Gruskollektivet 2019

Ullsaker Panorama, Vest Torpa. Den gang Oppland Fylke

Det som begynte med en tur til Säfsen høsten 2018, utviklet seg gjennom vinteren og våren 2019 til å bli det som nå kalles «Gruskollektivet»

Et utskudd fra Triumph og Classic Bike miljøet i Bergen og omegn, med noen konvertitter

(fra Triumph til BMW altså, ikke fra kristendom til islam. Selv om det for noen kan være like alvorlig)

på BMW GS. Forfatteren selv, er en av dem.

Nuvel, dette er en gjeng glade amatører, bestående av en gruppe menn i øvre middelklasse…..eeeehh aldergruppe,– tenker jeg vi sier. Samt ei ung fager frøken, som ikke bare er med for kjønnkvoteringens skyld. Hun er også en ræser på støvsuger og potetskreller.

 

I 2018 var vi som sagt til Säfsen og Adventure Days, og kom til duk og dekket bord til alle måltid.

Nå hadde Touratech flyttet AdventureDays fra september til juni, så dette utgikk, da det krasjet på mange plan.

 

Men flere av medlemmene var til Lidkøbing på Offroad School sitt advanced kurs i mai, men da var jeg selvfølgelig ute på jobb.

Derimot hadde primus motor Ståle en idè, en GOD idè til og med.

Han hadde bekjente som dreiv et sted som kalles Ullsaker Panorama, en gjestegård oppi en ås, litt nord for Dokka.

Ingen av oss var nevneverdig lokalkjente, jeg var vel den som var nærmest noe lokal kunnskap, fordi jeg hadde kjørt gjennom området sammen med BusaTrond sommeren 2018.

 

Men i vår tid, med internett, Facebook, diverse karttjenester, satellitt og flyfoto, samlet jeg sammen det jeg kunne av info, gjennom mange kvelder både hjemme, og offshore.

Ruter blei snekret sammen, og resten av gjengen virket happy med de forslagene jeg kom med. Eller så var de rett og slett likegyldige.

 

Avreisedato 12.september.

For en gangs skyld kom jeg hjem fra jobb i GOD tid, og kunne pakke i ro og mak.

 

Å komme hjem fra jobb over 20 timer før avreise er rein luksus, så å pakke med seg ALT for mye, var kjempelett.

Pakket ut og inn noen ganger, før jeg var fornøyd.

Skulle tross alt bo innendørs, i herskapelige omgivelser. Trenger ikke så mye da.

Kun en pen røkejakke til å bruke i salongen efter middag, og noen rene pene bukser med press.

Været var som vanlig når jeg skal ut på tur, det regnet godt, men i motsetning til i 2018, var det ingen fare for å kunne ha snøballkrig på vidda.

 

Kom meg avgårde tidlig på eftan, etter at de andre hadde møttest på Trengereid.

Innover til Odda, utover Sørfjorden forbi Lofthus og Kinsarvik, det er vått og en del trafikk, har bomma litt med «ettermiddagsrushet», tydeligvis.

Ved Hardangerbrua venter jeg litt på de andre, prøver å ringe, men nix svar. Altså er de på hjul.

Rekker en selfie sammen med japanesene (eller var det en liten kineser?) og så får Ståle på tråden.

De har passert, og venter i Eidfjord. AAAhhh så da hadde jeg misforstått.

Avgårde… i tilnærmet lovlig hastighet, og møter resten av grusmisbrukerne ved den nedlagte bensinstasjonen i Øvre Eidfjord.

Passerer selvfølgelig en rekke med vogntog like før, så noen koseprat tar vi oss ikke tid til.

«Kom igjen for f…n, det kommer en haug trailere nedi her, vi må ikkje havne bak de!» roper jeg. Og gutta får fart på skankene sine.

For den uinnvidde leser, må jeg få opplyse, at straks etter øvre Eidfjord, begynner Måbødalen.

En laaaaang motbakke, gjennom tunneler og korketrekkere, oppover langsmed, og igjennom ei stupbratt fjellside.

 

Motbakken fortsetter videre opp mot Dyranut, der det endelig blir flatt, og etter hvert litt unnabakke, på vei mot øst.

Denne lange motbakken er visstnok så lang, bratt, smal og beryktet, at den blant de lokale omtales som «Dødsbakken»! Intet mindre faktisk.

