The Fifty Shades of Green Tour 2018

 

Mange har tradisjoner i livet, av ymse art.

Jeg har mange, og jo eldre jeg blir, jo fler tradisjoner prøver jeg å trykke inn i tidsskjemaet mitt.

Men en vårtur, når den første varmen kommer i april/mai bruker jeg å få til.

Klart, noen ganger er jeg offshore når dette inntreffer, men stort sett får jeg meg en fin tur hver vår.

Ofte går denne sørover mot Lyngdalsområdet, og slik blei det i år også….

15.mai, klokka er snart 05 på morran, det er 6 grader og lettskyet ute. Jeg står på kjøkkenet og sjekker værmeldingen fortløpende, mens jeg lager litt frokostniste og varmer vann til te’en jeg skal ha med.

Ja, for du som leser, veit sikkert om min relativt sterke fascinasjon for å dra tidlig om morran, når jeg skal ut og ture litt.

Det er litt grått på morran men er meldt nydelig utover dagen.. er derfor jeg har planlagt tur idag og imorgen 🙂

Så ca kl 05.15 rullet StorTigern ut på sin siste langtur med meg i førersalen.

Ny BMW GS er bestillt og allerede levert i butikken i Bergen, men den er ikke klargjort enda- og herreguuud som jeg venter.

 

Første del av turen går til Sydnes, som så ofte før når jeg skal sørover. Dette er den foretrukne fergestrekningen når jeg er på MCtur, på vei sørover.

Denne morgenen er jeg den ENESTE passasjeren som skal over, er det rart man blir glad i denne ruta.

Fortsatt overskyet men jeg rigger meg til på lesida av styrehuset på toppdekket, og nyter min frokost med største velbehag, fortsatt lune rundstykker med lunkne lunchkaker

. Appelsinjuice og selvsagt den tidligere nevnte te. Black British breakfast tea, fra Twinings selvsagt.

Ikke noe oppsop fra Lipton her nei. Kvalitet hele veien.

Etter 30 fredfulle minutter går turen mot slutten, Utbjoa i sikte rett forrut.

 

Kjører pent i land, drar på opp bakkene til 1. veikryss, selvsagt høyre her, mot Isvik.

Første stopp er ved ei lita elv med en ørliten foss jeg har kjørt forbi mange mange ganger, men i dag skal jeg ha bilde av den.

Sånn blir det:

 

Og så er det videre til jeg kommer til en fin liten bukt som er brukt som badebukt. Her har jeg tenkt på å få tatt noen bilder lenge, og det kunne blitt fint, om været hadde vært slik yr.no forteller at det er akkurat i den stunden. Skyfritt og stor sol.

Men foreløpig er det akkurat nok skyer til at det er for lite sol til å få fram den intense grønnfargen i sjøen og skogen.

Men grønt er det uansett, og det er ikke uten grunn at jeg kalte denne turen for «The Fifty Shades of Green Tour».  Mai måned er intenst grønn i år, i alle nyanser, fra StorTigern, den nyutsprungne skogen, sjøen og ja, tilogmed håpet er lysegrønt i mai.

Jeg drøyer det litt men har ikke såååå god tid, så sparer disse bildene til neste vår…

Tøyser litt med GoProen og fjernkontrollen til denne, før jeg saler opp og kjører videre.

Ute i vest er himmelen er nå blitt klar og blå, men sola står foreløpig i øst, og der dominerer skyene… tynne, men tilstede.

Ved Isvik er det selvsagt venstre mot Knapphus, men sålangt som Knapphus har jeg ikke tenkt meg i dag.

Har funnet en liten omvei på kartet, som jeg har kjørt litt av før på vei til Nedstrand.

Så to kilometer etter Isvik tar jeg av og med litt krinkelkronkel over avkjøringsramper, trafikkmaskiner uten trafikk og en ny overkjøringsbro, er jeg inne på denne bygdavegen som går nedover mot Vats.

Stort sett mutters aleine på veien, og asfalten slynger seg bedagelig mellom skogholdt og gårdsbruk, ingen høyfartsveg akkurat, men her kan man finne sin indre Zen, og ha litt meditasjon på to hjul.

