekke med godlydar.

Når denne vesle høgtidsstunda er over, blir det tid for bading, soling og andre unyttige og uproduktive gjøremål.   Men det er vel i det store og heile alt Provence dreiar seg om, jobbe akkurat så mykje man må, og nyta resten.

Det tar ikkje så lange tida før Stian og eg kjenner at… pokker, vi skulle vore til sjøen, og hatt eit bad i Middelhavet, når vi først er så langt sør.

Så vi hoppar i badeshortsen og går (nesten) commando under kjøredressane. Det er ein varm og tvilsom opplevelse å gå i full kjøreutrustning  i 33 varmegrader.

Men må man, så må man.

Les videre →

Episode sju – Annecy til Montfort sur Argens.

Tidleg mandag morgon vaknar eg før klokka ringer, eg er SÅ klar for eventyret som ligg forran oss. Det er heller ikkje vanskeleg å få den andre halvparten ut av dyna, og før frukost er syklane ferdig rigga med bagasje og klare for avgang.  Men ein skikkelig frukost tar vi oss tid til, så litt over klokka 8 er hjelmane på, mobilen er satt opp med sporing via Locatoweb, og vi rullar ut frå parkeringsplassen og set nesa sørover. Først går turen tilbake i retning Charmonix , men etter ei bensinfylling i byen Ugine, svingar vi av mot sør, og køyrer atter ein gang over eit pass som heiter Col de Forclaz.  Det er mange plasser som heiter «Forclaz»  nedover her. Det er eigentleg eit relativt anonymt vegstykke, men terrenget stiger jevnt og trutt opp mot Courmet de Roselend, ein innsjø/kraftmagasin mellom Annecy og Bourg St. Maurice.

Her ved innsjøen må vi ha dagens første stopp/beinstrekk, og Stian har dagen første «ned på kne oppleving» medan Mette følger nøye med.

Les videre →

Sjette episode – Annecy og omegn

Har du nokon gong vakna opp om morgonen, og hatt den gode kjensla av å væra på rett stad, både geografisk, og i livet??

Neivel…

ikkje eg heller.

Men når eg vakna den fyrste morgonen på hotelrommet i Annecy, med morgonsola som skein inn gjennom gardina, hadde eg ei god kjensle i heile kroppen. Ja, no veit eg kva dei mannlege lesarane vil tenka inni seg, men det var ikkje DEN kjensla eg tenkte på.

Ro og fred, og ingen planer for dagen, bortsett fra frukost, avslapping og kanskje ein køyretur?

Men først frukost.

Frukosten på hotellet her er riktig så bra. Sett med «kontinentale auger» i alle fall.  Det er klart, her finnst ikkje grovbrød og brunost, men det forventar eg heller ikkje når eg er i sentraleuropa.

Her er det loff og baguette, kaffi og te, ostar som luktar, og ostar som luktar meir, skinker og pølser… åååhhh eg kjenner eg vert svolten berre av å skrive om det.

Etter frukosten (den kan fort ta ein time, eller meir)  er det på tide å finne handklede og bevege seg mot bassenget. Greit å være tidlig ute, for ellers kan det hende at slike sneglespisande «lokale» gjester breier seg ut over fleire senger. Det må for all del unngås, her er det «Norway first» som gjeld

Les videre →

Femte episode- Cannobio til Annecy

Så vakna ein atter ein gong i Italia, men denne gongen var det andre temperaturar utom soveromsglaset, enn det vi hadde i Val Gardena.

Vi fekk etterkvart beina i golvet, sjølv om dyna til «baksetet» såg ut til  å være særs mykje tyngre enn den som hadde over meg.

Pakkinga var i all hovudsak ferdig allereie kvelden før, så vi luska oss til frukostsalen for å få opp blodsukkeret.  Der var allereie dei to andre på plass, og alle fire var einige, at her kunne vi lett vore ein dag eller to til.

Men vi hadde ei oppgåve for dagen, og den var å koma seg nord og vestover til Annecy.

I dag var det mindre stress for å koma seg avgårde, vi hadde eindel transportkøyring langs større vegar, så vi rekna med å ha ein relativt roleg dag på syklane.