Eller «Death Hill» som den engelskspråklige fortellerstemmen i programmet «Vinterveiens Helter» sier, på TV kanalen National Geographic»

Føler vel noen ganger at det blir ørlite overdramatisert i det programmet, men litt gøy er det likevel, siden jeg kjenner noen av de som er med der, både Thord som driver bilberging i Odda og Bjørn, i Eidfjord.

 

Vi klarer det NESTEN… å få alle mann avgårde før trailerkolonnen kommer, men vi får et østeuropeisk, sterkt undermotorsiert vogntog forran oss, men det går såpass seint, at vi klarer alle å smite oss forbi på den ene bittelille rettstrekka.

 

Kjempegreier, vi får en nydelig flyt i kjøringa hele veien oppover, og til tross for at temperaturen faller litt mer enn forventet går det meget bra.

Det kaldeste var vel 4 grader, men når vi bikker over vannskillet, tørker regnet bort, og veien blir tørr.

Strøkent

 

Det går nonstop til Cirkle K på Geilo. Her er det kaffi på de som fryser, (og varm kakao til meg, som ikke drikker det svarte heksebrygget)

En oppsamling av planen videre, jeg foreslår å kjøre på vestsida av dalen nedover, men klokka går og vi ser at det vil mørkne før vi er framme på Ullsaker.

Det får bli Rv7 nedover til Gol, der vi skal møte Marianne, og kjøpe inn litt mat.

 

Rv7 i Hallingdal er like spennende som å se maling tørke, men vi ankommer Gol, og gjør våre innkjøp.

Kveldens kokk (dvs meg) har en plan for en rask, enkel middag, og handelen er relativt raskt unnagjort.

Videre.

Det blir en relativt rask tur over Golsfjellet, med en oppsamling der veien svinger av, ned mot Vestringsbygda.

Adrenalinet ligger nesten utenpå huden, på oss som venter lengst på de andre, som har mer vett mellom øra

Utsikt i retning hytta hans BusaTrond.

 

Det tar ytterligere en time så er vi på  Dokka, det er nesten mørkt, og vi tanker opp, så vi har fulle tanker til morgendagen.

17 km gjennom mørke natta (eller kvelden) med sotet visir er jo akkurat passe interessant, men jeg har glemt de klare vernebrillene mine hjemme, så jeg kjører på lysene til han foran meg.

 

Vel parkert, begynner neste viktige trinn på turen… nei ikke pakke ut.

Men å få annektert et anstendig værelse.

Jeg er blant de første inn døra, og albuer meg opp i 2 etg, og finner et rom på størrelse med en 1 roms leilighet på Grünerløkka.

«Jegerloftet» står det på døra… jaja, jeg er, eller var jo, en beryktet rypejeger i sin tid.

Deretter er det av med kjøreutstyr, og jeg begir meg det velutstyrte kjøkkenet i vold.

Får schmeisa sammen en gryterett som er hentet rett ut av 80 tallet, til og med en liten salat var representert (men i liten grad fortært) på middagsbordet.

Amerikansk gryterett, fra Toro. Vi er jo litt lokalpatrioter da…

Noen bokser med Aass Vienna Lager drukket med stort velbehag,  og siden korn er en slags grønnsak, sier jeg meg fornøyd med det.

Noen er mer sultne enn andre, og her har Vidar og Arvid satt seg til for å holde med under oppsyn, for å sikre progresjon i matlagingen

Etter middag blir det å fortelle skrøner i salongen,

og nyte en vakker månevandring før man tar kveldsstellet, og jumper i seng.

Neste dag kan bli lang, vi (det vil si jeg) har lagt plan for en romslig utflukt.

 

Neste morgen våkner man til lyden av frokostforberedelser, samt at morgensola skinner inn gjennom kniplingsgardinene på østsiden av rommet…

Frokostgjengen har gjort en formidabel jobb, det smaker fortreffelig med egg og bacon og alt det andre gode….

Innkjøp til kvelden, og resten av helga blir planlagt, og bestilt på den lokale Jokerbutikken.

Som viser seg å levere fantastisk service, det er nesten rørende. Joker VestTorpa 4ever <3

 

Så ut på tur, jeg har planlagt å kjøre litt av den enklere delen av TET i dag, så turens første delmål blir Skeikampen og Peer Gyntvegen..