Men det er bare til veien deler seg, mot høyre kjører man til Nedstrand. Jeg skal venstre mot Åmsosen.

Og allerede ut i fra veikrysset der, legger veien seg litt over på sida mot venstre, og innbyr til litt tøysing med høyrehanda, før den drar like deilig over mot høyre oppover en bakke og over en liten åsrygg. For en herlig kombo, noen svinger passer bare perfekt, så jeg snur på første møteplass, for å ta denne lille perlen en gang til.. og en gang til… og en gang til… fjerde gang føler jeg at TKC 80 dekkene nærmer seg grensene for hva de setter pris på, og akkurat over bakketoppen der, møter jeg en utsending fra det lokale lensmannskontoret

Pokker i H… er de SÅ tidlig våkne?? Jeg tar ikke en 5.reprise for å si det sånn (man kjenner alltid litt ekkel kribling når man møter Onkel Blå etter litt sånn tøysete adferd langs veiene), men fortsetter i nesten anstendig tempo mot Åmsosen, der veien min møter en annen bygdaveg som etter hvert tar meg med til Rv XX mot Sandeid.

Og så.. oppi Gjerdesdalen kommer forløsningen, sola bryter for alvor igjennom det tynne skydekket, og bestemmer seg for å ta kontroll for denne dagen. Gjerdesdalen i morgensol har jeg jeg mange bilder av, men dere tåler ett til.

Utsikt mot Sandeid

Sandeid og Vikedal, begge deler er kjent materie for de som har lest seg opp på mine kjøreturer, så vi spoler fram til jeg har tatt av på Ropeid og kjørt mot Sandsfjordbrua.

Utsikt innover Saudafjorden

Straks etter brua tar jeg inn til høyre, mot Jelsa.

Har det ikke travelt, så jeg stopper hist og her og nyter morgenen og naturen. Morgensol er fantastisk, og gjør det verd å dra seg ut av dyna ganske tidlig

Ved det enorme steinbruddet til «Norsk Stein» på Jelsa må jeg ta noen bilder, dette er svære saker. Tenk at stein kan være såpass verdifullt at man kan drive i denne skalaen!?

Etter Jelsa «sentrum» svinger jeg mot Økstrafjorden på veien med navn…. Økstrafjordveien. Fantasifullt, ikke sant.

Dette er nybrottsarbeid for min del, aldri kjørt her før. Noen små grusveier finner jeg også, men ingen er mer enn noen hundre meter lange

Og det sies at første gang skal være spesiell… dette er en spesiell tur..

Veien er veldig smal… svingete. Går langs fjorder, småbruk, beiteland og kulturlandskap. Uten annen trafikk enn meg og StorTigern, og min venn, morgensola, som dreier over på sørøst, og kommer mer midt imot.

 

Synes du dette hørtes litt ålreit ut? Vel, la meg forsikre deg om at det VAR det,…

En meeeeget minneverdig tur blei det, disse få milene mellom Jelsa og Erfjord.

Jeg kan si uendelig mye, men lar et bildedryss fra Samsung’en min forklare stemningen med et tydligere språk:

En ting er sikkert, har du et sånt tre i hagen din, bor du ikke i nord for Trondheim

Etter Økstrafjordvegen er jeg tilbake på Rv 13 ved Erfjord, og Erfjordbrua er en fin plass for en liten stopp.

Utsikt mot bunn av Erfjord- tror det heter Tyssebotn inne der, det ligger to tre småbruk der

Bare noen hundre meter nedenfor brua ligger Jokerbutikken i Erfjord, og her står et skilt med pil opp til venstre: «Fjellvegen»

Denne har jeg tenkt på å «utforske» litt i lengre tid, men ofte så bare haster man forbi for å oppleve noe annet.

Men sånn blir det ikke i dag.

Siste tur med StorTigern skal bli en fantastisk tur, har jeg bestemt, og det skal denne blindveien bidra til. Kjøreteknisk var det ingen enorm opplevelse, men kontrasten fra full vår nede ved fjorden, til så vidt grønnskjær i bjørka her oppe ved gårdene som ligger rundt Nattlandsvatnet. Jeg kjører til veien tar slutt, og snur i et gårdstun, mellom trappa og garasjen til et eldre ektepar som nok lurer på hva denne tølperen på motorsykkel gjør her.

