Sommeren hadde vært fantastisk, episk, den beste i mans minne… men nå…?
Det hadde regna jevnt i to måneder.. noen dager mer enn andre, men jevnt på, stort sett uten opphold.
Det var tydelig at regningen for den fantastiske sommeren skulle gjøres opp. Og ifølge onkel Olav (altså meg) sine opptegnelser av vær gjennom årene fra 1993, skal en vakker solskinnsdag betales med ca 5 regnværsdager….
Så det er mye regn som skal ned i høst.
Nuvel, tirsdag blei det varslet offentlig fridag for motorsyklister (sånn ca) og onsdag kveld begynte en plan å krystallisere seg på Heimdal.
Egentlig… så skulle en gjeng Triumphister m.fl møtes ved Bjørkheim, og kjøre en runde i Hardanger, men noen falt fra, andre kom til, og når mobiliseringstelefonen kom fra Sir Roald av Fyllingsdalen, var planen endret til å ta ferge fra Halhjem kl 10.10 til Våge. Det ville kort fortalt bety at de var på Våge/Tysnes nærmere klokka 11. Altså langt på dag. Og jeg har kjørt på Tysnes sikkert 10 ganger i år.
Nei, jeg måtte KJØRE, kjente jeg, kjøre kjøre kjøre… det var høyst sannsynlig at dette var siste gang for 2018, i alle fall muligheten for en real dagstur. Og jeg hadde knapt vært på sykkelen siden jeg var til Sverige på Adventure Days i midten på september
Altså, det såg ut til at jeg blei aleine på tur…igjen.
(Stian ville jo være med, men hadde en jobbreise på gang på fredagen, så allerede når han spør: «korti fær du da»
og jeg svarer»
«Det blir 7 ferga fra Årsnes»…….. hvorpå trønderen sier «du fær SÅ tidlig ja»
Da er ytterligere forklaringer unødige, og leksa om «rydde i garasjen, vaske klær, skjære opp ved, feie over dama, banke ungene osv osv er bare bortkastet tid. Jeg fikk ikke med meg halvparten engang.
Onsdag kveld er jeg tidlig i seng, men den lumske kjørefeberen holder meg våken fra ca 04. Jeg gleder meg så innihampen at å sove er bare å glemme…i alle fall fram til kl 06 da jeg bør stå opp og begynne med frokost, nistesmøring, klargjøring og avgang til fergekaien.
Så 07 ferga var bare å glemme, neste går 0745, og skal innom Varaldsøy på veien. Altså det vi lokale kaller for «HefteHolmen»
Og klokka 07.18 er jeg i Mancaven, og tar på Supermanndrakten. Det sies at ingen har sett Clark Kent og Supermann samtidig i samme rom, men ifølge HausGestapo har ingen sett Onkel Olav i shorts på en finværsdag heller…. Og dette skal bli en real, unaturlig finværsdag i oktober, med over 20 grader.
Men foreløpig er det ca halvparten så mange grader, og vegene er fuktige etter natta.
Jeg rekker fergen med grei margin, er først om bord og setter forhjulet mot fergelemmen. Så opp i øverste salong, og nyte morgengryet, fra orkesterplass.
Og soloppgangen er bare magisk denne morgenen, med altostratus-skyer som blir farget blodrøde av sollyset.
Man kan nesten bli andektig av sånt.
Men ikke for lenge….
Etter en stund går det beskjed over PA anlegget at «det blir ankomst om 5 minutter, osv osv» så jeg gjør meg klar for avgang, inn med ørepropper, på med podcast fra Radio Vinyl (programmet Husarrest med Finn Bjelke og Yan Friis – – tidligere «Herreavdelingen» på NRK P1)
Og så suser jeg retning Mundheim, der sola er iferd med å stige opp over fjellene i øst, og videre mot Bergen.
Egentlig.. skulle jeg svingt mot Tysnes like etter fergekaien, og tatt 08.10 fra Våge mot Halhjem, og deretter kjørt Fanafjellet, og noen «smugler-ruter» fra Bontveit, men klokka blei litt mer enn planlagt… så altså, beineste veien mot Åsane.
På Trengereid ligger Hjelle Bakeri, og her blir det bollestopp. Litt påfyll til frokosten, og varme skoleboller er like deilig som sylteagurk er avskyelig.
Jeg lar meg underholde av noen japanske pikebarn som er mildt sagt opptatt av StorTigern, jeg skjønner ikke så mye av det de snakker om, men OlavSan smiler vennlig og sier «yes yes, no problemo» når de spør om de kan få sitte på den.
Begeistringen vil ingen ende ta, men det er klart, det er sikkert første og siste gang de får slenge beina over en sånn schwæring.
Etter en ti minutters tid er de tilfredsstillt, og skolebollen min er vel fortært. (spiste selvfølgelig rundt det gule i midten først)
Deretter suser jeg ned i skyggenes dal, og gamlevegen mot Arna ser ikke mye sol på denne tida av året. Utsikt mot Osterøy-broa.