Det vil si øst, nordøst og så nordover, mot Forset, over noen bygdaveger til Segalstad, og deretter til Skeikampen.

Dagens rute, du kan se den i MyRouteApp her:

https://www.myrouteapp.com/route/open/2415965/here#61.18959577066582;9.80255126953125;9///

 

Litt asfalt blir det jo, men innimellom har jeg truffet blink med noen grusveger, som går mellom noen mindre dalfører

På Skeikampen betaler vi våre bompenger i tur og orden, ingen hadde sure miner av den grunn… tror jeg.

Så blir det å cruise langs Peer Gyntvegen, feltet strekker seg fort litt ut i lengde, men de fremste må bare finne seg i å vente iblant, alle skal med.

 

Litt bilder får vi også tatt, bla har vi en liten pause på en rasteplass med utsikt mot Fagerhøi, der leirskolen ligger.

Bjarte ruller forbi

Videre mot nord går turen, vi svinger av Peer Gynt vegen, og følger TET-sporet nedover i dalsida mot Gudbrandsdalen.

Veien slynger seg nesten gjennom gardstun, før vi ender opp på asfalt litt nord for Hundtorp.

Har følelsen av at jeg har kjørt her engang før, kanskje med den gamle XTZen..?

Fortsetter nordover til Vinstra, der noen fyller bensin, og så krysser vi dalen, og fortsetter opp på andre sida, for å ta fatt på Peer Gynt seterveg.

Her var jeg for ettpar måneder siden og overnattet i telt, ved det høyeste punktet på veien, og har lyst å vise de andre hvor fint det er oppå her. Jeg har vel gjerne nevnt det en gang eller tre i den seinere tid 😀

 

I dag er det kjøligere enn sist jeg var her, og det blåser nokså friskt på toppen. Men veien opp er like ålreit, og selv i speilene mine kan man se digre glis bakom hjelmvisirene på de som kommer bak.

Oppe på Krøkla blir det en rask lunch, noen var smart nok til å  smøre niste i morges… andre ikke.

Ett par av gutta prøver en traktorløype som går opp mot toppen, og en annen gang skal jeg pinadø lure meg helt til topps.

«Dei gamle fjell i syningom, er alltid eins å sjå»  skreiv Ivar Åsen i 1863. Nettopp om utsikten over Rondane.

Men «Stålenuten»… den er ganske ny. Den har ikke engang blitt merket av på «utkikkssteinen» her.  Der er det mest snaufjell på toppen, men i dag så har den tatt lue på, som du ser.

Men det tar ikke lange tida før vi er på tur videre, runden går over noen titalls kilometer i grenseområdet til Rondane.

Vi ender ikke opp på Kvam i dag, men svinger oss sørover på gamle E6 tilbake til Vinstra.

Jeg har fått en kulinarisk åpenbaring, og har tilbudt meg å svinge slikkepott, kokkekniv og steikespade.  I kveld også-  jeg elsker jo å lage mat. Iallefall av og til, når jeg kommer på det selv.

Så tåppbåx’en fylles opp (ja det er ikke vakkert med tåppbåx, men det er ikke GSAen i seg selv heller. Og her truimpher praktikalitet det rent estetiske, med GOD margin. )

 

Videre går turen opp mot Gålå igjen, her har vi ettpar alternativer, men dagen går sin gang, og skal det bli middag i vettug tid, kan vi ikke velge den lengste veien.

 

Så altså… opp til Gålå, men vi kjører ikke TET og Peer Gyyntvegen tilbake. Det blir en flott grusveg (litt  for fin, etter min smak) som strekker seg sørover langs elva Gausa, og ned til Espedalen.

Ved Espedalen holder vi oss på grusveien oppi dalsida, før vi tvinges ned på asfalt et stykke sørøst for Svatsum.

Tror de fleste synes det var greit med en asfaltpause, og ettpar kilometre før Forset svinger vi innom en liten grusbit igjen, før vi entrer asfaltveien Fv204.

Svingene opp fra Forset har jeg kjørt ettpar ganger nå, men det er første gang med GSAen.

Og det var fantastisk, herlighet som jeg elsker å kjøre denne sykkelen, med det bunndraget ut av hårnålene, tyngdepunkt på nivå med en meitemark, og masse krefter over hele linja.