Les videre →

Som eg skreiv heeeiilt på slutten av forrige episode, var eg oppe i femtida og resirkulerte litt av ølet jeg fikk i meg kvelden før. Når eg kikka ut or vindauga var sola så vidt på veg opp på de øvste toppane i vest, og himmelen var bleikt blå, slik den er ved morgongry på ein godværsdag .

Men eg kjende at eg var ikkje heilt ferdig med å sova riktig endå, så eg kraup attende under dyna, og blei der ein time og tre til.

Kjøreruta vart diskutert kvelden i førevegen, og den planlagde maratondagen med 40+ mil vakte ikkje nevneverdig åtgaum hjå den kvinnelige delen av reisefølget.

Les videre →

På apotek i Livigno – og andre forviklingar

Så var vi avgårde, Val Gardena lå bak oss og vi hadde Seiser Alm som dagens første viapunkt på GPSen. Det er ikke få timer jeg har brukt på å lage ruter til denne turen gjennom alpene, og første del av dagen i dag, er helt ukjent for meg.

I korte trekk har jeg leita etter småveier på kartet, som helst skal se ut som de er tegnet av en Parkinsonpasient. Og det har jeg lykkest noenlunde med, uten at det blir så masse omvei utav det.

Så i dag altså, mot Seiser Alm. Høres det stedsnavnet kjent ut kanskje? Ikke så rart, det er jo her langrennslandslaget har forberedt sesongene i åresvis.

Men vi kommer ikke så langt, på enkleste vis. Når vi passerer landsbyen Ortisei, sier GPSen sier «sving til venstre ved neste avkjørsel» …. Men.. der er veien stengt pga veiarbeid.

Jaja, uten å ha studert kartet så veldig, regner jeg med at det kommer flere muligheter. Men vi må LANGT nedover dalen i retning Bolzano før vi tar av i retningen vi skal. Plutselig blei det litt omvei likevel… jaja det gjør ikke så mye, veien er trivelig, og den stiger jevnt oppover, mens dalbunnen blir lengre og lengre unna.

«Er dette et pass» kommer det smånervøst fra baksetet

«Neida det er ikke noe pass dette her», svarer jeg selvsikkert,

«Joda—det er svinger, og det går oppover. Ergo er det et pass, og du LOVTE vi ikkje skulle kjøre pass før vi kom til Stelvio»

«Har eg sagt det?? Det kan eg ALDRI tru» svarer jeg, og får heldigvis støtte av Stian som kommer like bak.

Når blei det ikke så mye av hårnålsvinger oppover der, og naturen er fantastisk. Jeg fikk av noen grunn ikke knipsa noen bilder oppå her, så «derfor har vi juksa litt» og låner ett par bilder fra min venn Google

Les videre →

Munchen,Lørdag 8.juli, klokka 0700

Reveljen lyder nådeløst fra telefonen, jeg får beina i gulvet og tar på uniformen.

Dette har jeg drillet inn hele våren, men dessverre er det ikke helt den samme responsen fra andre sida av senga.

Der durer lyden av dieselaggregat seg gjennom alarmen, så det må litt fysiske aktiviteter til for å få angjeldende kvinnemenneske ut av den horisontale tilstanden, og i gang med å få på seg sine fineste klær

Men etter hvert er samtlige av reisefølget på beina og samlet rundt Nutellaboksen i frokostsalen.

Undertegnede prøver å ha litt disiplin i alle ledd, men Herregud det er ikke lett. Når først maten er fortært skal det drikkes kaffe, røykes, somles og suse rundt.

Så klokka går, og når kommunikasjonssystemet vi har, ikke vil samarbeide, blir jeg rimelig amper….

Et utslag av utålmodighet, kjenner jeg meg rett.  Dagens etappe er på respektable 48 mil, så det er absolutt nødvendig å ikke somle på morran.

Men omsider, ca en time forsinka, kommer vi oss avgårde og ut på motorveien.  Dog kun med kommunikasjons mellom fører og passasjer, og ikke mellom syklene

Heldigvis er vi akkurat tidsnok til morgenrushet (det er alltid en grunn til at jeg vil tidlig avgårde) så køene står, men jeg tråkler meg imellom filene, og vipps, der var Stian og Mette borte vekk. Jaja, de har i alle fall samme rute på GPSen så de finner fram.

Les videre →