Jeg driter i å kjøre den lange 50sona forbi Garnes, og jukser litt med 70sona gjennom tunnellen gjennom Arnanipatunnellen i stedet, så føles det i alle fall, som om jeg sparer litt tid.
Så går det litt i kryss og i krake nedi indre Arna, før jeg er på vei opp Langedalen og Kvamsvegen mot Gaupås.
At denne fredelige pletten kun ligger 5 minutter unna Åsane er smått utrolig, jeg digger å kjøre over her, når jeg er på sykkeltur mot Bergen.
Videre…retning E39 og mot Ålesund, i alle fall ett lite stykke, over NordHordalandsbrua til Knarvik,
der velger jeg venstre, Rv 57 mot Mongstad. Et lite stykke i alle fall, før det igjen blir venstre på Fv 565 i retning Alværstraumen. Her, ved brua over til andre siden ligger kanskje en av norges finest beliggende bensinstasjoner. Jeg må ha påfyll, og nyter utsikten over Alværstraumen mens jeg topper tanken..
Over broa er det lysregulert, men jeg får grønt med det samme, dessverre har jeg biler bak, så noe bilde fikk jeg ikke tatt over her. Men jeg stopper like bortenfor og knipser litt.
Solholmen Vertshus i Alverstraumen
StorTigern, står og maler, og venter på mer moro
Videre utover mot Austrheim slynger fylkesvegen seg gjennom skog og nydelig kulturlandskap, forbi Sletta, ei fin lita bygd midt uti huttiheita. Veien bukter seg utover mot Austrheim, og ved Fosnstraumen må jeg har et bilde. Det er ikke ei elv vi ser, det er i ferd med å bli flo sjø, og vannet har det travelt med å komme seg inn gjennom sundet.
Jeg passerer rundkjøringen der man kan ta mot Fedje, men der var jeg forrige torsdag, så i dag driter jeg i den fergeturen. Og det er alltid noe ekstra kluss med disse jobbeturene til Fedje. Jeg kunne skrevet et eget innlegg om det…
Så i dag… rett fram, mot Mongstad. Eller Leirvåg fergekai, som er neste delmål
Veien bukter seg videre over holmer og skjær, og det er bare å nyte dagen, og stunden på to hjul . Foreløpig er det overskyet og kjøligere enn forventet, men vel framme på fergeleiet på Leirvåg begynner ting å skje.
Fergeturen går greit, men jeg har kjørt for langt fram, det skal være med et vogntog med farlig gods, så jeg kan ikke stå helt framme ved fergelemmen. Nå er det en ganske markert nedoverbakke til den fergelemmen, så å trille StorTigern tilbake aleine er bare å drite i. Så fergebillettøren må hjelpe til, men etter tre meter oppover bakken, der han haler og drar, og jeg later som jeg dytter forran, er det visst ikke så nøye med hvor jeg står, eller hva den tankbilen har om bord.
Med forhjulet vel tilbake mot fergelemmen finner jeg fram matboksen, og setter meg til på le-sida og nyter utsikten over Mongstad.
Der borte har jeg jobbet litt, for 8-9 år siden, og dit skal jeg aldri sette mine føtter igjen. Tror jeg. For et galehus!
Når fergeturen er over, lunker jeg meg avgårde med sola i ryggen, altså nordover, igjennom Gulen.
Sist jeg kjørte her, var det med hjertet i halsen og stram wire for å rekke neste ferge fra Rutledal, og vi hadde dårlig tid. Veldig dårlig tid.
Men i dag er det bare fryd og gammen, himmelen er brått blitt skyfri, og herreguuuud som jeg koser meg. Stopper litt før Nordgulen og setter meg på et berg, drikker en kald cola og hører på stillheten, som kun blir avbrudt av en sjelden bil eller et måkeskrik
Ved Rutledal har ferga nettopp lagt i fra kai,
men det gjør ikke noe, jeg skal videre østover mot Brekke, turen går på smal og sporete asfalt, overraskende mye rett fram, i skyggelandet på nordsida av Gulen.
Terrenget vender mot nordøst, så det sollyset som kommer ned hit, er mykt og fotovennlig
Man får jevnlig utsikt innover Sognefjorden,
Men i Brekke får sola tak igjen, og jeg tar høyre i første kryss mot Duesund. Innover på skyggesia av en liten dal, der gårdsdrift er hovednæringen, og lukta av årets siste møkaspreiing ligger over landskapet som en klam hånd.
Inni dalen slynger vegen seg oppover fjellsida, og selv om det ikke akkurat er Grossglockner, så er det herlig med hårnåler i serie. Veien er våt, så når jeg blir i ivrigste laget med gass eller brems blinker discolyset i dasj’en. Men oppover går det, og oppe i sola blir asfalten tørr igjen
Ei fin lita seter ligger oppi her, med herlig utsyn over dalen. En plass å bli glad i, for de som eier den… vil jeg tro.