Men….. enkelte av Tigergutta pisker syklene såpass, at jeg lett oppgitt må innrømme at de henger med.

Til tross for at de har vesentlig mindre kubikk enn undertegnede.

Irriterende!! Rett og slett

Det er nok juks, det må være den nye Triumph Gepard de kjører… den raskere utgaven av Tiger.

 

Så skal vi nedover til venstre, sørover langs Dokkfløyvatnet.

Omtrent ved turisthytta på Kittilsbu, svinger vi inn på en smal grusveg, ….

Den blå rundingen er Kittilsbu Turisthytte, og sporet som er merket med røde markører viser sporet, som ikke er vist som kjørbar vei på noe kart. Ikke engang Finn kart, med på flyfoto finner man slike. Greit å ha en stiplet linje å gå etter når man leiter.

Her måtte vi litt lengre vestover, som sagt, og deretter ta sørøstover

Akkurat der den øverste markøren står i bildet, kjører vi rett inn i en haug «skjetunger»… eller sorry.. unge menn.. og en dame, med grønne uniformer, automatvåpen, piggtråd og firehjultrekkere.

Militærøvelse.. vi får ikke passere (og ikke fotografere), så vi må opp på asfalten, og kjøre en liten kilometer til, før vi tar ned den offisielle grusvegen mot sør.

I sørenden av vannet ligger en demning. Her blir det stopp, om vi skal fortsette rett fram eller knote oss over dammen (det er en form for innkjøringshinder der) og ta noe som ser ut som en real traktorsti nedover..

Det blir selvsagt over dammen, vi hjelper hverandre over og gjennom hinderne, og ender opp på andre siden av dammen.

 

Men.. det eneste vi får utav dette, er en igjenlåst port, uten en eneste mulighet til å kjøre gjennom.

Opp og tilbake sammen veien (fant seinere ut, under kartstudier, at det var en annen mulighet) og snart etter er vi tilbake på asfalt, for godt, denne fredagen.

Tilbake mot Ullsaker, der Bjørn og Jens (to somlepaver) nettopp har ankommet, en dag for seint.

 

Jeg tar oppstilling på kjøkkenet, spretter en boks velsmakende Vienna Lager fra Aass og går i gang med middag, mens noen av de andre «guttene» går i gang med å pynte bordet.

Andre derimot, kan ikke vente med å hoppe i «intimstampen» på terrassen. Tror nok guttene koste seg her:

Jeg observerer at samtlige har en hånd under vann… tøysemikler!

Men middagen ja…

Jeg kunne brukt lang tid på å beskrive hva jeg laget…og…. jeg tror jeg velger å gjøre nettopp det.  Du vil takke meg seinere, når du har laget det selv… eller fått mamma/husfrue til å gjøre det for deg

 

Altså: Fersk pasta med kylling i en balsamico/chili fløtesaus.

 

Sånn til å begynne med, må man ha rette stemningen, selv foretrekker jeg Herp Albert & Tijuana Brass Band til matlagingen, f.eks melodien «A walk in the black forrest» eller evt «Spanish flea»

(det er bare å Spotify’e i vei)

Finn gjerne også fram en kald øl, eller et stort glass temperert, italiensk rødvin. Viktig å holde væskebalansen på optimalt nivå når man rører i gryta.

For her skal det røres

 

Man trenger, til denne gjengen som jeg skal servere ikveld (8 stk):

1,5 kilo renskåret, oppdelt kyllingfilet

9 dl. Kremfløte (noen bruker matfløte, men for meg finnes kun EN fløte…krem)

En voksen munnfull kremet balsamico (ikke bokstavelig, men sånn ca… det smaker ikke noe godt)

1 glass med soltørket tomat

Chiliflakes eller veldig finhakket fersk chili.

Hvitløk (ca en neve med renskede fedd)

 

Begynn med å lage pasta, jeg foretrekker liguini, dette kan du selvsagt gjøre en dag i forveien.

Eller, dersom du, som oss… har kjørt motorsykkel hele dagen… kjøp den ferdig laget på Spar Vinstra. (eller en annen lokal matvarebutikk) Vi kjøpte tre pakker fersk tagliatelle

Steik sjyllingen i smør (fortrinnsvis klarnet smør, sånn at mysen ikke gir brent smak)

Klem hvitløken i stykker med flatsiden av en kokkekniv–  krydre litt med salt og pepper.