Jeg gjør det eneste rette, stopper sykkelen, tar av hjelmen og slår av en prat.

Og DET… bringer gjerne fram artige situasjoner, minner for livet, en gang i blant.

De er kjempehyggelige, snakker en underlig dialekt som jeg ikke har hørt før, sikkert en MEGET lokal variant. Gamlefar har hatt engelsk MC i ungdommen, en BSA 1956 modell. Så han får nesten en tåre i øyekroken av å se at StorTigern har en Triumphlogo på tanken.

Jeg blir bydd på kaffe og kjeks, og selv om jeg ikke er så glad i kaffe, orker jeg ikke å skuffe de to. Jeg tvinger ned det svarte heksebrygget, lar skuespilleren i meg ta kontroll  og skryter av kaffen, og ber om en halv kopp til. Den glir bittelitt lettere ned.

Vi sitter der i sola snakker om fiske etter ørret (aure, som vi sier i Hardanger) i innsjøen nedenfor, traktor (det står en gammel Ford på låvebrua, nesten lik den vi har på Heimdal)  og om livet på landet generelt.

Her oppe har de bodd hele livet, men ingen av ungene vil overta sauedrifta, så hva som skjer etter at de to «gamle» legger inn årene, visste han ikke. Litt vemodig egentlig, på denne fine plassen.

Jeg må imidlertid komme meg videre på tur, men gamlemor må først hente mobilen og  ta en «snap» av meg og gamlefar ved StorTigern. Jeg var nok denne ukens «happening» på tunet.

Ned igjen, men svinger opp en liten supersvingete veistubb som dukker opp i GPSen. Nok ei lita garddsgrend, men her snur jeg før jeg kommer bort til husene, ikke har jeg tid, og ikke orker jeg mer kaffe heller.

Tar heller fram GoProen og ordner noen bilder. Faktisk 7-8 hårnåler i TETT rekkefølge oppover her, jeg er happy med at jeg ikke trenger å ferdes på denne veien med melkebil på vintersdagen..

Tilbake i Erfjord, og videre mot Nesvik og fergekaien der. Fint tempo, kjørte forbi det aller meste av biler, kun en Audi henger seg på nedover.

På fergekaien kommer Audisjåføren bort, og synes jeg kjører ganske fort.

«Joda, men jeg synes jeg kjørte med flyt og conduite» svarer jeg.  «OG… jeg kjørte ikke fortere enn at du klarte å henge på. Så ille fort.. var det vel ikke»

 

Han rister på hodet, ler litt, synes sykkelen er tøff med sånne dekk, før han setter seg inn i bilen.

Diskret sjekker jeg hvem bilen er registrert på, men det var på en privatperson, og ikke en offentlig etat.

Etter ferga gasser jeg opp til YX stasjonen på Hjelmeland og fyller bensin, og venter hele fergekøen vel avgårde.

Koser meg i mitt eget tempo, stopper ved den gamle brua straks etter Hjelmeland, før jeg gjør unna det meste av Ryfylket i en smell. Dvs helt til jeg kommer til Bjerkheim like før Tau.

Her pleier jeg alltid å ta opp Leitesvegen over heia til Jørpeland, men i dag skal jeg variere litt, og kjører noen hundre meter lengre langs Rv 13 og Så tar jeg inn på det som etter noen kilometer kalles «Utsiktsvegen»

Denne er i motsetning til Leitesvegen ingen snarvei, men den er lovlig for gjennomkjøring, og i stedet for grus, byr den på mer utsikt utover mot Stavanger og Jørpeland. Her er det ingen som ser skeivt på meg, så lenge jeg tar det med ro. Og det GJØR man bare når veien går mellom gårdsbruk, traktorer, forhaustere, skolebussen, og rundballer.

Men tilslutt finner jeg en grusvei jeg har vært på før, Panoramavegen over Jørpeland.

Her gleder jeg meg til å lage lunch, men på «mitt» bord sitter det noen asiater, og Avis-bilen de har leid står like ved. Preikestol-turister på avveier.