Veien slynger seg i terrenget…. Skulle trodd at jeg hadde fått laget den etter eget ønske.
Dette lille fjellpartiet tar meg over på sørsida, der asfalten igjen leker kokt spagetti nedover fjellsida, og igjen, for en gang skyld ser jeg bare fordeler med å være selvstendig dagdrivende, og kunne ta fri når jeg vil. (men andre ganger har jeg ett litt mer difrensiert syn på dette)
Jeg sikter meg inn på å ta ferga fra Duesund til Masfjordnes, men etter å ha swinget meg nedover daler, langsmed elver, over broer og gjennom gardstun, passerer jeg politistasjonen like før Duesund i bittelitt over fartsgrensa. Syns han betjenten som stod utafor med politibilen, kasta et litt vel langt blikk på meg.
Men framme på fergekaien blir det klart at det er 40 minutt til ferga går, så jeg snur og kjører tilbake, for å kjøre en alternativ vei tilbake mot E39. Det blir Fv 379, og etter ca 20 minutter er jeg på E39. Etter å ha venta litt nedi Matre pga «Vegarbeid – manuell dirigering – Følg ledebil» slipper vi endelig fri på sørsia av Matrestunnellen.
Da er det bare å la StorTigern strekke på beina gjennom Romarheimsdalen, og suse mot Mo i Modalen.
Inspiserer at kompisen Thomas IKKE sitter på do ute på terrassen på hytta (en merkelig vane han har… så ring før du stikker innom på besøk!
Jeg fortsetter innover til butikken på Mo, der jeg fyller bensin, og kjøper en skvett med drikke
Har forlengs bestemt meg for å kjøre Eksingedalen, så etter den 3,5 km lange Modalstunnellen, som er bein som en linjal, blir det venstre. Og vegen igjennom Eksingedalen er laget HELT uten linjal eller rettholdt. Litt rufsete asfalt var et irritasjonsmoment sist jeg kjørte her med streetfighter, men i dag, med StorTigern er dette bare sjarmerende.
Det ligger fosser på løpende bånd oppover, så innimellom må jeg bare stoppe og knipse.
Ved Nesheim, øverst i dalen, kan man velge høyre, over fjellet mot Evanger, eller venstre, blindveien mot Gullbrå. Sannsynligvis var kompisen min Thomas oppi der, på angjeldende tidspunkt. Han har jo på få år gått fra å være en RR posør på torget i byn, til å bli en skikkelig wannabe grusmisbruker. Men det finnes verre ting…
Så jeg valgte å ta veien mot Evanger.
Utsikt tilbake til Nesheim
Neida, jeg ante ikke at den stillfarne brannmannen fra Bergen var i nærheten. Men jeg har en plan om å komme hjem i skumringa, så jeg kan ikke somle for mye. Det er enda en del mil igjen.
Jeg har mange favorittveier, men over her har jeg bare kjørt en gang før. Men dette veistykket fra Nesheim til Evanger rykker stadig framover i køen av favoritter.
Stopper på utsiktspunktet i den øverste hårnålsvingen før jeg stuper ned mot Evanger.
På vei ned mot dalbunnen står noen av våre nye landsmenn og fyller oljegrus ved ei ferist, men jeg blir vinket forbi, nedi grøfta på høyre side er det god plass til meg og StorTigern
Etter en gjesteopptreden på 12-13 kilometer på E16 i retning Voss, svinger jeg av på Bulken og kjører langs vestsia av vannet på Voss, en smal svingete vei omtrent uten trafikk. Altså den rake motsetning av E16 på motsatt side. Eneste ulempen, vegen ligger i skygge på denne tida av døgnet.
På Voss innhalerer jeg en hotdog, og drar på videre mot Granvin. Kjører såklart ned gamlevegen på Skjervet, og Skjervsfossen er like vakker som alltid.
Ned til Granvinsvatnet, og like etter, opp til venstre, over Espeland, mot Ulvik. Jeg begynner så smått å forstå at jeg kjemper mot dagslyset, så det bli ikke så mange stopp innover. De fleste av leserne har dog sett en del bilder fra dette området før, det er ikke akkurat første gang jeg kjører over her.
Det går unna over Hardangerbrua, her blåser det heftig ut fjorden, men videre innover har jeg medvind, så den blir ikke så plagsom.
I Odda har jeg en kort stopp, ringer HausGestapo, og varsler at hun kan sette i gang med middagen, jeg er hjemme om ca 45.
Braaap braaaap, og fasiten viste at det gikk 42 minutt fra Shellstasjonen i Odda, og til StorTigern fikk hvile på låven.
Dette bildet er tatt 12 timer og 7 minutter etter jeg tok det første bildet i dette eventyret
Et eventyr var det…
Utrolig hvor bra TKC80 henger på asfalt…. Klart bakenden blir litt «løsere» når det blir vått, men det kan jeg leve med….
TKC80. Jatakk, jeg tar 5 par 😀