Ha i balsamico, og la den koke ut eddiksmaken, før du hiver chilien oppi, deretter er det tid for de soltørkede tomatene.

Så tilsetter man fløten, og lar koke til det blir en litt tykk saus.

 

Serveres rykende varmt.

Til denne retten passer det ypperlig med en kald øl- Velbekomme

Vi spiser oss latterlig mette, og er enige i at det neppe kan være så synd i barna i Afrika…

Å være sultne kan umulig være like vondt som vi har det nå.

Overmette… og med mengder selvmedlidenhet.

 

Med alt ryddet på plass, oppvaskemaskina i full jobb, og med fulle glass, trekker vi inn i salongen, og planlegger litt for morgendagen.

Nå er det Jensemann som er i førersetet mtp planlegging, helt i orden, da jeg ofte legger opp til litt VEL ambisiøse rutevalg.

Jens sine ideer om rute går mer lokalt, og selv om jeg tenker inni meg «hva faen skal vi finne på etter lunch?» så holder jeg klokelig kjeft.

Det er jo moro og «freestyle» litt også, ikke ha en spikret, timet og tilrettelagt plan på alt- man må kunne leve litt på Kant1 også.

 

Kvelden går for øvrig slik den skal, det mimres, diskuteres og juges over en lav sko.

Faen vi har det trivelig

 

Ikke spesielt seint er lysene slukket på Jegerloftet, og neste morgen kommer med mer skyer enn solskinn, men jeg vil si det fortsatt er vakkert vær over Ullsaker og Ullsjøen.

 

 

Frokost, nistesmøring (i dag ordnet alle seg mat) og så er det opp på syklene.

Først ned til Joker VestTorpa for bensin og snacks og så avgårde.

Sør og vestover, på lokale grusveier. Det blir en del stopp og plundring, alle er her for første gang, og ikke alle rutene har forbindelse på kartet, men det er gjennomkjøring i virkeligheten, flere plasser.

Egentlig moro, og langt mer sosialt enn dette marathonrun’et jeg kjørte i går.

I dag er det jo lørdag, og det er langt mer folk i terrenget enn i går.

 

Hyttefolk, bærplukkere og jegere.

Vi kjører pent når det dukker opp folk langs veien, og det er tydelig at det ikke er SÅ mange grusmisbrukere oppi her til daglig, da vi møter smil og hyggelig vinking så godt som hver gang.

 

Kjøringa går på grusveier av alle slag, og jo kleinere, jo bedre, egentlig. Og hver gang vi finner en forbindelse som egentlig ikke finnes, iflg kart og GPS, er det som en liten seier.

Vi jobber oss vest og nordover rundt vestsida av innsjøen Garin, der vi har en stopp for å sluke en matbit.

 

Fellesskap og tilhørighet er viktige faktorer i MC miljøet, og det ser vi til fulle på bildet her.

Ich bin ein Ausländer.

 

Men ingen premier blir utdelt til de som sitter stille, vi kjører litt tilbake og østover igjen. Finner ikke noen umiddelbare høydepunkt, kun ettpar stengte bommer, der vi kjørte gjennom tidligere idag

Litt på kryss og tvers, og att og fram går turen, men etter hvert så ender vi tilbake på Ullsaker der vi bor.

Ettermiddagen blir re-planlagt, Jensemann finner ut hvor han vil, og så det ut på tur igjen.

Litt nord og vestover igjen, og vi lurer oss forbi en bom, i håp om å finne en passasje som ikke finnes på kartet.

 

Det ender opp med at vi snur mellom noen hytter, der det selvsagt er folk, og returner med veldig nyskjerrige øyne i ryggen. Greit å gi seg mens leken er god. Iallefall når andre ser på.

Lenger nordover….

Det blir stopp ved en utkjørsel, og der strekker det seg noe som kanskje engang var en slags vei/traktorspor.

 

«Det finnes en vei på andre siden av elva» sier Jens

«Hvilken elv?» spør jeg….

«Nedi, borti her, over noe som ser ut til å være et jorde. Kjør først du Olav»

Selvsagt skal jeg kjøre først… akkurat som i krig, rulles det tunge artilleriet ut først. Og en GSA ser jo ut som en panservogn på to hjul.