Faen ta, JEG skulle sitte der, men jag får en plan B på direkten.

Tilbake på Leitesvegen kjører jeg tilbake mot der jeg kom fra, men nå planlegger jeg ingen gjennomføring, så da er det sikker  (nesten) lov. Via GPSen finner jeg en grusvei opp til høyre, den krongler seg gjennom furuskogen, til et lite hyttefelt, og en diger parkeringsplass. Tydeligvis et populært utgangspunkt for turer. Men ikke i dag, her er jeg aleine, med litt utsikt, strålende sol, og kun noen nyskjerrige sauer som tilskuere.

Her rigger jeg et herremåltid, levert «direkte» fra Tromsø og DryTech.

Eller Real Turmat, som det er mer kjent som.

Lammegryten sitter som et skudd, og ettpar kalde cola sørger for at den beiske kaffesmaken endelig forlater munnhulen for denne gang.

 

Men, man kommer seg ikke til Lyngdal ved å sitte her og lønsje i det uendelige.

 

Pakker sammen, og feier avgårde til ferga på Oanes.

Her bruker jeg alltid å legge turen via Kvalvågvegen og Ims, men i dag er det skiltet med «vegarbeid» og stengt for gjennomkjøring.

Jaja, da sparer jeg litt tid, og gir gass mot ferga. Den ligger klar, alle bilene er allerede om bord, og idet jeg har bakhjulet forbi lemmen, drar de fra kai.

 

Altså, jeg står bakerst på ei voksen ferge full av biler… vel framme på Lauvvik kjører jeg til sides og venter til bilene er vel avgårde.  Jeg veit hvor fint det er å kjøre aleine på denne veien mot Gjesdal at jeg tar meg den tida.

SÅ er det min tur, høyrehånda er villig med på leiken, og ikke lenge etter passerer jeg Gjesdal, Oltedal, Frafjord, og en liten stund seinere stopper jeg for første gang på Byrkjedalstunet.

Frafjord

 

Har kjørt rett forbi mange ganger, men ikke i dag. Tar meg en is i sola mens jeg kikker meg litt rundt, tar ettpar telefonerog trykker litt på GPSen.

Joda, det får bli å kjøre Gloppedalsura i dag… en ny «første» gang.

Fine svinger preger ettermiddagen, mens jeg koser meg langs små innsjøer og herlig kulturlandskap.

 

Bensin på Vikeså, og videre ned langs E39 mot Helland, der jeg skal finne en ny jomfruelig vei.

Den krysser over Sørlandsbanen og stiger oppover i lia, retning sørøst, innover jordbruks og fine små bygder. Svingete og fin, så vei 32 og etterpå 501 fra E39 i nord til Hauge i Dalane er vel verd en tur igjen.

Vel framme i veikrysset på Raceway 44 (eller var det Riksvei 44 mon tro??) tar jeg en frekkas, og kjører mot Egersund et stykke, til jeg tar opp en sidevei jeg har prøvd før-

Rekefjordsvegen, Fv 33.

Liker du svingete vei, sier du? Altså, SKIKKELIG svingete?

Prøv denne… det er så mye opp og ned i starten her, av man kan nesten bli ør. For min del er dette blitt en fast rute, på vei sørover, og de få kilometerne jeg måtte kjøre i feil retning på Rv44 er glemt like fort som jeg kjørte dem…eller nei, kanskje ikke SÅ fort.

Her kommer svingene raskere på deg enn du sikkert trodde var mulig… og jammen meg har de asfaltert hele strekningen her i år. Eller kanskje det var i fjor… jeg har jo ikke kjørt her siden -17

Videre sørover på denne fredlige veibiten har jeg all verdens tid, og tar meg tid til å nyte utsikten ut i havet, til tross for at det egentlig ikke er noe som helst å se, blått hav, blå himmel. Og horisonten omtrent 1,5 mil uti det blå.. sett fra her hvor jeg står.

Jaja, filosofere kan jeg gjøre i kveld, nå venter snart rosinen i sørlandspølsa, juvelen, Nirvana, orgasm…nei, kanskje ikke så drøyt, men altså, nå er jeg straks i Hauge i Dalane, og daaaa kommer alle de beste svingene i hele verden på løpende bånd.