Jeg brøyter meg ned igjennom det som engang har vært en slags traktorveg, og kommer til restene av en port, får åpnet denne, og vinker de andre igjennom.

Vipps er jeg bakerst, men snart etter kommer vi til jordet det var snakk om. Der er f..n meg en traktor i full sving med å hente rundballer (altså «traktoregg» som byfolk tror at det er)

Traktoren går i full stopp når han ser oss, og jeg tenker, at nå har vi bæsja på leggen…

her skulle vi kanskje ikke vært.

 

Men ut av traktoren (en diger John Deer 6534 Premium, med frontlaster) stiger selveste Smørbukk.

En ung herremann, som tydeligvis ikke har vokst opp med lavkarbo og Pepsi Max. Et smil som går rundt hele hodet, og med en halvlitersboks med RedBull i neve, spør han:

«Nå, har dere kjørt dere bort?»

Noe som blir avkreftet, vi har tenkt oss over elven og opp på andre sia, forteller vi

«Javel ja— jaha… detta vil jeg se på» sier Smørbukk lattermildt

 

Ved ankomst på elvebredden blir ettpar av gutta litt bleik om nebbet, men her er det ingen vei utenom sier jeg.

 

Bare å inspisere elvebunn, så jeg vasser uti. Det rekker til knærne og litt forbi, altså problemfritt.

 

Jeg har gjort dette noen ganger i Portugal, og gir en kort innføring i åssen vi gjør dette på en noenlunde sikker måte.

En mann på sykkelen, og en mann på hver side, turtallet litt opp, foten på bakbremsen og jevnt og ROLIG over.

Teamwork er tingen, og vi får ett par man trygt over, og jeg på vei tilbake gjennom elva, når Vidar (MadMax) tar rennefart og gønner over på egen hånd, så vassføyka står himmelhøyt på begge sider.  Til og med Usain Bolt skulle hatt problemer med å holde følge han over der. Like før han er over på andre sia, treffer framhjulet en stein, og det går overende.

Heldigvis er det en diger mann som kjører, og med krefter som en bjørn, unngår han å drukne sykkelen fullstendig.  Men vannkjølingen var det ingenting å si på, et øyeblikk der.

 

Resten av gjengen tar det mer med ro, og ingen Tigre blei skadet i operasjonen. Ei heller tyskere. Så bærer det tilbake, vi stopper på Joker NordTorpa (JokerNord?) og sikrer noen ekstra øl før vi returnerer til basen.

 

Ikveld er det Bjarte som har tatt på seg ansvar for egen næring, men heldigvis var kjøttstykket såpass voksent at det var mer enn nok til alle.

Så mens Bjarte & Co opererte kniver, ingredienser, stavmixer og kasseroller, satt jeg i chesterfieldsalongen og koste meg med leskedrikke av den skummende sorten.

Når var det ikke bare kos da, jeg leste værmeldingen for vestlandet, dagen etter, søndag.

Og det var helst triste greier, med regn, mer regn, og enda mer regn. Og vind, og lave temperaturer over fjellovergangene.

Men enn så lenge, får vi nyte fantastisk mat, kaldt øl, kjøre en runde med Kahoot (altså en form for quiz) og ha det bra, med mer juging og mimring.

Men kvelden kommer etter hvert sigende på, og før jeg sovner, pakker jeg ferdig det som kan pakkes, og kan dermed sove litt frampå neste morran.

 

Søndag morgen… solen skinner fortsatt over Ullsaker Panorama,

Tanken på at det er drittvær der i vest, er nesten utrolig.

Frokosten fortæres, og resten av maten blir fordelt på deltakerne, det pakkes ferdig, og så stikker vi.

Det er ikke planlagt mye gruskjøring i dag, så vi følger Fv 2424 oppover mot Synnfjell (som er det høyeste fjellet i området her). Der får vi noen kilometer med fin grusvei over på andre siden, retning Fagernes. Men asfalten oppi disse avsidesliggende krinkelkrokene er ikke bedre enn at en grusvei er langt å foretrekke.

Men det blir gradvis bedre etter hvert som vi nærmer oss Fagernes. Og på Fagernes er det tid for kaffe og sånn.

Videre vestover E16 langs Strondafjorden blåser det helt vilt, og det er nesten spennende å kjøre der.

Men tilslutt legger skyene seg lengre og lengre ned i fjellsidene, så et stykke før Vang i Valdres blir det stopp. På med regndressene, for de som trenger slikt.

Nå skal jeg innrømme at jeg faktisk trakk på meg ei regnbukse jeg også, men mest for komfortens del, da det er meldt ned mot 0 grader over Tyin.

Reguleringen på varmejakka skrues opp et hakk, og varmehanskene kobles til.

Det blir ikke jeg som fryser over fjellet i dag.

Forbi Vang kommer regnet for godt denne dagen, og gradestokken synker like jevnt som veien stiger opp mot Tyin.

Men på Tyin er det jo tunnel gjennom fjellet nå, så jeg ser vel så vidt 3 tallet før vi dumper inn i fjellet. Problemfritt, selv om vi hadde psyket oss ned med bilder av et snødekket Tyinkryss.

Men Tyinkrysset ligger nå høyt over hodene våre, og når vi kommer ut på vestlandssida, er det fortsatt bare vått, og 3-4-5 grader.

 

Kjøringa går i en jevn dur.

Cruisekontroll, musikk på øret, kompiser på sykkel både foran og bak.

Rart åssen en får den fellesskapsfølelsen og tryggheten, selv når man ikke kan kommunisere.

 

Lærdalstunnelen er jo alltid en opplevelse, og på det meste er det 17 varmegrader inni der. Jeg holder på å smelte i varmebekledningen min, men holder ut til vi er i Aurland.

Det blir avkjøling og en matbit på samtlige.

 

Sogneporten Restaurant er nok ikke noen kandidat til Michelinstjerne i 2019 heller, men vi blir mette på et vis.

Neste stopp blir Voss, der våre veier skilles for denne gang.

Og fra Voss begynner været å bli interessant.

Nedi Granvin bøtter det ned, og jeg vurderer ferge til Utne eller brua over til austsida av fjorden.      En rask sjekk av rutene avslører at det blir ei stund å vente i Kvanndal, så da… brua.

Gjennom mange kilometre med tunnel, men brua er stengt pga sterk vind, 25m/s sidevind.

Jaja tilbake samme vei, og gjennom Granvin «sentrum» til fergekaien i Kvanndal.

Er ikke mye trafikk over her lengre, og det er såpass rock n’roll på sjøen at jeg holder meg ved sykkelen.

Innover fjorden er det reine Texas, overvann flere plasser, og det har dukket opp bekker og små fosser der jeg aldri har sett det før.

Men det går bra, stort sett,… får en liten stein i hjelmen rett før Aga, jeg ser den kommer flygende, og prøver å dukke unna, men DUNK… skal ikke så store greiene til før det smeller høyt.

Men så lenge sykkelen er skadefri får man være fornøyd.

Folgefonntunnellen blir siste oppholdsperiode for i dag, og jeg er rimelig spent på hvor mye vann det er i Furebergfossen.

Det kan være veldig spennende å ta seg over brua der når man ikke ser to meter foran seg pga vannsprøyt.

Men det gikk bra, var mindre nedbør på utsida i dag.

Ikke lenge etter parkerer man på låven, og selv om husfruen ikke står klar med norske flagg ved min ankomst, får man likevel en varm velkomst.

Dette tenkte jeg kom til å bli den siste langturen for i år, men værgudene ville det annerledes.

Helga etterpå var det et fantastisk høstvær, og da blei det et litt annerledes eventyr i Telemark. Følg med følg med.

 

Epilog:

Området i nord og vest for Dokka har nok muligheter for gruskjøring som er litt undervurdert av menigheten/grusmisbrukere.

Ser for meg på sikt å leite opp litt forbindelser mellom plasser, som på kartet ikke har noen offisiell forbindelse, men der det tydelig er et slags spor av noe slag.

Den slags speiding er nok best å IKKE gjøre i helgene, når det er mindre folk i terrenget. Og så kan det være greit å avklare litt med lokale grunneiere etc, om vi får lov å ta noen gjennomkjøringer.

Men uansett, så gleder jeg meg allerede til neste års tur med Gruskollektivet.

De som var med og bidro til at dette blei ei fantastisk helg var:

Ståle Høylandsskjær

Bjarte Høylandsskjær

Jens H. Moos

Bjørn Fagertveit

Marianne Natland

Vidar Hundvin

Arild Myhr

Og meg selv, forfatteren.