Først ned langs berget over Jøssingfjorden, ned hårnålene, langsmed fjorden, flikk flakk flikk flakk, før det sikksakker seg opp fra fjorden, over fjellet og ned i hårnåler mot Åna Sira.

Det var jo en relativt heftig skogbrann her i vår, og det er fortsatt tydelige spor etter denne i terrenget

ååååhh…Åna Sira… denne unseelige lille bygda med EN butikk og en automatisk bensinstasjon..

Bare minnet om en ung Siri Kalvig som predikerte værmeldingen «kysten Lindesnes – ÅnaSira» kan frambringe gåsehud av den beste sorten, men her er det såpass mye hit og dit…og jammen meg en og annen bilist også, at slike minner må ristes bort….

For heller å taes fram ved en mer passende anledning, når StorTigern (eller etterfølgern) står parkert.

 

Fra Åna bærer det opp igjen, over heia, og ned til Flekkefjord, der dagens ultimate kjøremessige høydepunkt tar slutt.

Ofte tar jeg en stopp her, ved porten til VestAgder, men i dag har klokka gått fort på slutten av dagen, så jeg presser på. Gjennom sentrum, opp på E39 (hurra) og svelger litt «E-infiserte» kilometre nedover mot Fedafjorden. Man kjører inn i en tunnel, ut på broa over fjorden, inn i tunnel igjen, og så helt plutselig skal man svinge venstre og ta av i retning mot Farsund.

Ofte har jeg dratt vest, over Listeidet, der vikingene drog båtene noen hundre meter på land, for å slippe å ta turen rundt værharde Lista.

Men i dag tar jeg en shortcut, holder meg på Fv 465 nedover mot Farsund, men ved Åpta, der campingen ligger, tar jeg inn til venstre, stopper litt, legger inn «offroad», (fy for pokker som jeg gleder meg til GSAen som kan legge inn «grusmodus» on the run…slippe å stoppe) for nå venter ca 2,5 mil med deilig grusvei som en avslutning på en deilig dag.

 

 

Det går inn og ut av små viker og bukter, langsmed Åptafjorden på ei smal fjellhylle som de har brukt til vei, og ved Drange, slynger veien seg oppover fjellsida, og over heia, ned til Lyngdals-sida.

Oppover her, på denne avsidesliggende veien, som snirkler seg mellom fraflytta gårdsbruk,  er det lett å bli litt ivrig på gasshånda, og rundt en sving har plutselig en rådyrbukk stilt seg opp for å beite i veikanten. Tror vi skvatt like mye begge to, og råbukken virra hit og dit før han tok strak kurs rett inn i krattskogen. Puuh, pulsen når fortsatt 200 på under et sekund.

 

Resten av turen går i rolig daffetempo fram til Rosfjord, der jeg sjekker inn på hotellet.

Utsikt til sjøen, en øl på verandaen, dusj, mat…

Entrecote selvsagt, og mer øl.

Men med 54 mil i kroppen i dag, og grytidlig oppe så blir jeg ikke så sein.

Husker ikke hva klokka var, men det var fortsatt lyst ute.

Lyst er det også når jeg slår opp øya igjen, sola skinner på boreriggene uti fjorden, og etter en kjapp dusj er jeg i frokostsalen klokka 07.  Da er sykkelen ferdig pakka, jeg gjør meg klar for den vanlige turen ut til Lindesnes, som jeg MÅ ha når jeg er her.

 

Dette er en kjøreopplevelse jeg har beskrevet mange ganger før, fredelig gladgassing når sola kryper sakte oppover tretoppene, og fjordene ligger speilblanke og venter på den første solgangsbrisen som gjerne kommer rundt lunch.

Men foreløpig…ikke en krusning på vannet.

På bensinstasjonen i Spangereid kjøper jeg litt is og en cola, og cruiser ut til Lindesnes.

 

Her er folket som camper i bobil nettopp våkne, ogde  undrer seg nok litt på hvem «han der» er, som kommer på MC så tidlig på morran.

Men jeg kommer i fred, slår meg ned på en benk, og nyter medbrakt is og brus med aller største velbehag.

Det er noe med veien ut hit, den tar deg med på en slags reise tilbake i tid. Utover mot Lindesnes er det få (om noen) nyere hus, det er stort sett gamle bolighus, og to gamle, små skoler som var i drift til engang på 60tallet. Rett og slett gamle skolestuer, slik man ser på film.

Så roen senker seg veldig, her ute hører liksom ikke ordet «tidsklemma» til.

I hodet mitt har alle utover her goooood tid, og snakker saakte og breeedt søørlandsk, slik Kristen Gislefoss på værmeldinga gjorde. Og Kristian Trægde før han, på 70,- og tidlig 80tall.

 

Nuvell, det er ikke sikkert jeg har rett oppi dette, men det er en behagelig illusjon.

 

Jeg har flere stopp innover mot Spangereid, og tar bilder, men i dag skal jeg ta en liten ekstratur, for like før man kommer til Ramsland, går det en vei opp mot venstre, eller høyre, om man er på tur utover mot Lindesnes. Denne veien går til Stushavn, og der har jeg aldri vært…. SÅ la oss se åssen det ser ut der.

Opp fra hovedveien, lirke seg gjennom en hårnålsving som har kveilet seg rundt et lite hus… og så oppover bakken.

Snart er det slutt på asfalt, men med tanke på hvor elendig den var, er det gjerne like greit. Kort forttalt, det var 4-5 kilometer med spredde småbruk og beiteland, men nede i Stushavn var det frukttrær og frodige hager. Stedet eller de 7-8-9 husene/hyttene ligger lunt og fint til mellom bakker og berg, og utmed havet ligger holmer og skjær, der de sikkert fisket daglig i tidligere tider. 70-80tallet eller der omkring.

Jeg snur nedi vågen, her er det fredelig og fint, kun en kar på ei hytte har stillt seg veldig synlig opp og følger med på hva jeg gjør. Er vel ikke hver dag der er fremmedfolk her, vil jeg tro 😀

 

Jeg stopper hist og her, tar bilder og nyter omgivelsene.

 

Snart etter er jeg tilbake ved seilbåten jeg passerte på tur opp, men nå legger jeg merke til navnet på den.

Jeg vil tro Hennes Kongelige Høyhet ville vært stolt om hun visste

 

Tilbake, retur mot Lyngdal, stort sett samme vei, men la inn en grusrunde på ei lita mil.

Snart etter nyter man utsikten mot hotellet, og sørlandsbadet, og i Lyngdal sentrum fyller jeg tanken, og setter fart hjemover.

Først oppover 43en mot Eiken. Egentlig ville jeg kjørt Suleskardet, men den åpner ikke før på mandag 20.mai.

Så da blir det den vanlige og kjedelige Setesdalen hjemover. Men først Fv43 og så 42 mot Evje.

Har en stopp oppmed Kvås, og tar bilde av Kvåsfossen… det var svære greier… eller kanskje ikke.

 

Veien oppover er stort sett en lang kjedelig 50-60sone, men noen brukbare svinger er det jo hist og her…

Over høydedraga mot Evje er det mer brunt enn lysegrønt, men tempen er gullfin, og tempoet likeså.  Det er liksom ikke så mye å se oppi skauen her, så jeg legger mil bak meg, for jeg har en ny veibit jeg skal prøve i dag.

Ankommer Evje, vurderer softis, men har liksom flyten i blodet, så milene ruller non stop til Byglandsfjord. Altså den lille bygda der ved demningen. Normalt så er det rett fram i rundkjøringen der… men i dag… «take the thøøøøøørd exit» ville Garmindama sagt, om jeg hadde lyd på.

Altså venstre og rett fram over demningen.

Et bilde må til, før jeg fortsetter, og det må jeg si… skal du opp eller ned Setesdalen? Ta vestsida av Byglandsfjorden, den er SÅ mye kjekkere å kjøre enn den sinnsykt ensformige Rv9.

Til å begynne med er det litt spredd bebyggelse, men den forsvinner lengre nord, og jeg kruser aleine langs vannet, og nyter utsikt, kjøreglede, solskinn og smak av sommer.

Noen har kåret Rv9 gjennom Setesdalen til en av våre fineste MCveier, men den eller  de som tok den kåringen, må i alle fall gå igjennom sine resepter med et kritisk blikk.

Bortsett fra den lille omveien langs vestida her altså. Der jeg kjører inn på Rv9 igjen, akkurat ved slusene øverst i Byglandsfjorden, der oppsida av slusene heter Åraksbøfjorden, kunne jeg kjørt noen få hundre meter nedover, og kjørt «feil» side av Åraksbøfjorden også.

Men den sparer jeg til en annen gang, dessuten er det mer bebygd langsmed Åraksbø, enn den veien jeg nettopp kjørte.

Setesdalen ja,….. kjempespennende vei dette.

Men.. jeg har etter hvert fått en plan, for lengre oppe i dalen, forbi Valle, ser jeg på GPSen at det går en strek til venstre for veien, som følger mye av hovedveien oppover.

Denne blir jeg å «utforske» engang jeg føler jeg har bedre tid.

Jeg er jo litt dum når jeg lukter «hjem»… og helt siden jeg var i militæret i Kristiansand, har Hovden vært en målestokk på turen. Hit opp, men ikke lengre gikk bussen på fredagskveldene.

Så da kom kamerater, venninner, foreldre og søster min og henta meg her, så jeg skulle få noen ekstra timer hjemme på helgeperm.

Ellers var det buss lørdag formiddag fra Kr.sand som var i Odda 17.15. Med retur fra Odda 11.45 søndag formiddag. Man rakk akkurat å drikke seg stygg i ansiktet og dumme seg ut på dansegulvet på Hjørna Kro & Disco, før man sovnet i vanære, og måtte sitte 7,5 timer i bakrus på bussen.

Joda man hadde sine prioriteringer den gang også.

 

Men altså.. Hovden er på en måte «hjemme». Omtrent akkurat to timer unna Odda, gjerne litt mindre når man er bevæpnet med en Stor Tiger.

Store Tigre må imidlertid ha mat, så jeg fyller min dyreste bensin noen gang her oppe på «høyfjellsbensinstasjonen», før jeg retter blikket rett vest, og styrer Tigern deretter.

Oppe på det som nesten er snaufjell, ligger fortsatt isen på vannet, og temperaturen er ikke lengre så gullfin.

Men dette fjellpartiet varer ikke så lenge, snart etter renner Celsiusene inn på kjørecomputeren, og jeg kan svinge venstre i Haukeligrend, mot Røldal.

Sola sprudler på den blå himmelen, og ved Vågslid tar jeg igjen en liten gjeng med andre MCer som er på tur. Da klarer jeg å roe ned litt, og vi glir oppover på ei lita rekke mot Haukelisæter.

Her forsvinner de andre ned på turisthytta, og jeg vet jeg har akkurat 75kilometer til Odda.

Merkelig nok kjennes det varmere ut her oppe, enn over fjellet ved Hovden, og på vei ned i Røldal, er det som å kjøre rett inn i våren igjen.

Lysegrønne trær med sola i vest.. så vakkert at man knapt kan tro det.

Nå har jeg sett dette synet mange mange ganger før, men likevel… på MCtur opplever jeg ting på en måte litt sterkere.

Jeg er neppe den eneste som har det sånn.

Nå er jeg så godt som hjemme, jeg har tilbrakt utallige dager i Røldal på ski, med paraglider og som rørlegger. I dag ruller jeg gjennom, opp til fjellet igjen, den siste fjellovergangen i dag.

På vestsida ligger Seljestad, så kommer Oddadalen og snart ruller jeg gjennom Folgefonntunellen.

På vestsida venter den irrgrønne fjorden, slik den lå før jeg drog avgårde dagen før. Vakkert, og er med på å lage mai måned til den «grønne» måneden.

Etter 50 nye mil på Tigern parkerer jeg på låven.

StorTigern har gjort sitt, den skal få nye asfaltdekk i helga, og neste uke skal den byttes inn.

Litt vemodig tenker du kanskje?

 

Jeg også trodde det, før jeg henta GSAen…. Men det skal jeg fortelle mer om i et annet eventyr.

 

Sjallabais